The Devil and the Almighty Blues

Sjef og innehaver av den fabelaktige platesjappa i Tromsø, Backbeat, og den tidligere Baktafestivalsjefen Robert Dyrnes slapper aldri av når det kommer til rock’n’roll. Han har nå startet plateselskapet Blues For the Red Sun, et navn som selvsagt skriver seg fra det legendariske albumet med samme navn av og med Kyuss. Valget av navn er ikke spesielt overraskende for musikkinteresserte i «byen», som naturligvis vet at Dyrnes er blodfan av stonerrockerne fra Palm Desert, California.

Musikkelskere som kjører på med en flunke ny label nord for Polarsirkelen må man bare like, og selv om tung, tung blues, stonerrock og musikk fra det kjappeste og hardeste segmentet innen rocken ikke er det Dust of Daylight promoterer oftest, så liker vi norsk rock, vi liker nordmenn som kjører på med baller og mot, og vi liker selvsagt at det fortsatt er band her i landet som gir ut album.

Første band ut for Tromsø-labelen er altså The Devil and the Almighty Blues. Og her snakker vi så definitivt om et norsk superband. Det er bare tull å omtale dem som noe annet, for hver eneste musikant i bandet har bred erfaring øverst i sekken. Alle har vært med i band som undertegnede liker. Og som om ikke det er nok så har gjengen samlet syslet med det meste man kan styre med innen populærmusikk. Vokalist Arnt O. Andersen var frontmann i det steintøffe garasjerockbandet The Goo Men, som ga ut tre lekre skiver i perioden 2006-10, og det første som slo meg da jeg lyttet til skiva som skal omtales var at jeg hadde savnet stemmen. MC5, skitten soul og energi som tyter ut av hvert åndedrag er noe å savne. Petter Svee har òg fartstid i The Goo Men, og har dessuten gledet oss med stilige riff og brillefine soloer med The Indikation. Den siste i The Devil and the Almighty Blues som var innom The Goo Men er ingen ringere enn Torgeir Waldemar Engen. Waldemar spilte vel bass i bandet i sin tid, men kjører på med seks strenger for The Devil and the Almighty Blues. Nå trenger han vel heller ingen nærmere introduksjon for våre lesere, men jeg bare nevner at singer/songwriteren Waldemar serverte det jeg definitivt mente var årets norske album i sjangeren i 2014. Fyren er brutalt dyktig. Men, et superband har mer å by på, og i Kim Skaug har de altså en bassist som virkelig kan kunsten i å få det til å svinge samt brumle så det rister. Mest kjent er han for bassiseringen i The Good The Bad & The Zugly, og da skjønner alle at vi snakker om en kar som ikke sliter med å henge med i svingene. Det femte og siste medlemmet i bandet er trommis Kenneth Simonsen, som selvsagt er en av landets kuleste med trommestikker, og som har bevist det for Vidar Vang, Shit City og ikke minst The Dogs.

Så hva er det denne gjengen har å komme med på debutalbumet sitt? Hva er det som får fem spreke musikere til å slippe sine andre gjøremål og storme i studio sammen med kompiser med felles musikalske preferanser? Jo, det er selvsagt ene og alene fordi de ønsker å gjøre det som er morsomst her i livet, nemlig å spille og kose seg med låter som gir oss lyttere glede, energi og bråter med godfølelser. De har tidligere gitt oss et par sjutommere, bl.a. en herlig splitsak med Daniel Norgren, men jeg var ikke fryktelig forberedt på at de skulle kjøre på så innihelvete fett som de gjør med denne selvtitulerte debuten sin. De har rett og slett tatt essensen av alt jeg syntes var stilig og tøft fra min musikalske oppvekst. Her er det spor av så mye fint at det nesten føles meningsløst å ramse opp band, men det er ikke til å unngå noe namedropping. Black Sabbath, Led Zeppelin, Free, ZZ Top, MC5 og Lynyrd Skynyrd burde gi en grei pekepinn, og om ikke det er tøft så vet ikke jeg.

Luftgitaren er aldri langt unna, og når jeg føler meg tøff etter å ha hørt skiva så beskriver det greit de strengene som touches.

The devil and the almighty

The Ghost of Charlie Barracuda åpner ballet, med et seigt og heftig riff. Så følger Andersen på med en intens og hes vokal, der han melder «Hiding behind every smell, hiding behind every song, hiding behind every gift, heavy ghost, heavy cryings». Så slenger bass, trommer og en ekstra gitar seg med på moroa, og vi befinner oss plutselig midt i et sløyt rock’n’roll party som utspiller seg på 70-tallet. Sånn føles det, og enda bedre – det føles som om vokalist Andersen har tatt sangtimer hos Roky Erickson, og endt opp med de beste skussmål. Referansene her er mange, som det ofte er med den musikken som treffer meg midt i ballene. Sabbath, Roky, Monster Magnet og våre egne Thulsa Doom på en god dag. Jeg kan ikke begripe annet enn at dette må være mat for de som liker rocken sin seig.

Det har aldri vært en god idè å endre på en formel som funker, og det gjør de heller ikke med Distance. Et nytt stilfullt og tungt riff kommer inn i alle kanaler, trommer og bass klasker til fra start, og vokalen er nøyaktig så intens og forvrengt som jeg elsker den. Melodien er klassisk stonerrock, ispedd noen bruer og soloer som Purple og Zeppelin bydde på back in the days. I det hele tatt så er jeg rimelig brennsikker på at Waldemar og Svee har hørt sine doser Blackmore og Page. Denne kjappisen på 4:10 avsluttes med ei tempoøkning og noe som får boogiefoten igang, og har den fine og spesielle egenskapen god rock alltid har – jeg må finne meg en øl i kjøleren.

Storm Coming Down er albumets lengste låt, og klokker inn på hele 10:17. Jeg er jo en halvgammel punker i sjela, og ser helst at låtene varer et par minutter, men de virkelig gode bandene i de tyngre rock’n’roll-sjangrene må benytte seg av minuttene for at det skal bli schwung over sakene. Det skal repeteres, partier skal bygges opp og eksplodere, instrumentalistene må få litt albuerom, og sjela vår skal behandles med de fineste lyder. I tillegg skader det aldri å ta grunnoppskrifta fatt, børste støv av riffene Robert Johnson, Lead Belly, Son House og andre gamle blueshelter presenterte for snart hundre år siden, og rett og slett sprite dem opp i en anelse ny drakt. Alt dette gjøres i på utsøkt vis i «Storm Coming Down», og når de siste tonene fader ut føler jeg meg rett og slett mett og fornøyd. Ikke mett som etter en gatekjøkkenburger, men som om jeg har spist et herremåltid bestående av de lekreste retter.

The Devil and the Almighty Blues er ikke et band som enkelt plasseres i en eller annen sjanger, selv om dette er tung rock’n’roll i stonerrockterritoriet. Root to Root har så mange elementer fra den ulne garasjerockgata, med vreng på vokalen og fuzz i pedalene, at de her i mine ører tar turen enda et tiår tilbake, til det ville og revolusjonerende 60-tallet. Stones med tyngre komp, Sonics etter at de har hørt på Sabbath, eller Kinks på en skikkelig tung dag, tenker jeg lett. Koringen på denne rakkeren av en låt er direkte deilig, og det melodiøse krydderet Svee (eller Waldemar) serverer på seksstrengerne bør unge, håpefulle gitarspirer lytte ekstra til. Siste halvdel av låten utbroderer samme tema i alle retninger, og med tre-fire lag gitarer blir resultatet såpass hypnotisk at vi plutselig er over i neste låt.

Never Darken My Door var den første låten jeg hørte, og hekta ble jeg fra første tone. Åpningen er et fett riff som sender meg rett tilbake til 70-tallet, og til de tidligste musikkminnene som er i denne skallen. Led Zeppelin kommer i hu når riffingen starter, før det hele i takt med trommer og bass blir svært så boogieinspirert. AC/DC i rolig modus med Paul Rodgers fra Free på vokal blir en beskrivelse som er brukbar for meg. Men, dette er først og fremst The Devil and the Almighty Blues for alle penga. Den 6:35 lange låten får et aldri så lite jam-preg, med et par partier som høres ut som noe de har tatt på strak arm, og da tenker jeg i første rekke på gitaristene Svee og Waldemar, som virkelig kjører på i god, gammel Grateful Dead-tradisjon. Andersen gjør sin greie med rop, hyl, stønn og pes på en måte som sier meg at han kan sin Iggy og har brukbar fartstid med MC5 på øret. Det føles godt å ha et band i gamle Noreg som tar opp den fin-fine amerikanske rockearven som mikset inn deltablues, boogierock og det som rørte seg på øst- og vestkyst, samt sørstatene i brytningstiden på tampen av 60-tallet. At de får det til å låte så morsomt og kult ut er bonusen som alltid løfter et album.

Så er vi ved veis ende, og enden heter Tired Old Dog. Det sløyeste riffet på skiva får etterhvert besøk av en enkel melodilinje, Skaug og Simonsen briljerer som de rutinerte herremenn de er, presist og stilfullt, og Andersen synger med en innlevelse som ikke altfor mange vokalister her i landet behersker. Dette er pinadø helt der oppe på nivå med det Trond Andreassen (Ricochets) gjør med stemmebåndene, og stort finere skussmål serverer ikke jeg.

You kept me waiting way to long
My head spinning round and round
You made your choice out back then
Now you say that you chose wrong
I hate to break the news to you
There’s certain thoughts I need to say
I can’t help it sayin’ loud
I state my case and let ‘em go

Help me out
Take me out
Help me out – I’m just a tired old dog

Denne meldingen fra en gammel hund pakkes så pent inn at jeg nesten ikke synes synd i karen. Dama valgte en annen kar og kommer nå krypende tilbake. Allikevel er det han som  ber på sine knær. Essensen i rock’n’roll oppsummeres greit her, med dametrøbbel, bluesriff, boogietakter og innlevelse. Hva mer kan en forlange?

Blues For the Red Sun «debuterer» altså med fullengderdebutantene The Devil and the Almighty Blues, og selv om nytt plateselskap og et rockealbum ikke akkurat er nyheter Akersgata går av skaftet for, så er dette en nyhet som for en rockeentusiast er god som noen. Nå er ikke Dyrnes spesielt ny i bransjen, og bandmedlemmene er rutinerte ringrever, men allikevel føles hele pakka duggfrisk og nyskapende. Fra første tone tenker jeg at dette har jeg hørt før. Jeg kjenner igjen de fleste triksene de kommer med. Låtene følger gamle oppskrifter. Blues, boogie, rock og fanteri. Så hva er det med disse karene som gjør at gammelt nytt føles så forfriskende og aktuelt?

Svaret er egentlig innlysende for meg. Rock’n’roll har blitt en tidløs kunstform, og tøffe grep, fandenivoldske takter, ren musikalsk energi og innlevelse, og gode melodier slår aldri feil. Ihvertfall ikke for de som er klar over at det finnes et musikkunivers utover det P1-2-3 og VG-lista har å by på. The Devil and the Almighty Blues er nok et bevis på at rocken lever, og sammen med dette svært så lovende plateselskapet fra Tromsø har Oslo-bandet bidratt til å holde albumdøden på avstand.

Nå gleder jeg meg voldsomt til fortsettelsen, og ikke minst til å se dem på ei scene.

 

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Goodnight, Texas – Hello Nebraska
Neste artikkelBrandi Carlile – The Firewatcher’s Daughter
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here