Bettye Lavette – Worthy

Bettye LaVette kom til verden som Betty Haskins for rundt 69 år siden i staten Michigan. Hun har hatt en lang karriere bak mikrofonen, og ga ut sin første singelplate allerede i 1962. I løpet av 60 og 70-tallet ga hun ut en rekke singler. Av disse er helt klart min favoritt «Let Me Down Easy». Sin første LP ble utgitt på Motown i 1982.

Det er vel riktig å si at hun gjorde et slags comeback i 2004, men det var med I’ve Got My Own Hell To Raise fra 2005 som virkelig fikk det til å løsne. Denne platen ble utgitt på ANTI, og i produsentstolen satt Joe Henry. Fra 2005 og frem til idag har hun fortsatt å gi ut sine tolkninger av både kjente og ukjente låter med forskjellige produsenter.

«Worthy» følger samme oppskrift. Skulle noen sunget telefonkatalogen for meg så hadde Bettye LaVette vært en av mine favorittkandidater. Hennes mørke, litt hese og sjelfulle stemme kan avgjort få nakkehårene til å reise seg i pur nytelse.

Denne gangen har hun produsert selv i tospann med Joe Henry. I min bok er godeste Joe en flink låtskriver som har gitt ut fine plater på egenhånd. Personlig synes jeg han gjør det enda bedre når han produserer andre.

Bandet låter støtt som et fjell. Doyle Bramall II spiller gitar, Chris Bruce og Jay Bellerose er rytmeseksjon på henholdsvis bass og trommer. Tangentene blir klimpret av Patrick Warren. Arrangementene er fine og gir hovedpersonen muligheter til å skinne.

bettyelavette-2015-promo-650

Bettye har gravd dypt i bunken når det kommer til låter fra kjente artister. Fra Bob Dylan sin plate Under The Red Sky har hun hentet «Unbeliveable» og tilført den en herlig dose funk. Hun og musikerne har gitt nytt liv til gruppa Savoy Browns «When I was Young». Fra The Rolling Stones sin fine Between The Buttons har hun gitt nytt liv til «Complicated».The Beatles er representert med fine «Wait» fra Rubber Soul. Alle tolkningene er fine, og de tilfører låtene nye og spennende elementer så man skal lytte godt for å gjenkjenne originalene. Det er rett og slett fint.

Man skal heller ikke kimse av Joe Henry sin «Stop» eller tittellåten som er skrevet av Beth Nielsen Chapman og Mary Gauthier. Men, det som virkelig tar pusten fra meg er tolkningen av Mickey Newbury sin ekstremt fine «Bless Us All…». Snadder! Det er så vakkert at man glemmer tid og sted.

Det tynnes i rekkene av flotte soulsangerinner som var med på 60-tallet. I fjor døde min personlige favoritt Wendy Rene(Mary Frierson) så det er fint at både Bettye LaVette og Mavis Staples fortsatt greier å fortrylle platelytterne.

Jeg er i bunn og grunn meget fornøyd med Worthy. Hun er flink til å plukke låter og gi dem en Bettye LaVette-vri. Skal man første tolke andre artister så er det jo riktig å gjøre det slik, selv om det hadde gjort seg om hun turte å ta spranget fullt ut og gi ut sitt eget materiale.

For folk som liker soul er dette en mer enn lovende start på 2015. Albumet kan for eksempel kjøpes her.

SHARE
Forrige artikkelDoD Sessions: Depui
Neste artikkelTenderleaves – Dreamweaver
Jeg heter Terje Hanstad og er 45 år bosatt på Ringebu i Gudbrandsdalen. Jeg har vært glad i plater så lenge jeg kan huske. Jeg husker at jeg bladde som besatt i eldre brødres samlinger, og etterhvert ble man en ivrig kjøper selv. Musikalsk har jeg mange bein å stå på. Jeg liker country og soul. Jeg må si jeg er blitt et lite retrohode som heller leter tilbake i tid enn å sjekke nymotens greier. Favorittplater: 1.The Rolling Stones - «Exile on main street» 2. Bob Dylan - «Desire» 3. Van Morrison - «Moondance» 4. The Band – «The Band» 5. The Beatles - «Rubber soul» 6. Gram Parsons - «Grievous angel» 7. Son Volt - «Trace» 8. Solomon Burke - «Don't give up on me» 9. Neil Young - «Rust never sleeps» 10. Gene Clark - «No other» 11. Grateful Dead - American beauty

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here