Blackberry Smoke – Holding all the Roses

Sørstatsrock, en gang i tiden var det synonymt med The Allman Brothers og Lynyrd Skynyrd. Band som Blackfoot og Molly Hatchet markerte seg også godt utover på 70-tallet. Og siden har vel mange av de store bandene fra denne perioden turnert og turnert i utallige konstellasjoner og det har egentlig ikke vært tilført veldig mye frisk blod i denne sjangeren. Et av de få banda som har klart å bemerke seg i nyere tid er bandet jeg nå skal skrive noen ord om. Blackberry Smoke debuterte i 2004, så helt ferske kan de jo neppe kalles. Når deres nye skive, «Holding All the Roses» havnet på listen over skiver jeg følte jeg måtte vurdere å skrive om, hadde det nesten alt med platecoveret å gjøre. Et esel iført hatt med roser rundt nakken, stående i grøfta ved en motorvei. Det coveret er et av de kuleste jeg har sett på lenge.

Når jeg la skiva på platetallerken og satt stiften på åpningssporet var jeg derimot nesten sikker på at det får bli med coveret. Sørstatsrock har aldri vært helt min greie. Det nærmeste jeg kommer er band som Eagles og Poco. Men jeg var fast bestemt på å spille skiva igjennom. Gutta i bandet hadde tross alt tatt seg bryet med å sende en vinylskive helt opp hit til det kalde nord, og lagt ved både t-skjorte og nøkkelring. Hadde jeg ikke tatt meg bryet med å høre skiva, ville jeg rett og slett fått dårlig samvittighet. Blackberry Smoke fikk sitt store gjennombrudd først i 2012 med «The Whippoorwill» som ble en kritikerfavoritt og solgte overraskende godt. Men jeg starter på scratch her, for Balckberry Smoke er helt og holdent et nytt bekjentskap for meg.

Jeg tenker at jeg tross alt har litt sans for band som Drive By Truckers og My Morning Jacket som begge har hatt sine tilnærminger til sørstatsrocken med mer eller mindre hell. Så OK, dette kan kanskje bli et lite intermesso.

Åpningen «Let me help you (find the door)» er klassisk rock. Intet mindre, intet mer. Ikke noe som helst jåleri. Vers, refreng, gitarriff. Intet nytt under solen. Men jeg liker den dønn ærlige holdninga i låta, og når det kommer en råbarsk gitarsolo midt i, kjenner jeg at noe av trykket i musikken smitter over.

Blackberry_SmokeDSC_0863_4_-6371-1000-800-100

«Holding all The Roses», albumets tittellåt, er mer leken, lydbildet er ganske luftig frem til refrenget som bryter ut i ganske så tøff rock med røtter i både country og blues. Selvfølgelig er alt dette laget 100 ganger før, men kanskje det at jeg ikke hører mye på denne typen musikk lenger gjør at jeg synes det låter overraskende friskt. Igjen lar jeg meg imponere over den flerfasete instrumentalbroen midt i låta. Jøss, etter to låter sitter jeg altså å koser meg med sørstatsrock spilt av fyrer med langt slett hår og masse skjegg. Det lyder rett og slett ganske fett. Og slik ruller det videre. De drar et par låter som er overraskende pop’ete i stilen. Det er lett å høre at dette passer når du cruiser i 90mph på en strak motorvei i Texas. Vind i håret, ganske hjernedød tekst men slett ikke uten snert og definitivt fengende. Og hvorfor jeg får assosiasjoner til Status Quo på 80-tallet, se det kan være mitt problem.

Etter to lettvektere roer gutta det ned , fyller opp lydbildet med fet instrumentering, og høres plutselig mye mer ut som et band mer innenfor Alt.Country. «Woman in the Moon» er en vakker ballade som er nydelig produsert. De leker seg mye med å skifte litt lydbilde gjennom versene og gjør det mer spennende å høre på. Og lyden er for øvrig helt knall. Gutta kan sine harmonier, og synger så det holder i refrenget. Dette kan fort være albumets høydepunkt.

«Too High» er helt innenfor country. Sørstatsrocken er byttet ut, og Blackberry Smoke høres mer ut som The Eagles enn The Allman Brothers. Og som sagt, jeg har for min del alltid likt Eagles bedre, så dette faller i smak. Fengende låt som også er så vidt jeg forstår platas første singel. (har man fortsatt singler?). Spesielt i refrenget er Eagles-antydningen svært så klar.

Tilbake i southern rock er gutta med «Wish in One hand», og igjen letter rockefoten. Gutta følger igjen klassisk oppskrift, men fortsatt uten å høres kalkulerte ut. Oppriktigheten i musikken er klart til stede. Etter en vakker liten instrumetalsak på litt over et minutt, er de i gang med «Payback’s a Bitch» og dette er nok første gang jeg kjeder meg. Låta kommer liksom aldri helt i gang, og jeg lar meg ikke rive med helt. Så har alt gitarøset totalt forsvunnet i «Lay it all on me», en lettvekter, og da mener jeg virkelig lettvekter. Nok en gang tenker jeg at det er jo sjarmerende, men litt i overkant ordinært og litt kjedelig. Nå skal det sies at etter at jeg hadde hørt hele skiva var det denne som satt igjen i hode og som jeg nynnet på.

BlackberrySmoke 2

Jeg har nevnt Eagles før, og igjen hører man at gutta har hørt mye på Don Henley, Glenn Frey og resten av gjengen. «No way back to Eden» (Eagles siste studioskive heter jo «The Long Road out of Eden» så muligens det er en referanse her.) er en laidback låt som tekstmessig er albumets beste, men musikalsk går det litt på tomgang mot slutten.

Som seg hør og bør drar de i gang en ekte rocker som siste låt. «Fire in the Hole» sparker i vei, og det er lett å forstå når du hører denne låta at disse gutta har vært på veien sammen med vår tids versjon av Lynyrd Skynyrd.

Alt i alt må jeg si at jeg lot meg rive med gjennom de første 30 minuttene av plata, men følte at det falt litt sammen mot slutten. Jeg gir allikevel helt klart tommelen opp. Det var rett og slett ganske forfriskende å høre denne skiva. Tvers igjennom ærlig musikk ispedd en god dose country, litt pop og mye sørstatsrock. Joda, jeg liker faktisk Blackberry Smoke.

 

 

SHARE
Forrige artikkelIntervju: Mark Olson
Neste artikkelDoD Sessions: Depui
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here