The Waterboys – Modern Blues

Jeg har vært hekta på musikk i godt og vel tjue år. Jeg har mine favorittband og artister som alle andre. Noen band kan jeg stille klokka etter, jeg vet sånn ca hva jeg har å se fram til med hver utgivelse. Det blir som noe kjent og kjært man har hørt før, men gjerne kan oppleve på nytt. Kanskje i en litt ny og variert drakt, men uten de helt store krumspringene.

Jeg kan med sikkerhet si at Mike Scotts The Waterboys ikke er et band som faller inn i denne kategorien. Jeg har lært meg selv at det ikke er noe poeng i å være for forutinntatt i påvente av en Mike Scott relatert utgivelse – og heller bare ta inn over meg hva det nå enn måtte være han har begitt seg ut på denne gangen.

Mitt første møte med bandet var Room To Roam. Et fargesprakende, keltisk sirkus av et album. Hvor Scott videreførte folk- og countrytonene fra Fisherman’s Blues, men blandet det hele med en Sgt. Pepper-aktig Beatles vibe. For meg var det kjærlighet ved første møte. Men lite ante jeg hva jeg hadde i vente når jeg gikk bakover i tid for å gjøre meg fortrolig med Scotts tidligere plater, som for eksempel det episke popalbumet This Is The Sea. Eller det melodiøse rabalderet som er A Pagan Place. Jeg har med årene lært å kjenne og bli glad i alle disse albumene, og de siste årene har jeg fulgt med i forundring mens Waterboys har levert mørke folketoner på Universal Hall (2003) og i 2011 – dikt av den irske poeten W.B . Yeates satt til storslåtte melodier av Scott på An Appointment With Mr. Yeates.

Som sagt så hadde jeg ingen anelse om hva jeg kunne forvente meg denne gangen. Ville Scott strippe det hele ned etter An Appointment With Mr. Yeates? Ville han benytte Wickham på fele og kanskje levere et mer folka album igjen? Jeg må innrømme at jeg var innom tanken. Men jeg kunne ikke ha tatt mer feil. Scott har valgt å gå i stikk motsatt retning. Denne gangen har han tatt turen til Nashville, Tennessee. Med seg har han Steve Wickham, men han har også rekruttert flere spennende gjestemusikere. Jeg kommer ikke utenom å trekke fram Memphislegenden “Brother” Paul Brown på keyboard og ingen ringere enn Muscle Shoals-legenden David Hood på bass. Begge disse veteranene bringer mye til bordet og er med på å skape et helt nytt sonisk landskap for The Waterboys. For om Modern Blues har noe helt spesielt å by på, så er det lydbildet. The Waterboys har gått gjennom nok en transformasjon. Og mine følelser rundt bandet, som jeg nevnte innledningsvis har blitt sementert – man vet aldri hva man kan forvente av en ny Waterboysplate.

Så, hva er så spesielt med lydbildet denne gangen? Vel, for det første er den transatlantiske folkemusikken nesten ikke å skimte her. Soundet denne gangen minner meg veldig om Tom Petty & The Heartbreakers første plater. Vi snakker om ur-amerikansk «rock ‘n’ roll» med et skarpt bluesbitt. Det er funky, det er pulserende og det hele er dynka i keyboard og orgelbrus. Om du trodde The Waterboys ikke kunne låte bedre etter An Appointment With Mr. Yeates, tror jeg du vil bli mektig imponert over atmosfæren Scott har klart å skape i studioet denne gangen.

Platen åpner sterkt med den sitrende «Destinies Entwined». Trompeter, keyboard og elektrisk gitar driver sangen, og Scott synger med en nerve og innlevelse jeg ikke har hørt fra ham siden han ga ut sitt fantastiske solo album i 1995. Siden jeg er inne på Bring Em’ All In vil jeg også nevne at tekstmessig så har nok ikke Scott vært mer personlig og mer selvransakende siden den gang.

Andre låt ut er den soulaktige «November Tale». Et melankolsk minne om et skjørt kjærlighetsforhold. Her er det Wickhams fele og Paul Browns orgel som står i sentrum mens Hood danner fundamentet. Hvor platens åpningslåt «Destinies Entwined» fanget oppmerksomheten på en fortreffelig måte, så får «November Tale» deg til å senke skuldrene et par hakk og bare gi etter.

We walked along a while, like we were old companions.
But I could feel the gulf between us yawning like a canyon.
She with her church and code, her extravagant believes.
Me a creature of the road, a child of dust and grief.

«Still A Freak» er Modern Blues sitt desidert mest «bluesa» låt. Her uler elektrisk gitar sammen med trompeter og orgel, og det blir tid for nok en runde med selvransakelse:

I’m still a freak, I never went straight.
I kept my oppointment with faith.

Platas single, «Beautiful Now», står støtt ved siden av Waterboys mer radiovennlige øyeblikk, og er en fengende og sterk poplåt som inviterer til gjentatt lytting. Og jeg blir minnet om Tom Petty & The Heartbreakers nok en gang mens Mike Scott synger «I’m gonna wrap my love around you» over lyden av varme pianoanslag og brusende hammondorgel.

Modern Blues er en plate man virkelig kan sette tennene i – både tekstmessig og musikalsk sett. Hver låt maner fram bilder av store landskap og en vid horisont. Det er derfor passende at albumet avsluttes med den tøffeste og mest finslipte låta på hele plata: «Long Strange Golden Road». Med et slikt refreng kan jeg se for meg at dette kommer til å bli et høydepunkt for Waterboys når de nå legger ut på veien for å presentere Modern Blues live.

Keep the river on your right and the highway at your shoulder.
And the frontline in your sights, high and near.
Keep your eye on the road, remember what you told her:
this is all in code, my dear.

Selv om jeg aldri helt vet hvor jeg har Mike Scott så må jeg innrømme at Modern Blues på mange måter er den Waterboysplata jeg har dagdrømt om i mange år. Et fokusert, personlig og episk album hvor Mike Scott forteller om sitt liv og sine mange reiser i en verden som har sklidd halvveis av hengslene. Som sagt, jeg kunne aldri ha forutsett dette albumet, men nå som jeg har det i hende må jeg si at jeg ikke kunne ha forestilt meg et bedre gjenhør med Mike Scott. Dette er Waterboys på sitt aller beste, og sammen med det nye albumet til The Decemberists danner de et utrolig godt grunnlag for musikkåret 2015.

 

 

SHARE
Forrige artikkelThe Decemberists – What A Wonderful World, What A Terrible World
Neste artikkelThe Westies – West Side Stories
Knut Andrè Dale. 31 år. Fra Froland i Aust Adger. Filmnerd, horror-fanatiker, lat forfatter og musikkelsker. Noenlunde fast plass på spillelista: Peter Case, Dave Alvin, Bill Morrissey, Steve Earle, Tom Waits, Jay Farrar, Michael Hurley og Norman Blake. Favoritt Plater: Bill Morrissey - "North" Grant Lee Buffalo - "Mighty Joe Moon" The Waterboys - "Room To Roam" Son Volt - "Straightaways" Steve Earle - "Train A Comin'" Norman Blake - "Whiskey Before Breakfast" Peter Case - "The Man With The Blue Guitar" Bruce Springsteen - "The Ghost Of Tom Joad" Grateful Dead - "American Beauty" The Band - "The Band" Neil Young - "Comes A Time"

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here