Tom Roger Aadland har gjort starten på dette året til en liten fest med sitt femte album «Rapport frå Eit Grensehotell», selv om ordet fest kanskje ikke passer helt med stemningen og innholdet på hans nye plate. Nå legger han ut på veien og spilte blant annet i Oslo forrige helg. Vi fikk tatt en lang prat med Aadland om den nye skiva. Her følger intervjuet med det jeg våger å betegne som en av Norges mest spennende artister for tiden:

«Rapport frå eit Grensehotell» har blitt et ganske kompromissløst album. Var det intensjonen fra starten?

Ja, det vil jeg si. Av mine utgivelser er det dette albumet som har blitt gjort mest på magefølelsen både skrivemessig og produksjonsmessig. Jeg og produsent Lars Voldsdal var på forhånd enig om å gjøre en skive som vi likte godt sjøl, først og fremst, så fikk vi heller bare håpe at publikum også likte det.

Åpningssporet som også er tittelsporet på skiva står litt for seg selv. Både musikalsk og ikke minst tematisk. Var det viktig at det er den låta som åpner skiva?

Ja, den skiller seg nok litt ut, og er vel også derfor hovedgrunnen til at vi valgte den som åpningslåt. Det er ofte et riktig sted å plassere det som skiller seg litt ut. Det er jo en tung, nesten gotisk låt som blir som en slags «Take it or leave it»-åpning. Hvis lytteren fikser den er man klar for resten av skiva.

Tekstmessig er for øvrig tittelsporet skremmende aktuell. Dette er jo en låt som fint kunne ha vært inspirert av flere episoder i nyhetsbildet den siste måneden?

Ja, det er jo det triste med den tematikken, at den er evig aktuell, ser det ut som.

aadland intervju 2

Du leverer en rekke ganske sterke tekster på det nye albumet. Hvordan jobber du frem ordene?

Det som er litt nytt i forhold til foregående album er at mange av låtene startet opp nesten som dikt og reine tekster lenge før jeg planla om jeg skulle ha en melodi til dem eller ikke. Når det gjelder tittelsporet tenkte jeg første strofen «Guden for hemn og hat, fryder seg storleg der han sat» som en slags svart spøk. Jeg husker jeg lurte på om det ble for drøyt, om det holdt. Men det er ofte et godt tegn for meg at jeg føler at noe er litt på kanten. Da er jeg ofte der jeg burde være både tekstlig og musikalsk.

«Like til min dør» har blitt spilt mye på radio. Den kan vel betegnes som albumets store poplåt?

Jeg har hatt et sterkt forhold til mange typer retninger innenfor musikk, og jeg er oppriktig glad i den rene popmusikken. Jeg tror den begeistringen går helt tilbake til mitt første møte The Beatles. Jeg prøver å få til å skrive et par låter med fengende melodier og et refreng som sitter litt fast i øret til lytteren, på hvert album.

Avslutningssporet «Farsfolket» har også det litt umiddelbare ved seg. Er det neste radiohit?

Ja, det er jo ikke opp til meg å avgjøre. Det er i alle fall en låt som jeg er veldig glad i og som betyr masse for meg når vi spiller den live.

De fleste låtene på albumet har en tematikk som kretser rundt lengsel, brudd, eksistensiell angst og definitivt melankoli. Hvor kommer all denne tristessen fra?

Jeg har alltid vært glad i det melankolske. Kanskje det er sånn at mange vestlendinger bærer på en melankoli. Hvor det kommer fra? Ja, kanskje været? Når det regner 200 dager i året og blåser i 250 så kan jo slike følelser oppstå. Og andre ting som den Vestlandske kristendommen stod jo veldig sterkt helt frem til 70-tallet. Jeg kommer personlig ikke fra et slikt miljø, men det ligger nok nesten litt i lufta og har nok prega lynne vårt. Olav H. Hauge har et dikt, jeg husker det dessverre ikke ordrett, men en dag er han alt for glad og hogger derfor ned den største grana som står på tunet, og det er kanskje essensen av det Vestlandske. Er du for glad er det all mulig grunn til bekymring.

En låt som skiller seg litt ut tekstmessig er «Alle». Hva i all verden handler den egentlig om?

Ja, jeg skjønner at du lurer litt på den. Altså, jeg har oppdaget at jeg skriver egentlig best når jeg ikke tenker for masse og når linjene kommer til meg i en flyt. Det er ikke alltid jeg vet presist hva en tekst handler om. Når teksten til «Alle» begynte å ta form fikk jeg en følelse av at den handlet om et eller annet fall, en eller annen karakter som har hatt en slags maktposisjon. Det er åpent for meg om det handler om en type diktator eller en religiøs skikkelse eller kanskje noe helt annet. Men det er nok en tekst om maktbalanse og maktposisjoner. Det er jo en del bilder i teksten som peker mot et religiøst tema i den låten, men det er det vel egentlig også i flere av mine tekster. Jeg er jo oppvokst på Sør-Vestlandet, i bibelbeltet som man kaller det, så jeg har vel fått litt påvirkning derfra.

aadland intervju 4

På albumet får jeg av og til assosiasjoner til Bjørn Eidsvåg, mest i tekstene men også av og til i musikken. Hva tenker du om det?

Det tenker jeg er helt greit. Det geografiske og kulturbakgrunn har vi jo til dels litt felles. Faren til Eidsvåg var for øvrig baker i heimbygda mi, uten at det egentlig har så mye med saken å gjøre. Jeg tror det er en slags Sørvestlandsk jordsmonn eller vinddrag som sikkert er der, selv om jeg føler vi løser det på litt forskjellige måter og setter vårt eget personlige preg på musikken.

Så kanskje det er mer riktig å kalle dere for nære kollegaer i det musikalske landskapet?

Ja, det synes jeg var fint sagt. Den kan jeg være med på.

Lyden på plata, selve produksjonen er noe av det første jeg la merke til når jeg hørte gjennom albumet. Du har fått med deg Lars Voldsdal, som tidligere har jobbet med Madrugada og Hellbillies. Hva har han betydd for denne utgivelsen?

Han har vært veldig viktig. Vi har hatt et fantastisk godt samarbeid. Det var Lars som hadde den store visjonen om hvordan plata skulle høres ut. Han ønsket at vi skulle prøve å få til en mørk, skitten, men også varm og elektrisk stemning på albumet. Jeg spiller jo en del kassegitar, men vi kjører gitaren gjennom en forsterker, slik at vi skitner det til litt og varmer lyden opp. Jeg føler forøvrig at jeg synger bedre på denne plata enn jeg har gjort før, og det også er litt av Lars fortjeneste, for han har virkelig vært en god vokal-coach. Han har jo jobbet mye med blant annet Sivert Høyem, og det merkes at Lars er vant til å jobbe med det vokale på et høyt nivå. Så der har han klart å få løftet meg opp litt. Jeg føler vel egentlig at dette er mer vår plate enn min egen soloskive, så ja, uten Lars Voldsdal hadde ikke skiva blitt slik den lyder nå.

aadland intervju 8

Jeg har hørt at dere spilte inn plata på to dager. Stemmer det?

Det var rett og slett en veldig spesiell uke, når vi spilte inn plata. Eller det vil si, som du nevner, to dager. Det var satt av en uke. Det som var ganske underlig var at produsent Lars Voldsdal påstod at vi sannsynligvis ville ha gjort unna mye innen tirsdags kvelden i det vi satte i gang på mandags morgenen. Jeg husker at jeg tenkte at han nok var litt ute på viddene der. Men når tirsdagskvelden kom pakket gutta ned bass og trommer, og vi hadde spilt inn tolv låter. Vi la på litt mer gitarpålegg og keyboard i etterkant, men bandet slik det høres ut på plata, det ble til i løpet av to dager, forøvrig uten særlig prat. Det bare ble helt rett fra starten av. Alle sammen kommenterte det. Ingen hadde vært med på en sånn spesiell session før, og jeg har i alle fall aldri opplevd noe lignende.

aadland intervju 5

På plata spiller du sammen med veldig erfarne musikere. Hvordan var kjemien i studio?

Veldig bra. Det var jo folk som jeg hadde hatt lyst til å jobbe med i flere år uten at det hadde flaska seg helt. Erland Dahlen på trommer, som jo har spilt mye med Madrugada, er en gjennommusikalsk og fantastisk trommeslager, som ikke minst har evnen til å være leken. Så er det Tor-Egil Kreken på bass, blant annet kjent fra Shining, en veldig kreativ og dyktig bassist. Og ikke minst Kjetil Stensnes som også er fra Haugesund og som jeg har spilt med i over fire år. Det ble et veldig godt samarbeid mellom Kjetil og meg, som jo kjenner hverandre godt, og det nye og spennende i de to andre som jeg faktisk først møtte i studio, med unntak av et par kaffekopper i Oslo litt tidligere.

aadland intervju 10

Du har noe av den samme tematikken i dine tekster som Sveriges store storyteller Lars Winnerbäck ofte er innom. Er det et slektskap der?

Når jeg begynte å skrive på norsk, så har jeg hatt en litt rar følelse av å være mer i slekt med svenske låtskrivere enn norske. Jeg har ikke hatt noen spesielle navn i tankene, mer bare en følelse. Det begynte vel egentlig når vi skulle mastre «Blod på Sporet» i 2009. Da dro vi til Stockholm og jeg merket fort dette slektskapet til den svenske musikkscenen. Det er interessant at du nevner Winnerbäck, for uten at jeg kan sette fingeren på det, har jeg alltid hatt en magefølelse på at det er et aller annet med svenske artister, som for eksempel Winnerbäck, et eller annet i det musikalske uttrykket som jeg ikke finner i Norge.

Du har hatt et nært samarbeid med Hellbillies de siste årene. Hva har det betydd for deg?

De tok meg med på en turné tilbake i 2013, og det var på den turneen jeg ble kjent med produsent Lars Voldsdal som var tekniker for Hellbillies på konsertene. Så indirekte hadde nok ikke denne plata stått i denne formen uten Hellbillies. Det er nok det enkle svaret på hva de har betydd.

Du har bygget deg opp et navn på Vestlandet og i Trøndelag og nordover, men på Østlandet er du fortsatt for mange et litt ukjent navn. Hvorfor tror du det er sånn?

Jeg har nok spilt mye mer i de områdene du nevner, men jeg spiller gjerne mer i Østlandsområdet fremover. Jeg bor jo selv på Tøyen her i Oslo, så jeg har jo tilknytting til Oslo-området. Jeg får satse på at folk snart blir bedre kjent med meg også på Østlandet. Det blir i alle fall flere spillejobber også i det området det neste året.

Du hadde en relativt sen debut som plateartist. Du var vel 43 år når du ga ut første skiva i 2006. Hva gjorde du før det?

Jeg har alltid følt at jeg har blitt dratt litt i forskjellige retninger helt fra jeg var ung, hatt kjærlighet til så mange ting. Kort fortalt så oppdaget jeg rocken som 14 åring, spesielt Bob Dylan og Lou Reed var viktige da. Tekst og musikk i et sterkt ekteskap har alltid vært avgjørende for meg. Så falt jeg pladask for klassisk musikk når jeg nærmet meg tjue-årene. Tok en høyskoleutdannelse innenfor den musikkretningen. Så endte jeg opp med å undervise i gitar i 15 år på videregående skole. Rocken kom for fullt tilbake i livet mitt samtidig som jeg fant kvinnen i mitt liv, vet ikke helt hvorfor det hang sammen, men det gjorde det altså. Da fikk jeg lyst til å skrive musikk med et enklere utrykk og så kom også tekstene tilbake. Det er noe med det å forstå hva som er ens lodd i livet, og møtepunktet mellom tekst og musikk er et området jeg trives svært godt i.

I 2009 gjorde du en hel skive med der du tolker Bob Dylan på nynorsk. Det må ha vært en ganske vågal ting å kaste seg ut i?

«Blod på Sporet» var for meg bare en sånn labour of love som jeg faktisk brukte ganske kort tid på. Det var ment som et lite kultprosjekt som jeg trodde knapt noen ville legge merke til, og hvis de gjorde det ville det sikkert bli mye kjeft å få fra enkelte i menigheten. Så jeg ble veldig overasket at den fikk litt oppmerksomhet og gode kritikker. Jeg endte jo opp med å reise rundt i nesten to år å spille Dylan-låter. Det var det som gjorde at jeg bestemte meg til å skrive videre på nynorsk. Jeg var før det egentlig ikke der i det hele tatt. Før «Blod på sporet» likte jeg best å skrive på engelsk.

aadland intervju 9

Litt tilbake til den nye plata. Jeg fikk den på vinyl, og det føltes ekstra staslig. Og ikke minst ser jo plata så bra ut med tekster trykt på og store bilder. Var det ekstra godt å se skiva i god gammel LP-versjon?

Jeg ville veldig gjerne ha denne plata ut på vinyl. Jeg følte det var solide låter jeg hadde skrevet i all beskjedenhet. Jeg merket liksom at alt gikk veien, og det var en liten drøm å få sett og ikke minst hørt denne plata i et bra vinyltrykk med et kult cover. Jeg tenker det nesten litt som en gave til sangene.

På slutten av skiva gjør du som nevnt «Farsfolket» og løfter lytteren litt ut av den mørke stemningen som i alle fall tekstmessig preger mye av skiva. Her handler det om å reise hjem og finne roen. Er denne låta et lite frempek mot en lysere og optimistisk Tom Roger Aadland på neste utgivelse?

Jeg får nesten si at jeg får håpe det. Jeg visste på en måte ganske tidlig at dette albumet ville bli tungt stemningsmessig. Jeg vet fortsatt ikke helt hvorfor, jeg hadde bare en intuisjon på det. Jeg valgte egentlig bare ut de låtene jeg syntes ble best og så fort at det ble mye melankoli, der de fleste sangene handlet om ensomhet. Jeg ble nesten litt satt ut av det selv. Jeg er nok en melankoliker, men jeg går jo ikke rundt og tenker på meg selv som en veldig tung, depressiv fyr. De som kjenne meg, vil nok ikke si jeg er spesielt tung å ha med å gjøre. Så det er ikke meg imot å lage et mer livsglad album neste gang, for å si det sånn. Men det som kommer det kommer.

aadland intervju 6

Plata kan du bestille her

På lørdag spiller Aadland på platesjappa Big Dipper i Oslo, kl, 14.

I de kommende uker spiller Tom Roger Aadland live rundt om i Norge. Her er oversikten over den kommende uken:

  • 11. mars  Førde bibliotek
  • 12. mars  Sogndal, Kafé Krydder i Sogndalsfjøra
  • 13. mars  Voss, Tre Brør Café,
  • 14. mars  Etne, Fugl Fønix
SHARE
Forrige artikkelTom Roger Aadland – Rapport Frå Eit Grensehotell
Neste artikkelWrinkle Neck Mules – I Never Thought It Would Go This Far
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

1 COMMENT

LEAVE A REPLY