Nikki Lane – All Or Nothin’

Denne platen ble utgitt over dammen i 2014, men lanseres som først i Europa i disse dager. Dan Auerbach fra The Black Keys har med stort hell produsert plater med Dr.John og Valerie June pluss en haug til. Han har utviklet en slags Auerbach Wall of Sound, og derfor kan man nesten ikke unngå å høre at han er involvert.

Nikki Lane, eller Nicole Lane Frady som hun egentlig heter, debuterte med Walk Of Shame i 2011 før hun signerte for New West Records og startet et samarbeid med nevnte Auerbach i hans Easy Eye Sound lokalisert i Nashville. Prosessen har ikke bare vært enkel for jenta fra South-Carolina. Hun hadde en klar ide om hvordan dette skulle låte, og det samme hadde produsenten, og de var ikke alltid enige, men sluttproduktet ble uansett solid og noe hun kunne stå inne for.

Tekstmessig er det en personlig plate som sier noe om synder, laster og ikke minst menn. Hennes forhold til menn er slik jeg hører det selve gjennomgangstemaet. Det er ikke første gangen dette temaet dukker opp, men Nikki høres kanskje mer ærlig ut enn de fleste. Det er ihvertfall utleverende nok. Jeg nevnte lydbildet. Liker man ikke Auerbach sin stil så vil man kanskje finne dette vel pompøst, overdådig og voldsomt. Det kan jeg ha en viss forståelse for. Greier man derimot å høre gjennom lydbildet så dukker det opp tolv suverene låter med en viss sjangersprik. «Good Man» og «I Don’t Care» er skikkelig, mesterlig pop. «Seein’ Double» bringer meg tilbake til Surfrockens gullalder. I flotte «Wild One» får man country slik vi liker den. Jeg synes dette er storveis, men så liker jeg veldig godt det Dan Auerbach gjør bak spakene. Et geni i min bok.

Jo flere ganger jeg lar CD’en rotere jo flere nyanser oppdager jeg og den vokser for hver lytt. Så jeg synes dette er ei plate man bør sjekke ut. Steintøff dame med sterke låter, rett og slett.

Dette albumet kan du for eksempel bestille i Rootsy shop’en som CD.

 

SHARE
Forrige artikkelPapa Mule – Come To Papa
Neste artikkelRyan Adams & en magisk, svart katt på Verftet
Jeg heter Terje Hanstad og er 45 år bosatt på Ringebu i Gudbrandsdalen. Jeg har vært glad i plater så lenge jeg kan huske. Jeg husker at jeg bladde som besatt i eldre brødres samlinger, og etterhvert ble man en ivrig kjøper selv. Musikalsk har jeg mange bein å stå på. Jeg liker country og soul. Jeg må si jeg er blitt et lite retrohode som heller leter tilbake i tid enn å sjekke nymotens greier. Favorittplater: 1.The Rolling Stones - «Exile on main street» 2. Bob Dylan - «Desire» 3. Van Morrison - «Moondance» 4. The Band – «The Band» 5. The Beatles - «Rubber soul» 6. Gram Parsons - «Grievous angel» 7. Son Volt - «Trace» 8. Solomon Burke - «Don't give up on me» 9. Neil Young - «Rust never sleeps» 10. Gene Clark - «No other» 11. Grateful Dead - American beauty

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here