Brandi Carlile – The Firewatcher’s Daughter

Brandi Carlile er en artist som mange oppdaget i 2007 da hun ga ut «The Story», der tittelsporet ble en relativt stor hit i USA. I mine ører var 2012-utgivelsen «Bear Creek» et øyeblikk der alt falt på plass, og Carlile tok steget opp i elitedivisjonen. Nå, tre år senere, har endelig hennes oppfølger kommet, og en forsmak på albumet fikk vi  først i fjor høst med vakre «The Eye» og tidlig i februar med «The Things I Regret».  Jeg for min del har gledet meg stort til albumet lenge nå, for de låtene viser Carlile i storform.

«The Firewatcher’s Daughter» heter årets album, og Brandi har selv sagt i forkant at dette albumet vil sparke litt hardere og tøffere enn hennes tidligere utgivelser. Og det merkes til tider. Dama har kastet cowboyhatten, tatt på seg en sliten t-skjorte, svarte jeans og lever rock ‘n’roll-livet på den nye plata. Men ikke hele tiden, og hun har ikke kastet cowboyhatten veldig langt vekk. Dermed får vi en skive som balanserer mellom det barske og såre, mellom tøffe gitarriff og melankolske viser. Og det fungerer svært bra.

Brandi Carlile kommer fra et lite sted noen mil utenfor Seattle, og begynte tidlig med musikk. Opptrådde som barn sammen med sin mor, spilte Johnny Cash-sanger på små lokaler, og flyttet som 17-åring inn til Seattle der hun møtte tvillingbrødrene Tim og Phil Hanseroth, som hun siden har hatt et tett musikalsk samarbeid med. Hun debuterte i 2005, og fikk som sagt sitt gjennombrudd to år senere med «The Story». Brandi Carlile gikk tidlig offentlig ut med sin seksuelle legning, og giftet seg i 2012 med Catherine Shepherd. At hun alltid har stått åpen frem som lesbisk har ifølge henne selv også hatt mye å si for musikken og ikke minst tekstene hun lager. Man blir ganske hardhudet når man spiller i country i bibelbeltet, mens fanatiske kristne står på utsiden av konsertlokalet og roper at Carlile vil brenne i helvete.

Og årets plate bærer preg av Carliles flørt med litt rufsete rock. Det åpner allikevel forsiktig med «Wherever Is Your Heart», men ganske raskt så øker tempo og intensiteten, og i refrenget trykkes det til. Midt i låta er det også en liten hyllest til Bruce Springsteens klassiske oppbruddsang «Born To Run». Åpningen er mer enn godkjent.

brandi 1

Carlile har slett ikke lagt bort harmoniene og det melankolske i sin musikk, som var så til de grader til stede på «Bear Creek». Vakkert blir det i nevnte «The Eye», der hun viser frem sin unike stemmeprakt sammen med nevnte Hanseroth-tvillingene. Sjekk også ut den elegante videoen til låta, som du finner under anmeldelsen her. «The Things I Regret» tikker av gårde, frisk og glad. En låt det er lett å like, en fengende og rytmisk sak som får meg i godt humør.

Så skrur man på rockegitaren, og Carlile kjører et fett rock’n’roll-show. «Mainstream Kid» er tvers igjennom en ekte rocker som virkelig trykker til. Og dæven som hun synger her. Det kler henne veldig godt å trekke på seg høye sorte lærstøvler, slå ut håret og skru forsterkeren opp til max. Men i det jeg er klar for å åpne første ølen og partyfaktoren er rimelig høy, så drar Brandi det helt ned i neste låt. «Beginning To Feel The Years» er en ettertenksom vise om å merke at alderen setter sin spor. Jeg setter ølen tilbake i kjøleskapet, henter meg litt vin og tenker at Brandi tross alt bare er 34 år, men jeg kjøper allikevel vemodet og teksten her. Og melodien er en liten perle av en sang. Albumets vakreste øyeblikk.

I «Wilder (We’re Chained)» fortsetter hun i det litt ettertenksomme moduset. Igjen er det mye vakre harmonier, selv om jeg kanskje kjeder meg litt utover i låta. Med en tittel som «Blood Muscle Skin & Bone» må jo tempoet øke, og joda, dette er en låt som trykker til, spesielt utover i låta. Jeg liker også veldig godt det hun gjør i mellomspillet der alt roes ned, trommespillet høres nesten ut som Big Country anno 1983, og låta har et definitivt touch av soundet som det bandet stod for sånn ca. drøye 30 år siden. En liten overraskelse der altså.

brandi 2

«I Belong to You» hadde passet helt fint inn på nesten hvilken som helst skive som dama har gitt ut. Med andre ord er dette klassisk Brandi Carlile. Her viser hun igjen en imponerende stemmeprakt. Stemmen som skiller henne ut fra mengden av artister. Det er umulig å ikke få frysninger av en slik vakker røst. Så er det fest på lokalet igjen. Jeg tramper takten etter «Alibi», det er tilløp til allsang og gildet er godt i gang. «The Stranger At My Door» er på en måte tittelkuttet på skiva. For det handler om «The Firewatcher’s Daughter». Her er Carlile i fortellermodus, tegner opp en dyster historie, og baker det inn i albumets sterkeste melodi. Mot slutten skifter orkesteret tempo, og spiller opp den gamle krigsmarsjen «Johnny, I Hardly Knew Ye». Veldig tøff måte å avslutte på. Og albumets høydepunkt.

Igjen roer Carlile det ned med «Heroes and Songs», en låt som i struktur minner meg mye om det Tom Russell gjorde så bra på sitt siste studioalbum «Mesabi». Melankolien er på plass og det er en låt som er god mot øra. Siste bidrag på albumet er «Murder In The City», en sang om å reise hjem, som seg hør og bør når man er i ferd med å si takk for seg. En fin liten sak, der hun tar på seg fortellerhatten, og leverer et av albumets sterkeste tekster.

brandi 4

Brandi Carlile lovet at dette skulle bli hennes rock’n’roll-album og hun holder nesten på å innfri. Men når man først går ut med en slik påstand, burde det kanskje vært litt flere låter som sparket unna grusen. Men når det er tøft, er det virkelig tøft, og de rolige øyeblikkene er også så bra at jeg sier meg mer enn fornøyd med årets utgave av Brandi Carlile. Hun matcher ikke helt «Bear Creek» som tross alt holdt en utrolig høy standard, men hun skuffer definitivt ikke. Og at Carlile finner enda flere fans etter denne skiva er jeg rimelig sikker på.

Plata og mer info kan du finne her

 

 

 

 

SHARE
Forrige artikkelThe Devil and the Almighty Blues
Neste artikkelJeff Austin – The Simple Truth
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here