The Westies – West Side Stories

The Westies er Michael McDermotts første ekte BAND. Han har alltid stått frem som en soloartist, men i 2013 begynte ryktet å gå om et prosjekt han valgte å kalle «The Westies». Platen ble innspilt i Nashville i desember 2013, og ble først offisielt utgitt denne uken. Undertegnede har hatt platen siden 2013, og trengte en liten oppfriskende runde med den i forkant av denne anmeldelsen.

Innholdet på West Side Stories er delvis nye låter, og delvis låter fra Michaels omfattende back-katalog (med nye titler). Lydbildet er helt annerledes enn vi kjenner fra McDermott. Dette er mye mer Americana og mer folk-inspirert. Selvsagt komplett med Michaels overjordisk intense stemme, og sterke tekster.

De som har fulgt bloggen en stund kjenner vel til denne anmelderens mangeårige og intense forhold til Michael McDermotts musikk og berg og dalbane av et liv. Mange år med misbruk og gjentatte forsøk på å kaste karrieren sin i dass snudde tilnærmet over natten når han plutselig ramlet over sitt livs store kjærlighet i Heather Horton. De to er gift, har en datter og spiller begge i The Westies. Og Michael er streit som aldri før – der alt fokus går rett til musikk og familie. Min gamle platepusher Tormod introduserte meg for McDermott gjennom hans første album 620W. Surf, og jeg har fulgt ham siden. Både Hey La Hey og forrige plate Hit Me Back er anmeldt her på Dust of Daylight.

Etter mange år som soloartist ønsket han å være en del av et band, og idéen om The Westies fant sin endelige form i 2013.

De kaller det selv Ameri-gangsta-cana, siden bandet er oppkalt etter den beryktede irsk-amerikanske banden «The Westies», som herjet Hell’s Kitchen og deler av Manhattans vestside fra 1960-tallet og i mange år fremover. Noen sier at de fortsatt er aktive, mens andre sier at de ble knust på 80-tallet, etter å ha stått bak utallige mord og bedrevet det som kan bedrives av ulovligheter. De samarbeidet med den beryktede Gambino-familien, og fungerte som muskler for disse i alle år.

Historien om denne gjengen traff Michael når han bodde på Manhatten, og gjennom hans egen irske arv – og hans særdeles beinharde liv med dop og alkohol, som sammenfalt veldig med The Westies inntak av nevnte stimuli.

Og når han fikk samlet bandet han hadde drømt om siden han var gutt, så var det naturlig å ta navnet «The Westies». Ikke som en hyllest til de voldelige menneskene, men som en hyllest til samholdet som var utgangspunktet og grunnfjellet for det som utviklet seg fra en kameratgjeng fra Hell’s Kitchen på 60-tallet.

The Westies og West Side Stories skiller seg fra Michael McDermotts øvrige karriere (kanskje med unntak av Hey La Hey), gjennom et lydbilde som ligger tettere opp mot folk og americana enn vi er vant til å høre fra den kanten. Der McDermotts plater ofte er mer produserte og polerte, så er dette rett på sak og til kjernen av musikken: å presentere tekstene med minst mulig staffasje.

Det er en ting at McDermott er en eksepsjonell vokalist, men som låtskriver står han for meg som en av de aller aller beste i bransjen. Rekken av  opprivende tekster fra livets mørke side er like lang og omfattende som den er hjerteskjærende. Han har en egen evne til å treffe steder i hjertet til lytteren som er spesielt utsatt, og vet å penetrere det utsatte området med akkurat de rette ordene for å gjøre et uslettelig inntrykk. Kombinert med en stemme som utstråler et liv som til tider har vært beinhardt, så klistrer han meg til veggen hver eneste gang. Tekstmessig er det nærmeste jeg kan komme å sammenligne med Mary Gauthier. 

Det kan høres mørkt, trist og dystert ut – men det er tilsvarende mye lys og kjærlighet i McDermotts tekster. Han har en evig tro på kjærligheten, og sier selv at det var kjærligheten som reddet ham fra både et ekstremt usunt og farlig liv – samt oppunder 10 år i fengsel for temmelig idiotiske påfunn.

West Side Stories er spekket med intense historier. Jeg har som sagt levd med denne platen i ett og et halvt år, og som alle av McDermotts plater så er denne i jevnlig rotasjon. Duettene med Heather Horton er intenst gåsehudfremkallende, og kvaliteten på låtene er jevnere enn vi til tider har vært vant til fra McDermotts hånd.

Med seg i bandet har han John Pirrucello (gitar, pedalsteel, mandolin), Chris Merrill (bass), Dan Ingenthron (tangenter), og Robert Dicke (trommer). Foruten McDermott selv (under navnet Johnny Darkstar) på vokal og gitar – og Heather Horton på vokal og fele.

Favorittlåtene mine på denne platen er mange, og nevnes må åpningslåten «Hell’s Kitchen», som kunne vært et outtake fra Hey La Hey, og er typisk McDermott. Teksten er historien om McDermotts liv og oppvekst, flettet inn i historien til de originale The Westies.

Nydelige «Bars» er en intens historie om forandring, og endringer som må til for å finne en ny retning i livet. McDermott skriver direkte og åpent om sitt eget liv og perioder når ting har vært mørkere enn de fleste av oss har opplevd.

«All I remember is the feeling,
that I wouldn’t make it out of there alive.

‘Cause sometimes you need the darkness,
in order to see the light»

«Rosie» – som vi gjerne kjenner som «Balcony on Division» forteller historien om Rosie. Hun har ikke så altfor godt fotfeste i den virkelige verden, og har tydelig gjort inntrykk på McDermott.

Fra Heather Hortons debutalbum har de plukket den fantastiske «Fallen», en nydelig duett om hvor skremmende intens kjærlighet kan være… og følges på mange måter opp i «Five Leaf» og «Still..»

Det er ikke enkelt å plukke ut enkeltlåter fra et så godt ALBUM, der tekstene gjerne fletter inn i hverandre, og alt fremstår som en helhet – men det er nok dettet knippet låter som har festet seg best gjennom utallige gjennomlyttinger. De fleste kjenner fans av McDermott som sagt fra før, men lydbildet er helt nytt – og gjør sitt for å understreke helheten i platen.

Michael McDermott er i studio i Nashville med blant andre Will Kimbrough for å spille inn sin 10. studioplate, og The Westies andre plate er også under oppseiling i løpet av året. Det er gode tider for fans av Michael McDermott!

Kjøp platen hos The Westies. Følg dem på Facebook.

 

 

 

SHARE
Forrige artikkelThe Waterboys – Modern Blues
Neste artikkel…mens vi venter på Dingus (så gir de ut en single!)
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here