Fem år siden Hør nå… hør nå åpnet sine digitale dører

For fem år siden åpnet musikkbloggen «Hør nå… hør nå!» sine virtuelle dører på domenet musikkbloggen.no. Navnet er en hyllest til min gamle venn Bjørn, og de utallige vorspiel og fester vi har hatt i våre yngre og eldre dager – der «noen» (Bjørn) gjerne lå foran stereoanlegget og ropte «Hør nå… hør nå!» før vi fikk høre 20-30 sekunder av en kanonlåt, før det var klar for cdskifte, «Hør nå… hør nå!» og ny låt. Vi har alle vært der. Ønsket om at andre skal få den samme opplevelsen du har hatt med en ny, utrolig låt. Den brennende lidenskapen til musikk som gjør at alt vi ønsker er å dele den med andre.

Og etter noen år som webredaktør for Herreavdelingen i NRK, der man fikk skrive litt om musikk – og flere år som aktiv bloggleser på internett – så var det etterhvert for mye musikk som aldri fikk et fnugg av oppmerksomhet her hjemme. Plutselig var Musikkbloggen skapt. Designprosessen var kjapp, headerbilde ble laget i stuen hjemme med rekvisitter man hadde stående – og vips var man i gang med egen blogg.

17. mars 2010 postet jeg den første saken. Som helt på sin plass var en omtale av Drive-By Truckers nye album The Big To-Do, som fortsatt står fjellstøtt som plate. En av hovedårsakene til at bloggen ble stiftet ble postet allerede samme dag! Kasey Andersons mesterlige Nowhere Nights, som jeg fortsatt spiller ofte. Mens Kasey sitter i føderalt fengsel.

Fotosession i stua, der den første logoen ble laget. Nivået er skyhøyt!
Fotosession i stua, der den første logoen ble laget.
Nivået er skyhøyt!

En av mine favorittartister ble presentert på bloggens dag 2; Mary Gauthier. Et av de største kuppene vi har gjort her på bloggen er fjorårets Dust of Daylight Sessions, der Mary spilte to låter for oss. Bloggen fikk en dundende start, takket være Bob Walkenhorst og Jeff Porter. For 18. mars 2010 spilte de to herrer på Madam Felle i Bergen, som ble behørig omtalt og dokumentert av undertegnede. Et vennskap ble knyttet, både med Bob, Jeff og turnémanager Stian. Vi har vært å heldige å få følge opp Bob, Jeff og The Rainmakers i årene etterpå – og fulgt comebacket og norgesturneene fra innsiden. Takket være en nydelig booking fra Madam Felle, og en inspirert idé fra Stian.

Årets album i 2010 ble noe overraskende Drunk On Crutches, og People. Places. Things. En utrolig plate, spekket med gode tekster og sunn og god rock. Drunk On Crutches har i ettertid falt sammen, og ble nok en one-album-wonder. Men plata spiller jeg fortsatt (og jeg tror til og med jeg har en bunke signerte plater fra DoC til salgs om noen kicker på lydene i anmeldelsen.)

Runner-up dette året var Ryan Binghams Junky Star, som fløt høyt på suksessen med filmen Crazy Heart, og Mary Gauthiers monumentale plate The Foundling. Andre plater som ble gitt ut i vår sjanger dette året var Justin Townes Earles foreløpig siste bra album Harlem River, Jakob Dylans Women & Country, American Aquariums Small Town Hymns, Two Cow Garages Sweet Saint Me og Chip Robinsons Mylow. Alle plater som jevnlig blir spilt i heimen.

Alt fra Contenders og Reckless Kelly til Per Vestaby og Magnolia Electric Co. ble omtalt i det som etterhvert skulle bli spalten «Frem Fra Glemselen».

Et av årets høydepunkter for undertegnede var De Musikalske Dvergenes 30 års jubileum på Logen i Bergen. Det ble filmet litt Dverger, og det ble filmet litt Piddi.

Bloggens grunntanke var tidlig å kun skrive om musikk jeg liker. Livet er for kort til å høre på dårlig musikk, så slakteanmeldelser vil man ikke finne her på bloggen. Med ett unntak. 19. november 2010 måtte jeg ta et oppgjør med dette makkverket her, på vegne av en artist som ikke lengre kan protestere.

på den positive fronten, så kan man trygt si at stemmen til Elvis holder.
Den kan tydeligvis tilpasses nesten hva som helst av backing,
selv om dette er så kleint at selv en død mann høres ut som han rett og slett er utilpass.
Det som er trist, er at konseptet i og for seg er ganske ok.
Man oppgraderer musikken bak Elvis til 2010-standard,
og ser om stemmen fortsatt holder.
Men alvorlig talt… overprodusert plingplong er rett og slett ikke den riktige backingen her.

Et utvalg fra platehyllen ble brukt som en ufattelig tung bakgrunnsfil...
Et utvalg fra platehyllen ble brukt som en ufattelig tung bakgrunnsfil… stressende nok IKKE alfabetisert for anledningen.

2010 ble avsluttet med den første julebonanzaen, som etterhvert har blitt en tradisjon på bloggen. Artikkelen «10 juleplater du trenger» er bloggens suverent mest leste artikkel, og hanker inn tusenvis av klikk hvert eneste år. Julemusikk selger. Og engasjerer. En annen sak som ble publisert i 2010, som også er høyt HØYT på listen over leste saker er artikkelen «Konsertoppførsel«. Som fortsatt, dessverre, er anbefalt lesning.

2011 startet naturlig nok med feiring av Elvis’ bursdag, før plateanmeldelsene begynte å finne formen. Andrew Combs og hans Tennesee Time var blant årets debutanter, og var en del av en svær pakke med signerte plater jeg ga bort til tildels lykkelige vinnere i en svær konkurranse dette året.

En sak som fikk mye omtale dette året var ORBOs oppgjør med Spotify. Et av årets høydepunkter dette året var selvsagt The Rainmakers, og intervjuet med Bob Walkenhorst var for en gammel blodfan helt ufattelig. Bergenfest ble for første gang dekket på bloggen, og dette har vi fortsatt med frem til idag.

Triste øyeblikk var det også, spesielt når The Margarets offisielt ble oppløst i mai 2011. Men så kommer det fine ting og veier opp, som Bob Dylans konsert på Koengen.

Årets album dette året var Howard Icebergs monumentale cd-boks Welcome Aboardfulgt av Ryan Adams Ashes & Fire, og The Damn Quails Down The Hatch, med Jason Isbells Here We Rest.

Med unntak av Howards fortsatt soleklare årsbeste, så har vel ikke de andre tre platene helt tålt tidens tann. Det har derimot John Morelands Everything The Hard Waysom bare blir bedre for hver gjennomspilling, Kasey Andersons Heart of a Dog, og The Far Wests egentitulerte debutalbum.

Andre artister som gjorde sitt inntog på bloggen var Rod Picott, Have Gun Will Travel, Donal Hinely, Back Porch Mary og Drew Kennedy. Pål Hilmar Sollie ble fast bidragsyter med podcasten «Bønner og Bacon», som hadde stor suksess i den tiden den var aktiv.

Januar og februar 2012 startet beinhardt, der undertegnede dro ut på tur med The Rainmakers, der reisen fra Skien til Bodø bød på alt fra fantastiske konsertopplevelser og nye vennskap til slåsskamper, brustne ribbein og lungebetennelse. Totally worth it! Og høydepunktet fant sted i Bodø.

Artikkelserien «The Monthly Iceberg», som fortsatt har nesten månedlige innslag her på bloggen startet med låten «Count On Me» i mars 2012.

Number Seven Deli ga ut den vakre Toxteth, Cold Chisel gjorde comeback med No PlansRobert Smith-Hald ga ut den nydelige Thou Mayest, og Sons of Bill ga oss et hint om et forestående stilskifte i Sirens.

Paul Simon ga meg mitt livs største konsertopplevelse på Plenen i Bergen,  De Musikalske Dvergene ga endelig ut platen jeg alltid har ventet på fra den kanten, og jeg skrev like godt min lengste anmeldelse noen sinne.

Det kom mer bra, norsk musikk dette året. Rune Berg solodebuterte med nydelige Hølå, og Christine Sandtorv ga ut den mest spilte barneplaten her i heimen.

Jason Isbell produserte American Aquariums mesterverk Burn. Flicker. Die, som også fortjent ble Årets Album 2012 her på bloggen, tett fulgt av Patterson Hood, Andrew Combs og De Musikalske Dvergene.

Otis Gibbs, Bob Dylan, Brock Zeman og John Murry er andre artister som kom med gode plater dette året. Grunnlaget for det som nå er Dust of Daylight Live ble lagt gjennom huskonserten med Stephen Simmons i september 2012.

Gjennom 2012 ble «Hør nå… hør nå!» stadig bedre besøkt, samtidig som en form for samkjøring med bloggen No Deal Music begynte å ta form. Sammen med redaktør Jan Eiesland fordelte vi plater i sjangrene vi skriver om, og det neste naturlige steget var å begynne å snakke om å slå seg sammen.

Vi fant en form vi likte, lagde et nytt design – og i all hemmelighet begynte vi å bygge «Dust of Daylight«. Uvurderlig hjelp fikk vi når alle vi spurte om å bidra sa ja til å bli skribenter på bloggen – som gjør at vi har et helt unikt team med kompetanserike entusiaster samlet under samme tak. Og det er denne gjengen med «nykommere», med Redaktør Eiesland i spissen, som er 100% av årsaken til at bloggen fortsatt eksisterer – i en ny og så utrolig mye bedre form enn 17. mars 2010.

Men siden alt startet med den lille «Hør nå… hør nå!» bloggen 17. mars for 5 år siden – så har det vært hyggelig å ta en tur ned memory lane for å mimre litt om bakgrunnen for Dust of Daylight.

Takk for følget så langt – vi satser på å nå nye høyder med Dust of Daylight i årene som kommer!

Min favorittvideo fra alle disse årene; American Aquarium & Chip Robinson: «Abe Lincoln»:

 

Sjekk også ut vår YouTube-kanal – der vi poster en drøss konsertvideoer vi har laget: www.youtube.com/user/musikkbloggen

 

Min favoritt blant alle de jeg selv har filmet er fortsatt Robbie Fulks og «The Grass Is Really Greener»:

 

 

SHARE
Forrige artikkelElliott Murphy – Aquashow Deconstructed
Neste artikkelEllen Sundberg – White Smoke and Pines
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here