Gretchen Peters – Blackbirds

Alt er midlertidig, og det er det som gjennomsyrer albumet, sa Gretchen Peters da hun ble spurt om hun kunne beskrive det nye albumet, og at dette er en plate dynket i eksistensialisme, det er hevet over enhver tvil. Hennes forrige plate «Hello Cruel World» stod for meg som 2012’s beste album, så forventningene til Gretchen Peters har vært skyhøye. Og ærlig talt, jeg har egentlig ikke trodd at hun skulle klare å overgå et slikt mesterverk som hun leverte i 2012.

Så spørsmålet som faller naturlig inn her er: Gjør hun det? Om hun gjør, og du verden som hun leverer, tenker jeg. «Blackbirds» som er tittelen på hennes helt ferske utgivelse har gått i konstant rotasjon her de to siste ukene, og jeg har rett og slett blitt litt slått ut av den nye skiva. Joda, først og fremst fordi den er akkurat så bra som jeg kunne håpe og mer enn det, men like mye fordi det er en fryktelig krevende plate som definitivt ikke er lett å høre på. Ikke fordi den er eksperimentell og vanskelig tilgjengelig rent musikalsk. Det er en lekker produksjon med ofte svært melodiøse arrangementer. Men tekstene, kjære Gretchen, disse tekstene skjærer inn i marg og ben. Peters har en enorm formidlingsevne og den tilnærmede svarte sorgen som ofte speiles i tekstene her er tøff å ta inn.

gretchen 2

Gretchen Peters har med sitt åttende album gått et steg lenger enn hun gjorde på «Hello Cruel World». Joda, også der var det til tider sanger som berørte meg sterkt, men hun var mer melankolsk enn direkte mørk der. Det var fortsatt håp. Og så er det også her, noen få ganger. Men hun legger ingenting i mellom. Dette er ikke akkurat en plate du burde spille om du allerede er ganske deppa. Eller er det kanskje nettopp da du burde spille den? Som sagt, etter to uker med «Blackbirds» er jeg helt utslitt. Det eneste jeg kan slå fast er at dette er en kompromissløse plate, bakt inn i en veldig flott innpakning. Det er kvalitet på alle plan. Hun har med seg en fantastisk gjeng musikere, Jason Isbell, Jimmy Lafavve, Will Kimbrough og Jerry Douglas for nevne noen, og selv har Peters aldri sunget bedre. Jeg skal nå gjøre et hederlig forsøk på å prøve å formidle hva hun byr på, men er ikke overbevist på om jeg klarer det.

Tittelsporet er en mektig åpning. Og når man begynner med en låt som kunne vært tatt rett ut av handlingen i den mørke og ikke minst svært gode TV-serien «True Detective», da vet de som kjenner til referansene her at vi snakker om virkelig mørke ting. Blackbird eller svarttrosten som den heter på norsk er i mange kulturer sett på som en fugl som varsler død, og det er nok ikke uten grunn at Gretchen Peters har valgt fuglen som både tittel på skiva og som første låt ut. Hun er også selv avbildet som en slags Blackbird på coveret.

gretchen 3

At «Pretty Things» intro av en eller annen grunn minner meg om en gammel Pink Floyd-låt (er det «Brain Damage») kan være tilfeldig. Resten av låta minner lite om Pink Floyd. Men den minner meg om hvilken fantastisk stemningsskaper Peters er. Og gudsbenådet melankoli bakt inn i en tekst full av vemod er aldri feil. I knew a girl who said that beauty kills, took the slow ride down the hill to nowhere. Oh, Pretty Things. Herregud for en låt.

Jason Isbell gjør sin entre i «When all you Got is a Hammer» og låta er akkurat like besk som tittelen indikerer. En mann kommer hjem fra en krig som ikke var hans, og sover alltid med et øye åpent. They show you how to shoot and they show you how to kill. They don’t show you what to do with the hole you can not fill. Antikrigs låter har vært laget før, noen av dem strålende. Denne er helt klart der oppe blant de store.

Men altså, dette går jo ikke. Etter tre låter som alle er helt der oppe med det beste jeg har hørt Peters har gjort, ja, langt forbi det også, og denne dama har levert gull mange ganger, så innser jeg at denne oppgaven blir i overkant stor. Jeg er bare en enkel musikkskribent som altså skal prøve å formidle det jeg hører, men jeg er sjanseløs. Denne gangen strekker ikke ord til. Resten av albumet er pokker meg like bra, og her finnes det ikke et svakt øyeblikk. Bare en hel rekke veldig sterke. Jeg våger påstanden om at dette er et av de beste albumene jeg noen sinne har hørt. Og jeg vet jeg tar sjanser med en sånn påstand, men jeg har ikke noe valg.

Alle sangene berører meg. Og de blir der lenge etter at musikken er stilnet. Jeg aner rett og slett ikke hva denne dama driver med. Det er ting hun gjør med tekst og melodi som jeg rett og slett ikke kan forklare eller beskrive. Det er sårt, vondt, vakkert og uendelig mye bedre enn omtrent alt annet der ute akkurat nå. Jeg kan ikke gå gjennom denne skiva låt for låt. Jeg prøvde og klarte bare de tre første. Jeg kan si at «The Cure for Pain» er den vondeste og såreste låta jeg muligens har hørt noen gang. At «Black ribbons» er en låt med et helt eget univers, en film, en roman, jøss, den er jaggu det aller meste. «When you comin’ home», hvis du ikke blir rørt av denne duetten hun gjør med fantastiske Jimmy LaFave, da er du en cyborg og ikke et menneske av kjøtt og blod. Og da har jeg ikke en gang nevnt «Jubilee» og «The House on Auburn Street».

gretchen-peters

OK, Gretchen Peters har levert noe som jeg ikke en gang hadde trodd var mulig å lage. Den er mye bedre enn «Hello Cruel World» som har vært en av mine favorittskiver i tre år nå. Det sier vel det meste. Denne skiva kan du bare glemme å hoppe over. Du både må og skal ta deg tid til «Blackbirds». Gjør du ikke det går du glipp av en av verdens beste skiver, og det ville vært rimelig teit, ikke sant.

Et lite sitat fra Gretchen Peters om albumet til slutt:

“These songs are stories of lost souls, people trapped in the darkness, or fighting their way out of it. I think we need to talk more about that, more honestly. We throw words like ‘closure’ around as if it’s a panacea, but sometimes pain outlasts us. Sometimes it doesn’t go away. There is no way out but through.”

Albumet kan du bestille her

SHARE
Forrige artikkel6 String Drag – Roots Rock’n Roll
Neste artikkelEn liten sørgesang for en gammel bekjent
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here