Calexico – Edge of the Sun

Calexico er et rimelig komplekst band å beskrive musikalsk. De kan lage låter som høres ut som det er snytt ut av nesa på Ennio Morricone, for så å slå om til den purest pop. Legg til steintøffe surflåter, garasjerock og Americana i sin reneste form, så har jeg nevnt bare noen av sjangerne som dette orkestret mestrer. Det har alltid vært med stor spenning jeg tilnærmer meg et nytt album med denne gjengen. Så også denne gangen. Edge of the Sun er deres niende studioutgivelse, og innfrir på alle måter mine forventninger.


Joey Burns og John Convertino har hele tiden dannet grunnstammen i bandet, og slik er det fortsatt. De kommer fra Tuscon, Arizona, men har oppkalt bandet etter en grenseby mot Mexico i California. De har alltid hatt et spesielt forhold til Mexico og den tradisjonelle musikken derfra. De synger også til tider på spansk. Calexico har hatt mange samarbeidspartnere opp gjennom årene. Jeg ble kjent med bandet gjennom Giant Sand og Howard Gelb. Joey og John spilte i bandet en kort periode, og har siden beholdt vennskapet med Gelb. Andre samarbeidspartnere opp gjennom årene har vært Iron & Wine, Pavement, Lambchop, lista har etter hvert blitt rimelig lang. På det nye albumet er det som vanlig en rekke gjesteartister som bidrar og gjør sitt til at Calexico igjen leverer.

«Falling from the Sky» sparker i gang det nye albumet, og viser Calexico fra sitt mest fengende og iørefallende. En synth står for riffet i låta, også det litt typisk Calexico. Dette er popmusikk, silkemykt og klassisk i stilen, med Joey Burns vokal som smyger seg nærmest etter melodien. Den vemodige synthsoloen bærer låta fremover, og Calexico har sikret seg en liten radiohit allerede i første nummeret.

calexico-2015-promo-636-380

Selvfølgelig beveger de seg over i et litt annet landskap i neste låt. Det er som sagt litt av varemerke til Calexico, det å skifte musikkutrykk rimelig ofte. «Bullets & Rocks» er ørkenblues med afrikanske undertoner. En mystisk og drivende låt med spennende lydbilde og instrumentering. «When the Angels Played» er en låt Calexico har gjort sammen med Pieta Brown, og er også en slik umiddelbar vakker poplåt, med klare referanser til Americana. Bandet var en stund usikker på om denne skulle bli med på plata. Den føltes litt for enkel og ensformig, ifølge Joey Burns, men alle som fikk høre den anbefalte bandet å ta den med, og jeg tror det var et klokt valg. Det er absolutt en låt som blir værende med meg lenge etter at skiva er spilt igjennom. «Tapping on the Line» ble mer eller mindre laget på en gammel Casio synth som også spiller grunnstammen i melodien. Alltid morsomt med Calexico, som tør eksperimentere med lyd og instrumenter. Selve melodien er mye i samme gate som «When the Angels Played» men låter ganske annerledes, mye takket være Casio synthen. Neko Case bidrar med vokal, og gir med det sangen en ekstra dimensjon.

Enn så lenge har det meksikanske vært nesten litt fraværende, men kommer i stormløp i den skakke, rare og svært rytmiske «Cumbia de Donde». Blåserrekken er på plass, det er en jungel av merkelige lyder og det svinger som bare det. Etter denne energibomben roer Calexico det hele ned i «Miles from the Sea», en drømmende sang som har et hav av vemod i seg. Kanskje albumets vakreste øyeblikk. Calexico har nesten alltid med et par instrumentale bidrag, og «Coyoacán» er også den litt drømmende. Som tittelen indikerer er vi tilbake i meksikanske rytmer. Og som ofte med Calexicos musikk får jeg en følelse av at dette er fra en film. Bandet har da også gjort en del filmmusikk, naturlig nok, da de svært ofte skriver melodier i cinemascope.

Calexico 2

«Beneath the City of Dreams» er klassisk Calexico, og minner meg på hvorfor jeg ble så glad i dette bandet en gang i tiden. Gaby Moreno fra Guatemala bidrar med spansk vokal, og løfter denne allerede knallbra låta opp til nye høyder. En låt som lett plasserer seg høyt oppe på lista over favoritter fra dette bandet. «Woodshed Waltz» er Calexico når de samler seg rundt leirbålet og blir et renspikka Americana-band. Lap steel som bærer låta, spilt av legendariske Greg Leisz gjør underverker. Låta er for øvrig tenkt som en liten hyllest til avdøde Ellott Smith som Calexico hadde et nært forhold til.

«Moon never Rises» er nok en slik mystisk, litt stakato låt, med en drømmeaktig melodilinje fremført av en rimelig skakk synth. Carla Morrison, en meksikansk sanger gjør perfekte harmonier sammen med Joey Burns i refrenget, og denne låta har vokst seg frem til å bli en personlig favoritt på albumet.

calexico 5

Mot slutten av albumet kommer det et par låter som virkelig understreker at Calexico denne gangen har kommet opp med et album som kommer til å bli stående som et av deres høydepunkt i en allerede strålende karriere. «World undone» er musikk for natta, en litt skummel vuggevise som lister seg forsiktig frem og som forsvinner like rolig som den kom. «Follow the River» er også en låt for nattemørket. En fyr vandrer langs en elv som strekker seg gjennom en storby. Han får ikke sove, går alene langs elvebredden midt på natta, ser på storbyen som sover og bestemmer seg bare for å fortsette å følge elva ut av byen. Det er en sterk lengsel etter noe annet i låta, og er den perfekte avslutning. Fyren vandrer ut av skiva og følger elva videre. Og slik tenker jeg litt om Calexico også. De lar elva ta seg med videre, og spiller sine sanger på reisen gjennom mange landskap.

Calexico har med Edge of the Sun levert en av sine mest personlige plater, og samtidig kommet med album som er svært tilgjengelig. Som vanlig er det et stort spekter av musikalske retninger på skiva, men den spriker på ingen måte. Bandet syr dette elegant sammen, og det er umiskjennelig Calexico-sound. Akkurat nå er dette faktisk min favorittskive med Calexico. Tiden vil vise om den står seg. Mitt tips må bli at den sannsynligvis vil gjøre det. Så bra er den, nemlig.

Plata får du kjøpt her

 

 


SHARE
Forrige artikkelRolling Rootsy Revue til Norge!
Neste artikkelCaroline Spence – Somehow
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here