Frem fra Glemselen: Lloyd Cole and The Commotions – Rattlesnakes

Jeg var 19 år, hadde akkurat begynt på lærerhøyskolen, og følte meg veldig kul og annerledes der jeg gikk med mine cowboyboots og svarte jeans. Jeg var definitivt opptatt av å skille meg ut. Hørte ikke lenger på sånn skit som synth og listepop. Alle gamle klassikere var gammelt nytt, og et av de kuleste banda der ute for sånne som meg, var Lloyd Cole and The Commotions. Smarte tekstlinjer, en vokalist med den perfekte tilbakelente, sløye stemmen. Litt arrogant og full av selvtillit. Lloyd Cole hadde stemmen, utseende og kunne skrive låter som ikke låt som noe annet i 1984.

Jeg hørte på mye tull i den perioden, sånn sett i ettertid. Jeg går definitivt ikke god for band som Love & Money, The House of Love og andre tvilsomme britiske smart-asss band. Men Lloyd Coles Rattlesnakes har holdt seg fantastisk godt og er jaggu like fin den dag i dag. Bare det er et kunststykke i seg selv. Dette var debutskiva til Lloyd Cole og hans Commotions. Coveret var grått, det var bilde av et slitt rom med en medtatt dør og et skittent vindu. Ikke akkurat noe blikkfang. Lurer på hvordan de fikk plateselskapet til å gå med på å bruke det bildet. Gutta stolte iallefall helt og holdent på kvaliteten på musikken, og med all grunn.

Lloyd Cole and The Commotions var et skranglete gitarbasert band, som noen ganger brukte strykere i arrangementet. Men grunnstammen var stemmen og tekstene til Cole, gitaren til Neil Clark og samarbeide mellom trommis Stephen Irvine og bassist Lawrence Donegan. Og bandet var virkelig tight og samstemt. Det lyder rett og slett så knall den dag i dag, at jeg ble litt satt ut når jeg for første gang på et drøyt år hentet frem denne klassikeren igjen.

Lloyd-Cole-And-The-Commot-006

Skiva ble hurtig en favoritt på indielister i Storbritannia og spredde seg overraskende fort til college-radioene i USA, og bandet fikk raskt fotfeste også i statene. Lloyd Cole startet bandet mens han studerte filosofi ved Glasgow University, og mange mener det er en klar link mellom studiene og det mange ofte kalte ganske pretensiøse tekster. Når jeg hører tekstene nå, hører jeg masse humor i undertekstene. Lloyd Cole hadde mer glimt i øyet enn han fikk kreditt for på 80-tallet.

lloyd cole perfect-skin

Skiva åpner med singelhit’en «Perfect Skin» som vel også er skivas store poplåt. En kjapp jangle-sang med et fengende gitarriff. Lloyd Cole leverer ordene som en mitraljøse, og jeg husker godt hvor fort jeg ble fanget av denne 80-talls perlen av en poplåt.

She takes me down to the basement to look at her slides of her family life, pretty weird at times. At the age of ten she looked like Greta Garbo. And I loved her then, but how was she to know that?

«Speedboat» er en lit roligere låt, som igjen baserer seg rundt gitrariffet til Clark og et fett keyboard fra Blair Cowan, som driver låta fremover. Og her putter Lloyd seg selv ved navn inn i historien, og gjør teksten til en semibiografisk fortelling om sin egen og andre studenters streben etter den dekadente tilværelse.

We academics are not easily discouraged. Lloyd, you know wits, they come three to the pound. Julie said to Jim look at the state we’re in. It was never her intention to conclude anything.

Lloyd Cole forest fire

Tittelsporet «Rattlesnake» har alltid vært min personlige favoritt på debutalbumet. Igjen fosser ordene i stort tempo ut av munnen på Lloyd. Et strykerarrangement gir denne låta en annen tyngde. Og en av grunnene til at noen kalte Cole pretensiøs kan være all namedroppingen som er svært tilstede her. Det flyter over av referanser til kultforfattere, filosofer, filmer og kunstnere.

She looks like Eve Marie Saint in on The Waterfront. She says all she needs is therapy, yeah. All you need is, love is all you need.

Låter som «Down on Missions Street» og den utrolig vakre «Forest Fire» toner ned tempoet. Det lyder mer melankolsk, og spesielt «Forest Fire» er en låt som viser hvilken styrke Cole har som låtskriver. Låta bygger seg sakte opp, hele tiden med et truende orgel som ligger og trykker på og skaper en underlig stemning. Det brenner under føttene, det er ungdommelig overmot og følelser som tar over, og det er ute av kontroll.

If you don’t slow down, I swear that I’ll come round. And mess up your place, let’s go for a spin. They say we shouldn’t even know each other. And that we’ll be undone. Don’t it make you smile like a forest fire.

«Charlotte Street» og «2CV» er for all del sterke låter. På nesten hvilken som helst annen utgivelse, ville jeg bejublet begge. Men på en så tvers gjennom knall plate som Rattlesnake, forsvinner begge disse låtene litt i forhold til resten.

lloyd-cole-poster

«Four Flights Up» er helt klart Lloyd Cole tilbake i sporet igjen. Her beveger han seg nesten i litt Dylansk landskap. Det er klare folk-referanser i musikken, og måten han leverer teksten på har Bob Dylan over hele seg. En frisk liten låt som vokser, men som har en svakhet og det er at man har valgt å fade låta. Har alltid irritert meg, det der.

You can drive them back to town. In a beat-up Grace Kelly car. Looking like a friend of Truman Capote. Looking exactly like you are. Yes, yes, I know that’s your charm

«Paticience» er det jeg alltid har tenkt er albumets svake øyeblikk. Men de siste årene har den låta begynt å klatre på lista. Det er kanskje litt for mye 80-talls lydbilde her. Litt for mye likheter med Style Council og Aztec Camera som begge band gjorde sånne melodier veldig bra. Soul, sommer og varme fønvinder. Joda, den passer i alle fall på de fleste spillelister laget for ferie og sol. Og jeg liker den bedre i dag.

Lloyd-Cole-Easthampton

Siste låt ut avslutter dette debutalbumet på en aldeles glimrende måte. «Are You Ready to be Heartbroken?». Her er Lloyd Cole i historiemodus. Ungdommens liflige og ubekymrede liv varer ikke evig. Og snart er det på tide å blø litt for kunsten og kjærligheten.

If you really want to get straight. Read Norman Mailer. Or get a new tailor. Are you ready to be heartbroken? Are you ready to be heartbroken? Are you ready to bleed?

Rattlesnakes er en øvelse i ungdommelig overmot, men den faller definitivt ikke flatt til bakken. Lloyd Cole har spensten i stemmen, trykket i tekstene, og skriver popmusikk som sitter fra første stund. Og med et slikt orkester som The Commotions i bakgrunnen, så måtte det bli en klassiker. Og den er fortsatt et av 80-talets fineste øyeblikk, og definitivt en av de beste debutene fra det ti-året. De ga ut to skiver til, Easy Pieces (1985) og Mainstream (1987) før lloyd Cole gikk solo. Begge album holder god standard. Men det er Rattlesnake som står igjen som den ubestridte klassiker.

 

 

 


SHARE
Forrige artikkelPorchlight Smoker – Water into Sand
Neste artikkelMorton Valence – Another Country
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here