Caroline Spence – Somehow

Gåsehud over hele kroppen. Det sikreste kvalitetsstempelet jeg kan sette på musikk. Gåsehuden var et faktum fra første låt på Caroline Spences nye plate Somehow. Et temmelig ubeskrevet blad i min bok, men jeg hadde sett navnet nevnt av flere musikere jeg respekterer høyt, og tok kontakt for å få høre hva alle de positive ordene faktisk handlet om. Enkelt sagt; undertegnede ble blown away.

Jeg er et enkelt mål. En sucker for en vakker, innsmigrende kvinnestemme som faktisk har noe å melde. Tenk deg en tidlig Kasey Chambers, en Kasey Musgraves før hun ble pop, intensiteten til Holly Williams, løssluppenheten til Caitlin Rose og inderligheten til Emmylou. Legg til en aldeles himmelstormende nydelig produksjon, gode tekster, kraftige melodier og en stemme som står fjellstøtt og klistrer deg til veggs. Da har du Caroline Spence.

Det er deilig deilig vreng i gitarene, det er en heidundrande pedal steel, og spredte toner fra fele, mandoliner og banjoer – og til og med et flügelhorn. Og Andrew Combs korer på den siste låten. Alt vi trenger for en vidunderlig stund i selskap med kvalitetscountry av aller ypperste merke.

Det er noe med stemmen som slukte meg med hud og hår fra første tone. Det låter så fordømt ærlig, og når hun trøkker til så er det nesten som om hun maner frem kliss tydelige bilder av det hun synger om bare centimetre foran øynene mine. Og hun har en utrolig sjarmerende liten taleutfordring som av og til kommer til uttrykk rundt bokstaven «r». Det gjør det hele perfekt.

«Trains Cry» er en låt som kunne kledd både Emmylou og Mary Gauthier. Den griper tak i deg fra første øyeblikk, og fortærer deg med sin intensitet. Det er som å sitte å høre et gammelt damplokomotiv trampe forbi. For oss som er oppvokst ved siden av jernbanen, så er togsanger alltid det lille ekstra. Rytmen fra et tog er noe helt spesielt, og den har Caroline Spence klart å fange både i melodi og ord. Der ensomheten i en togreise setter ord på følelser og kjærlighetssorg.

It’s like somebody else is at the wheel,
driving five hundred tons of steel,
and that’s half as heavy as my heart.

And I can hear the trains cry.
Now I finally know why it’s the most lonesome sound.
Yeah I know why the train’s cry,
They’re leaving with a goodbye, and they can’t just turn around.

Kjærlighet er også tema i «Don’t Call», men det er mye mer fandenivoldsk tone her – og den omtalte andre parten som virker å ha en tendens til å bare ringe når han er ensom eller full får passet sitt grundig påskrevet.
Enkelt og greit; bare DRIT i å ringe.

I «Whiskey Watered Down» setter Caroline Spence ord på følelsen man har når man sorterer gjennom bunken av innsendt musikk her til redaksjonslokalene….

You think you’re a big deal with that guitar in your hand.
But you’ll never be Parsons, Earle or VanZandt.
There’s one like you on every corner of this town,
Your songs all feel like whiskey watered down.

 

Spence bor i Nashville, og har tydeligvis hørt sin skjerv av musikalske tusenbrødre, som låter likt og skriver platte låter uten dybde og substans. De får som fortjent i «Whiskey Watered Down». Rett og slett en sørgelig, tynn suppe.

En av platens beste ballader er «Hard Headed, Hard Hearted», mye på grunn av Anderson Easts koring som komplementerer Spences vokal helt perfekt. Og teksten om et ønske og en søken etter å nå frem til noe sammen, uten helt å klare å strekke seg dit er meget god.

Apropos ballader; tittelåten «Somehow» er en drømmende låt om ønsker, drømmer og behov. Platen har et herlig knippe ballader, forøvrig. Foruten de nevnte så kan både «Last Call» og den aldeles overjordiske «One Little Song» trekkes frem. Den siste er en perfekt beskrivelse av hvordan små hendelser, ord og ikke minst sanger kan endre humør, stemning og kanskje til og med livet – bare ved å starte i det små…

Rockeren «Kissing Ain’t The Same As Talking» er en av mine favoritter på platen, og jeg kan tenke meg at dette er en livekiller uten sidestykke. Og hun har jo helt rett. Kissing ain’t the same as talking…

Platen avslutter med «Bless Your Heart» og duetten med Andrew Combs er intet annet enn vakker.

Dette er rett og slett en plate du MÅ ha. En av årets beste i min bok, og på det aller sterkeste anbefalt.

Kjøpes på Bandcamp (CD eller digital)

Don’t Call:

SHARE
Forrige artikkelCalexico – Edge of the Sun
Neste artikkelPlateslipp – Jack Stillwater
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here