Gurf Morlix – Eatin’ At Me

I det jeg hører stemmen til Gurf Morlix vet jeg at jeg skal inn i et helt spesielt univers. Og jeg må godta noen kriterier. Først og fremst at Gurf Morlix ikke har noe stort behov for å utvide sine horisonter musikalsk. Han gjør stort sett mye av det samme fra skive til skive, og godtar du det, og ikke minst har sans for hva Morlix driver med, så funker det veldig bra.


Gurf Morlix er en av disse fyrene med en rusten, nesten utslitt stemme, ikke all verdens register og slik sett ganske begrensa som sanger. Men begrensningen gir ham også et særegent uttrykk. Morlix er i ferd med å bli en gammel mann og det gjør ikke stemmen hans mindre frynset. Noen få ganger er det mer grynting enn forsøk på sang, men jeg liker det, liker det egentlig bedre og bedre. Og når man heter noe så tøft som Gurf, så tenker jeg at mannen har et perfekt navn til den stemmen og musikken han presenterer.

Og om Morlix er en mann uten ønske om å gå ut av sin komfortsone musikalsk, er han også en pokker så god tekstforfatter. Han er en klassisk historieforteller og ofte tenker jeg at musikken bare danner bakteppe for selve beretningene. Et tvers igjennom passende bakteppe, vel og merke.

Morlix er jo også vel så mye en produsent og studiomusiker for andre storheter som han er artist selv. Han ga ikke ut sin første soloskive før han var 49 år, så solokarrieren har aldri vært spesielt prioritert. Men nå er han også ute med sin syvende plate, så han begynner å få en katalog.

Gurf har samarbeidet med storheter som Peter Case og Lucinda Williams mens de fortsatt var unge og relativt ukjente. Slaid Cleaves, Robert Earl Keen, Tom Russell, Mary Gauthier og hans tvillingsjel Ray Wylie Hubbard er andre navn denne mannen har på sin CV. Morlix er en svært respektert musiker og produsent.

Gurf 1

Morlix fyller 64 år i år, og beveger seg med raske skritt mot den siste delen av livet. Og det bærer en del av tekstene klart preg av. Morlix synger ikke så mye om hard festing og lekre damer. Han ser seg ofte tilbake, reflekterer og drar frem noen riktig gode historier som fremstår svært så selvlevd.

Men så var det altså den nye skiva da. Jeg hørte mye på «Finds the Present Tense» som kom i 2013, og som sagt, Morlix fortsetter egentlig bare der den plata slapp. Jeg føler at alle låtene på «Eatin’ at Me» fint kunne vært på foregående skive og omvendt. Det er ikke nødvendigvis et kvalitetsstempel, men som sagt, Morlix gjør sin greie, ferdig snakka.

Han knaller til med «Dirty Old Buffalo», en sang om hans barndom. Morlix vokste opp i Buffalo rett utenfor New York og jeg får frysninger av bildene han maner frem. Jeg skulle gjerne sett en video til denne låta regissert av for eksempel Richard Linklater. Det hadde vært noe. Det er noe som stinker i Buffalo, og Morlix graver opp små minner og store svarte hull. Alt over et sløyt bluesaktig komp. Jeg er fanget i Morlix univers og er svært fornøyd med det.

«I’m alone and I’m shaking. Grab the wheel and drive till you die.» Neste låt er ingen gladlåt. Utsiktene er mørke, og det er ikke mye som livsvilje igjen. «Grab the Wheel» er seig, og renner så vidt videre som en elv som er i ferd med å tørke inn. Og stemmen til Morlix er laget for slike stemninger.

Og nå er det ikke sånn at Gurf føler for å dra oss opp i et litt hyggeligere landskap på albumets neste og forøvrig  lengtse låt «Elephant’s Graveyard». På mange måter er den en ren oppfølger til «Grab the Wheel», og utrolig nok enda et hakk mørkere. Her får vi vite hvordan det går nå helten er helt mot slutten av sitt relativt miserable liv. Han tar inn på et skittent motell, er plutselig tilbake i Buffalo. «His dream begans at dawn, his nightmares at noon». Er det noe som er litt annerledes med den nye skiva til Morlix, så må det være at jeg aldri har hørt ham så mørk. Her har noen skrudd av alt lys, trukket for blendingsgardinene og fjernet det elektriske anlegget. Det er ingen forhåpninger om lysere tider, ingen vei ut av den stupmørke tunnelen, og den eneste trøsten er at det snart tar slutt.

Det er de tre første låtene på «Eatin’at Me» som virkelig gjør noe med meg som lytter. Utover i skiva forsvinner noe av intensisteten, noe som egentlig er en nødvendighet, man skal ikke ta livet av lytteren heller. Morlix klarer ikke å finne samme trykk i låter som «Orphan Tears» og «The Dog I am». Men med «50 Years» slår heldigvis Morlix på litt lys igjen, og forsvinner inn en litt mer hyggelig verden. En sørgmodig vise om ungdomsforelskelser, og tanker rundt hvordan det hadde vært å møte alle de gamle skolekameratene og gamle flammene igjen så mange år senere. Og jeg skal ikke nekte for at jeg trengte å ta en pause fra den tunge, dystre stemningen han har bygd opp gjennom den første delen av skiva. «50 years» er en vakker sang, og litt vemod og melankoli gjør meg godt.

gurf 2

Så tar Morlix på seg boots og hatt, og drar ut på damejakt. «Dinah» er en parentes i Morlix etterhvert store katalog, men helt grei. «Last Call» derimot er langt fra noen parentes. Her er Gurf akkurat så bra som jeg vet han kan være. Med et refreng som er hjerteskjærende vakkert, og det synges så direkte med nervene på utsida at jeg kjenner smerten i sorgen rett på kroppen. Smertelig oppriktig og genuint.

«Born in Lackawanna» får meg til å tenke på Warren Zevon, og det er jo ingen dårlig assosiasjon, tenker jeg, selv om Gurf ikke når helt opp til Zevons standard her. En fin låt uten at den utmerker seg spesielt. Og så er vi ved slutten. Jeg er fortsatt sliten etter den voldsomt tunge åpningen, men blir nesten dysset i søvn av «Blue Smoke». Ikke fordi det er kjedelig, mest fordi det er litt sjelefred og spor av harmoni i både tekst og melodi. En perfekt avslutningslåt.

Alt i alt er det lett å gi Morlix godkjent. «Eatin’ at Me» er litt ujevn, som egentlig nesten alle skivene til Morlix har vært, men inneholder opptil flere av de sterkeste låtene han har levert. Og både på «Dirty Old Buffalo» og «Elephant’s Graveyrad» er Morlix kanskje bedre enn noen gang. Skal jeg plukke på noe her, så tror jeg til slutt jeg vil si at Morlix burde finne noen dyktige folk til å lage et bra cover til neste skive, for maken til elendig cover er det lenge siden jeg har sett. Ser forøvrig at Morlix på sin hjemmeside har kommentert at dette er det beste coveret han har hatt på noen skive. Kanskje er det bare jeg som ikke skjønner greia? Men uansett, innholdet, det holder, Morlix, det holder denne gangen også.

Bestill plata her

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Robbie Fulks – Long I Ride
Neste artikkelTexum – Texum
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here