Amy Speace – That Kind of Girl

Amy Speace startet sin karriere på diverse teaterscener. I 2001 ble hun med i en musikal, og det var her hun oppdaget at hun virkelig kunne synge. Året etter debuterte hun med Fable, og har siden gitt ut fem album, det siste i 2013 , How To Sleep in a Stormy Boat. Nå er hennes sjette album ute, og That Kind of Girl viser en artist med hjertet i klassisk singer/songwriter-tradisjon og røttene i country og folk. Og la en ting være klart! Dette er et virkelig vakkert album. Amy Speace er ikke artisten som utfordrer med nyskapende musikk, men hun behersker virkelig de velkjente stilartene og har kvaliteter som gjør at hun lett skiller seg ut fra mengden av artister. Dette er et album som holder det coveret lover. Vintage country-folk der Amy viser sin respekt for de gamle heltene. Og stemmen er hennes sterkeste våpen.

For det meste er det melankolien og det ettertenksomme som preger plata. Åpningssporet «Nothing Good Can Come from This» er akkurat sånn passe bittersøt. Produksjonen er silkemyk og behagelig. Rett og slett litt balsam for øregangene. «Come Pick Me Up» fortsetter i samme stil. En vemodig vise med et viss gospelpreg. «Better Than This» er en lekker liten sak, der Speace virkelig viser frem den store stemmen hun besitter. Det er også en låt som vokser seg ganske stor og har et refreng som er som skapt for den amerikanske FM-radioen.

Etter tre låter er det lett å tenke at dette blir i overkant fint og behagelig. Amy Speace er som sagt en artist som ikke utfordrer sjangere, men derimot spiller opp mot det tradisjonelle. Og hun er artist som oser av estetikk og stil. Men som sagt, faren er at det blir litt for overfladisk og kjedelig i lengden. Når «Three Days» spiller opp skjer det heldigvis litt nye ting. Dette er en omgjort Negro Spirituals som har fått ett ganske tøft uttrykk og matcher Amy Speaces stemme perfekt. Igjen helt innenfor sjangeren, men det lyder allikevel litt særegent.

ASpeace-16_chin_edit

Tittelsporet er en av disse store balladene som åpner med et luftig piano, og så kommer Amy inn i lydbilde med en historie om en kvinneskjebne. En dame som står igjen alene og såret etter et en mann har fått herjet rundt med hennes følelser, og… vent litt, den historien har vi jo hørt før. Men Amy formidler dette følelseskaoset på en troverdig og sterk måte. Hun vipper aldri over til det pompøse og svulstige. Neddempet og verdig, «That Kind of Girl» er et av albumets beste øyeblikk.

Enda en ballade med stor B følger på. «One Man’s Love» rører meg ikke helt på samme måte som tittelkuttet, men igjen bærer Speaces stemme låta såpass bra at jeg ikke klarer å være helt uberørt.
«Hymn for the Crossing» har sine tydelige aner i irsk folkemusikk. Bibelske metaforer og håp i sikte. Jeg føler at dette nesten vipper over til å bli en liten klisje, men heldigvis slutter den før jeg klarer å bli irritert over alle de kjente grepene slike irske hymner ofte tar i bruk. Og så var det denne stemmen til Amy Speace igjen da.

amy speace 3

«In Chicago» er en spretten liten sak som er perfekt som musikk for folk på reise, må det være tog, bil eller fly. Litt trangt om plassen med alle instrumentene som ønsker å være med, men det kler egentlig låta å være litt komprimert. Og den tøffer glad avgårde. «Trouble Looks Good on You» tar meg tilbake til tidlig 50-tallets USA. Uskyldsren, vuggende og relativt tro mot tiden den peker mot. Ståbass, trompet med munnstykke og Amy som svinger seg i en rød ballkjole og synger inn i en gammel RCA Ribbon-mikrofon. Er lite stykke forførende musikk, rett og slett.

«Raincoat» er Amy Speace i litt mer singer/songwriter-landskap. Hun tegner opp en melankolsk scene i regnfylte omgivelser. «It’s a strange kind of sadness, and it’s hard to explain» synger hun og treffer noen nervetråder som straks står i spenn og vibrerer. Pokker som den dama kan bære en sang. «Strange Medicine» er også en klassisk singer/songwriter-låt som har en litt mørkere grunntone enn de andre låtene. Speace blir en fullbefaren storyteller, og låta øker etter hvert kraftig i intensitet, med en helt knall fele-solo. Helt klart albumets tøffeste låt, og den som skiller seg mest ut fra mengden.

amy-speace1

Så skal det hele avrundes, og det gjør Amy med enda en vakker ballade. En sørgmodig Speace synger seg gjennom en ny runde med brustne hjerter og sorg over tapt kjærlighet. Mer enn noen gang i løpet av spilletiden på That Kind of Girl slår det meg at denne skiva står og faller på Amy Speaces kvaliteter som sanger. For selv om melodiene har sin styrke, ville dette blitt ganske ordinært med en artist uten særpreget til Amy.

Som dere sikkert forstår, så er det nesten ingen overraskelser på denne plata. Den er trygt forankret i tradisjonene, og Amy Spearce holder seg hele tiden innenfor sin komfortsone. Nå behøver ikke det å bety at det er kjedelig og tannløst, for det er langt fra det. Det er en plate som fungerer som den snille og gode vennen du kanskje har, som aldri plager deg eller utfordrer deg, men som du definitivt er veldig glad i. Sånn omtrent lyder den nye skiva til Amy Spearce, og det er vel slett ikke verst.

 

SHARE
Forrige artikkelEllen Sundberg – White Smoke and Pines
Neste artikkelegil olsen – ooo what happened
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here