Annie Keating – Make Believing

Noen roper så høyt de kan og blir hørt fordi de overdøver alt annet. Andre kommer stille inn fra en åskam og begynner å nynne forsiktig uten tanke på at de en gang trenger å bli hørt. Og når noen oppdager denne stille trubaduren, skal man ikke se bort ifra at man blir sittende å høre på ganske lenge.


Sånn var mitt første møte med Annie Keating. Tittelsporet «Belmont» fra 2008 fikk meg til å stoppe opp, og siden har Annie Keating vært der på mine spillelister, i min platesamling og ofte med meg på turer. Nå er hun ute med sitt sjette album Make Believing og jeg kjente den gode følelsen av litt lykke når jeg spilte opp første låta «Coney Island». Annie Keating skuffer ikke, stemmen hennes klinger kjent og kjært, og ordene, historien, stemningen, alt er på plass fra første stund. Sånt varmer alltid ekstra godt, og jeg vet jeg har en drøy halvtime foran meg med masse nytt fra en artist jeg har blitt veldig glad i.

Den legendariske New York-avisa The Village Voice skrev en gang i tiden at Keating hørtes ut som en feminin blanding av Willie Nelson og John Prine, og bedre enn det kan det neppe bli. Med slike ord i en såpass stor avis var det mange som lånte øret sitt til Annie Keatings musikk, og jeg tror neppe det var noen som ble skuffet. Hun har opparbeidet seg både en stor fanskare og et respektabelt rykte som en stor formidler både på plate og fra konsertscenen. Og årene har bare gjort henne godt.

annie 1

Tilbake til åpningslåten «Coney Island». Det er akkurat en slik låt som får meg til nok en gang å tenke på den stille trubaduren som en gang stod der litt for seg selv og spilte «Belmont» for meg for 8 år siden. Det er en vakker melankolsk sang om en dag med litt lykke i den berømte fornøyelsesparken i New York. Platecoveret er for øvrig fra nettopp den parken. Joda, Keating tar meg rett inn i hennes varme musikalske univers og noe av vinterkulda som har satt seg i ryggmargen begynner sakte å slippe taket.

Og slik fortsetter det. «Sunny Dirt Road» er nesten litt Prøysen i sine bilder. En vakker sommerdag, en støvete landevei med grøftekanten full av villblomster. Jeg merker at jeg virkelig trenger sånne sanger av og til. Noen som tør beskrive lykken, i en verden som hele tiden forteller oss at det ikke er så forbasket mye å se frem mot. «We can leave all our cares behind, there’s no telling what we might find down that sunny dirt road».

annie keating 2

Det Annie Keating alltid klarer er å balansere de varme visene med både lykke og melankoli i en perfekt match. Det er aldri sukkersøtt, og vipper derfor ikke over i det sentimentale. Og så er det jo heller ikke slik at hele plata handler om fornøyelsesparker, varme dager i sola og sommerenger. «Know How To Fall» er ren terapi om man sitter i den mentale kvikksanden. Også her velger Keating en positiv vinkling selv på det å ha tunge dager, men hun er en ordsmed og jeg tror på hennes budskap om og tåle å bli brent av ilden av og til. Denne låta må nok bety litt ekstra for Annie for den kommer i to versjoner, og originalt nok med to titler. «If You Want To Fly» heter versjonen av samme låta som avslutter plata.

Det er et gjennomført album som ikke snubler, men holder stø og god kurs hele veien. Og det er akkurat sånn jeg både ønsker og forventer at et album fra Annie Keating skal lyde. Noen favoritter får man jo alltid, og på dette albumet er det «Still Broken», en sterk ballade om sorg og savn som griper meg sterkest. Igjen gjør hun en stor låt om livets mange sider på en lavmælt måte. Ja, og så må jeg også nevne «Just Up Ahead», som er en sårbar men samtidig solid liten vise som har vokst og vokst for hver gjennomhøring.

anniekeating1

Jeg tror jeg våger påstanden om at denne plata lett kunne fungere som medisin mot depresjon og angst. Og i motsetning til mange lykkepiller er denne skiva helt uten bivirkninger, og virker like sterkt etter mange gangers bruk. Sett på «One Good Morning» og du vil sannsynligvis fort forstå hva jeg mener. Annie Keating er en artist jeg er veldig glad i, og den følelsen har ikke akkurat blitt mindre med dette nye albumet.

Du kan bestille plata og lese mer om Annie Keating her

 

 

SHARE
Forrige artikkelErik Moll – Many Years To Go
Neste artikkelAmund Maarud – Volt
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here