American Aquarium – Wolves

Det er noe eget ved å følge et band gjennom karrieren, og oppleve hvordan det vokser både musikalsk og publikumsmessig. BJ Barham har siden starten i 2006 brukt låtskrivingen som sin personlige dagbok, og vi kan følge hans personlige liv og utvikling gjennom låtene på de fem tidligere albumene de har utgitt. Sammen med Barham og American Aquarium har vi gått gjennom standard ungdomsfrustrasjon, fyllefester og seine netter på bar, kjærlighetssorg, samlivsbrudd, for mye adderall og for mye alkohol. Og på forrige plate, den Jason Isbell produserte Burn. Flicker. Die, får vi hele historien om bandet som prøvde og prøvde – men ikke fikk det til.

DSC_0355
Fornøyd brudgom

Burn. Flicker. Die. skulle bli svanesangen til American Aquarium. Bandmedlemmene hadde gitt opp. Alle var klare for å gå videre i livene sine. Leie av å reise på kryss og tvers i USA og spille for 20 personer. Lei av å bo på gulvet hos velvillige fans. Lei av å sove i turnébussen når de ikke hadde råd til motellrom. Lei av å aldri ha penger, aldri ta steget opp et nivå. BJ Barham fikk overbevist dem om å spille inn en siste plate. Få de siste sidene fra dagboken ut i verden. Så skulle de gå hver til sitt og bli voksne hver for seg. Jason Isbell var den gang bare «han fra Drive-By Truckers», men tok velvillig oppgaven med å produsere platen. Platen som handlet om at de aldri hadde fått det til, og nå takket de for seg.

Burn. Flicker. Die. ble naturlig nok en suksess. Den solgte temmelig bra, men viktigst av alt; den tok American Aquarium ett nivå opp. Opp fra mørke barer og halvtomme puber, til konsertscenene som gjerne trekker 800-1000 mennesker. Og plutselig var det mulig å leve av American Aquarium. Bandet blomstret, musikken blomstret og på Wolves har Barham skrevet det han selv omtaler som «happy songs».

Utviklingen til Barham har gått fra å skrive om ulykkelig kjærlighet, tunge, alkoholiserte netter på bar, småbyer som forviter, fortvilelsen over å se at bandet og levebrødet går dukken, til å skrive om kjærlighet og fremtidshåp.

Siden sist har Barham sluttet å drikke, og for noen måneder siden giftet han seg. Bryllupet ble naturlig nok avhold på Caitlin Carys Pour House i hjembyen Raleigh. Og like naturlig var The Backsliders bryllupsbandet.

DSC_1159
The Backsliders spiller i BJ Barhams bryllup

Wolves var fan-finansiert, og de fikk inn såpass med penger at de hadde muligheten til å bruke temmelig god tid i studio for å finne korrekt form for platen. Både medlemmene og bandet har utviklet seg såpass mye siden Burn. Flicker. Die. at de trengte en ny tilnærming. Mye av den skitne sørstatslyden til Isbell er beholdt, men vokalen til Barham er i sentrum, og instrumentene er forsiktig brettet til side for å gi ordene nok rom.

Platens åpningsspor «Family Problems» danner hele grunnlaget for platen og stemningen. Her legger han livet sitt i hendene til sin nye kone og sier enkelt og greit:

I hope you understand,
that I’m a broken man.
But if you take my hand,
I’ll let you fix what you can.

«Southern Sadness» er en typisk historie fra sørstatene. Utallige låter, og flerfoldige southern gothic plater har tatt opp det samme temaet – og Barham gjør det samme som vår venn Lee Bains III gjorde i fjor, han forteller oss hvordan Sørstatene ikke funker, men at hjertet hans alltid vil høre hjemme der.

Swore to all my friends I’d be the one to make it out
Find a place to settle down far from here.

Platens viktigste spor er «Man I’m Supposed To Be», der en bass, et par visper på et respektfullt trommesett og Whit Wrights aldeles overjordiske pedal steel bygger stemningen hvor Barham oppsummerer livet sitt.
Alle potensielle veier og retninger blir utforsket, og låten ender opp i en nydelig kjærlighetserklæring til hans nye kone – og en aksept av seg selv om hvem han er… nå.

Nobody’s ever called me a good man,
and that’s all right by me.
Just as long as you call me your man.
that’s the only man I ever wanna be.

Guess I’ll be a singer, just struggeling to stay on key
That’s the man I’m supposed to be.

Never first, never last, just somewhere in between.
That’s the man I’m supposed to be.

I «Whicita Falls» forteller han om livet på veien, mens kjærester og koner venter hjemme. Balansegangen mellom å ha en jobb hvor reising og scenene kaller – og et ønske om å ikke ramle utpå igjen til fordel for de gode tingene som venter hjemme ligger kloss opp i vannskorpen gjennom hele låten.

Kjærlighetserklæringen til North Carolina, Raleigh, kvinnen hjemme – og frykten for å ikke strekke til er en oppvisning i låtskriverkunst og perfekt pedal steel. Whit Wright er en uerstattelig del av American Aquarium, og fargelegger denne platen på perfekt vis. Og når Barham synger om gleden han føler ved å endelig kunne snu turnébussen og dra hjem, så er det ektefølt og intenst. Samtidig ligger undertonen der. Kveldene tilbringes alene på et hotellrom, og kvinnen han elsker holder sengen varm hjemme. Det tidligere livet der fyll og en uendelig rekke med one-night stands var fasiten er tilbakelagt, og nå advarer han seg selv om å falle i samme fellen igjen.

I ain’t seen my bed in months,
but there’s a girl that keeps it warm,

while she cries herself to sleep.
While I’m out there on the road.

Han fortsetter å dele tankene om en nå hjemmekjær musiker i «Ramblin’ Ways». Der vi får litt mer innsikt i hvordan en blakk musiker egentlig har det. Leien ble såvidt betalt, kabeltven er ikke betalt – men så lenge han har henneså er alt greit. «You’re the only that’ll ever change my ramblin’ ways«. Lengselen etter henne som venter hjemme er intens, og han maler med brede strøk. Barham er håpløst forelsket, og lykkelig – til tross for frustrasjon over å måtte tilbringe så mye tid borte fra sin kjære.

Låten om å bli voksen er naturlig nok på plass, og heter «The Losing Side of Twenty-Five». Alle gamle venner har fått seg jobber, familier og har «voksne liv». Han ser utallige unge, sultne band og musikere rundt seg, og lurer litt på hvor veien går videre nå som han har nådd The Losing Side of Twenty-Five. Det er småfunky banjo her som forøvrig er helt forbasket tøff.

«End Over End» er låten hvor han blottlegger seg overfor sin kjæreste, og ber tynt om å ikke gjøre noe som vil knuse ham. Han sier seg villig til å gjøre hva som helst, forandre seg og ofre alt for å beholde det de har nå. Hjerteskjærende vakkert er bare fornavnet…

Tittelsporet «Wolves» er all intensiteten vi kjenner fra Burn. Flicker. Die. der Barham tar et oppgjør med avhengighet. Han lager et stort bilde der avhengighet – hans egne demoner – alle rotter seg sammen som en svær ulveflokk og prøver å kjøre ham til veggs en gang for alle.

When the wolves are hungry,
the wolves will eat.
I just wish these wolves
would get their claws out of me.

«Who Needs A Song» er låten hvor han ber om unnskyldning til alle han har såret gjennom sin livvstil og sine valg. Og nok en gang er det hjemme, henne og kjærligheten som redder BJ Barham.

Who needs a song if I got you babe,
we’re never gonna be the Rolling Stones.
Who needs a song if I got you babe,
the only thing I need right now is home.
Who needs a song anyway.

Wolves har blitt en ektefølt kjærlighetserklæring til koner, kjærester og alle som hele veien har holdt ut med og støttet bandet på veien mot det de er nå. Det er en kjærlighetserklæring til hjemme. Til henne. Til livet, og til musikken. Wolves har blitt en hyllest til det å vokse, som menneske, musiker og kjæreste. En fortelling om et band og et liv, der det ikke var så farlig å bli voksen som man trodde på forhånd.

Wolves er noe av det fineste jeg har hørt, og er om mulig enda finere enn Burn. Flicker. Die.

 

 

SHARE
Forrige artikkelThe Lone Bellow – Then Came The Morning
Neste artikkelZane Campbell – Zane Campbell
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here