Erik Moll – Many Years To Go

«Still have many years to go, my time ain’t up yet you know» synger Erik Moll i tittellåten «Many Years To Go» på sin nye plate. Basert på kvaliteten på det Moll har gjort i sin karriere til nå, og nivået på den nye platen, så er det særdeles positivt. Moll har gitt ut en smeltedigel av en plate, som med rette kan sies å havne i Americanasjangeren. Honky Tonk, Bakersfield, Jimmie Rodgers-jodling, bluegrass og texmex blandes på utsøkt vis, og toppet med Molls behagelige stemme så er dette en riktig godbit av en plate.

For de som har fulgt norsk «rootsmusikk» siden 70-tallet, så er Erik Moll en legende. Han startet Hole In The Wall sammen med Rune Walle og Trygve Thue. Walle spilte seinere i Saft sammen med Thue, og etterhvert i Ozark Mountain Daredevils. Senere inkarnasjoner hadde både Lasse Berntzen og HP Gundersen, og gjesteopptredener fra Saftmedlemmene Magne Lunde og Tom Harry Halvorsen (senere De Musikalske Dvergene).

Moll var med andre ord tidlig ute, og det skulle vel vise seg at Hole In The Wall var forut for sin tid når de først ga ut det brilliante «Hole In The Wall», før en senere inkarnasjon ga ut «Rose of Barcelona» – og når tredje versjon av Hole In The Wall – med en Rune Walle som var kommet hjem til Norge etter 6 år med Ozark-gjengen i USA, prøvde å få utgitt musikken sin midt på 80-tallet – så var platebransjen ikke spesielt interessert. Hole In The Wall v.3 ble oppløst, og fem år senere fikk vi den store Roots-bølgen i Norge.

Moll var da låtskriver for en rekke artister, og bidro blant annet på Steinar Albrigtsens storselger Alone To Long fra 1990, og Eriksens fantastiske Two Blue fra 1992. Lynni Treekrem og bloggfavoritt Bretteville er andre som har nytt godt av samarbeid på låtfronten.

Many Years To Go er Molls 7. soloalbum, og dette akustiske albumet er en av hans aller beste utgivelser, nesten på nivå med kanonplaten In The Shadows fra 1994. Den åpner med tittelsporet «Many Years To Go», en lettbent godbit som trekker inn en smekker fele fra Øystein Fosshagen og har allsangkvaliteter så det holder.

«Just a Bump In The Road» er stedet hvor eminente Knut Hem (Brettville, The Respatexans, Hem Strengelag) lar dobroen skinne, og gir teksten utsøkt tonefølge. Knut Hem er en viktig bidragsyter på denne platen, og sammen med Fosshagens fele dannes hele grunnlaget for lydbildet. Dobroen smetter hele veien inn akkurat på de rette stedene, og gir platen det autentiske preget som den fortjener. «Long Gone Cold Desire» er nok et godt eksempel på akkurat det.

Inge Glambek som spilte med Moll i Hole In The Wall bistår med harmonier, og Ole Marius Sandberg (som blant mange andre har spilt med Christine Sandtorv på den første Stjerneteller-platen) utøver en aldeles utsøkt akustisk bass. Banjoen trakteres av Rune Bratteberg Homlong, og trekkspill håndteres av Arve Håland (Frontfigur i Arve Hålands Cajun Gumbo, hvor han blant annet spiller med Gunnar Bergstrøm fra Hole In The Wall).

Andre høydepunkter på platen er «Just Before Dark», som amerikanerne ville beskrevet som haunting. Den setter stemningen fra de vide slettene i Texas, der coyotene hyler mens man sitter ved leirbålet og funderer på livet, kjærligheten og alt i mellom og beyond.

Bandet fyrer på alle sylindere på «Lighten That Load», og gir ørene en leksjon i hvor utrolig fet kombinasjonen banjo og fele kan være når det blir gjort riktig. Dette svinger hele veien til Texas!

Platens bestespor er i mine ører «Say No More», som er en veldig typisk Moll-låt. Han har en unik evne til å lage melodier og overganger som smyger seg så perfekt inn i øret. Noe som jo er grunnen til at låtene hans er å finne på et uttall norske gull og platinaplater.

«Fast as She Could» er den beste teksten på platen, der historiefortelleren Erik Moll slipper løs – og forteller historien om tunge kvinneskjebner i amerikanske småsamfunn. Og på «Lay Your Hands On Me» er det Dylan-influenser så det holder.

Jeg anbefaler virkelig å tilbringe en snau time i selskap med en av de absolutte pionerene innenfor det som en gang het Roots, som vi gjerne nå kaller Americana – men som egentlig er tradisjonell amerikansk countrymusikk…

Platen kan du høre på Spotify eller WIMP.

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Brock Zeman – Little Details
Neste artikkelAnnie Keating – Make Believing
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here