Jim White vs. The Packway Handle Band – Take It Like a Man

Jeg har digget Jim White siden en platepusher i Tromsø tvang på meg debutalbumet hans, «The Mysterious Tale of How I Shouted Wrong-Eyed Jesus!». De elleve låtene var en slags rufsete americana med masse gitarklimpring, semi-ville rytmer og rimelig intens synging. Akkurat som pusheren visste at jeg liker det. Siden den gang har jeg fulgt nøye med hver eneste gang han har gitt lyd fra seg. Det gjør han for åttende gang nå, og denne gangen har han med seg bluegrass-bandet The Packway Handle Band.

Historien bak dette samarbeidet er både småtrivelig og spesiell, og verdt å nevne. Dette bandet fra Athens, Georgia er altså store beundrere av Jim White, og da de skulle gå i studio for å spille inn ei ny skive fant de ut at han måtte være den perfekte mannen for produsentjobben. «Problemet» var bare at White var en like stor fan av The Packway Handle Band, og hadde vært det en god stund. Dette bandet fra Athens, Georgia var allerede et av White sine absolutte favorittband på en scene, om ikke det det største i hans øyne og ører. Han reagerte på forespørselen med å servere dem bluegrasslåter han selv hadde skrevet og hadde liggende å støve ned, låter han mente ville passe utrolig godt spilt inn med dem som musikanter. Denne idèen tente altså bandet på, og resultatet ble «Take It Like a Man».

White hadde et plateselskap som overhode ikke ønsket å gi ut et album med disse låtene, og egentlig hadde hovedpersonen gitt opp tanken om å få de gitt ut i den innpakningen han ønsket. Jim spilte allerede på slutten av 90-tallet på diverse festivalen, og var i det hele tatt en kritikerfavoritt, og da var han bl.a. på plakaten til Calgary Folk Festival. Der møtte han legenden Sleepy LaBeef, en alkoholisert og heftig rockabillylegende som Jim hadde likt i årevis. Under sitt nummer i den kanadiske byen serverte han «God Was Drunk When He Made Me» fra debutskiva, noe som ikke ble godt mottatt i det rimelig religiøse publikumet. Da han ante en stor motvilje blant festivalgjengerne og de andre bluegrassbandene som spilte der, vendte han seg mot Sleepy for åndelig og moralsk støtte, kun for å bli møtt av et «I’ve just seen Jesus, so you’re on your own, son..». Dette var øyeblikket da White begynte å skrive gospellignende låter, og ikke minst bluegrassinspirerte melodier. Det artigste med denne historien er at hevnaksjonen mot LaBeef er å finne på «Take It Like a Man», nemlig «Jim 3:16», en låt han allerede har ute på en EP fra 2008, «A Funny Little Cross To Bear»

Som sagt, jeg har alle skivene White har gitt ut, og da det ble klart at jeg skulle skrive noen ord om dette albumet så bestilte jeg vinylen fra USA kjappere enn kjapt. Vinylen hadde release 13.januar, mens albumet offisielt blir gitt ut 27.januar, altså i dag. Låtene hadde jeg streamet i en tid allerede, så de var brukbart kjente da stiften traff rillene for første gang. Og for dere som kjenner Mr. White fra før av; dette er veldig annerledes, og allikevel så Jim White som det kan få blitt. Han har ikke blitt en lystig gladlaks med årene, men bandet er som en musikalsk lykkepille og endrer det mørke til noe grått, og når du tar deg i å gripe etter ølglasset så skjønner du at dette er musikk som gjør seg til vorspielet. Men, la deg ikke lure. Tungsinnet er der i lyrikken, dommedagen er ikke fryktelig langt unna, og når du tror at du har lyst å ta deg en svingom fordi dette er så forbannet oppstemt og flott, så er det egentlig bare bluegrassmelodiene og den New Orleanske blåserrekka som lokker fram lysten. Jim er ikke friskmeldt, for å si det sånn.

Jim White Press_sm

Det første jeg leste om Jim White var teksten som fulgte med debutalbumet. Dette er tross alt så lenge siden at internett var en god vits, musikkmagasinene skrev minimalt om ham, og folk her hjemme visste svært lite om fyren. Uten å gå helt avskrivingsbananas her, så må det bare nevnes at han har levd et satans liv, med en oppvekst som får brødrene Karamasov sitt hus til å framstå som et idealhjem. Dop før han snakket rent, sniffing før skolen, kristne mørkemenn og seksuelt misbruk som preget hans unge år. Dette har naturligvis gjort noe med hans syn på det meste her i verden, og det kommer definitivt til uttrykk i musikken hans. Kjenner du ikke til hans sju første skiver, så er det ikke dumt å gjøre noe med det. Glem heller ikke den fabelaktige samleren «Jim White Presents Music From Searching For the Wrong-Eyed Jesus». Der er det mye gull fra bl.a. The Handsome Family, 16 Horsepower og Johnny Dowd. Og når dere først er i gang, sjekk ut den dokumentariske filmen med samme navn. Det er fine saker, det!

Så hva er det vi får servert av Jim White vs. The Packway Handle Band? Jo, det er en god blanding av Jim White-låter og sanger bandet har skrevet, flest av felespiller Andrew Heaton. Utvelgelsen foregikk på et særdeles demokratisk vis, da White plukket ut sine fem favoritter blant bandets 30 låter, mens bandet fikk White sin 20 beste bluegrasslåter å bryne seg på, for så å sortere ut de fem sporene de likte best. Den ellevte låten, «Corn Pone Refugee», er skrevet av White og gitarist Erwin.

Som nevnt er dette noe utenfor komfortsonen til White, men det er så definitivt midt i blinken for The Packway Handle Band, og da er det like greit å starte ut midt i smørøyet, eller «Smack Dab in a Big Tornado» som åpningssporet heter. En banjo spiller en smådyster melodilinje, så kommer en kontrabass durende inn fra venstre, Jim melder at «He lost his job, after eighteen years», og alt føles perfekt. Gitarer lurer seg umerkelig inn i lydbildet, et munnspill lusker i bakgrunnen, og til slutt er dette en ompa-sak som løfter stemningen til taket, med tramping og herlig bluegrasskoring. Allerede nå aner jeg at vi har å gjøre med fryktelig mange gode vokalister, og en hel gjeng som elsker musikalsk godstemning.

Så følger «Breathing Room», en herlig sak med start/stopp-effekter som virkelig gjør seg, og en kontrabassist som storkoser seg over hele halsen. Jim White har uttalt at populærmusikk for ham er som en tilnærming til livet i det store og det hele. Svulstig, tenker du, men det er det overhode ikke. White er en særdeles glup fyr, som har skrevet filosofiske noveller, som er så dyp i sin lyrikk at man må gruble litt over det han melder, og forklaringen hans er av det lettkjøpte slaget. Versene gjenspeiler individet, og skal si noe om egne tanker og syn på saker og ting, mens refrenget handler om individets samspill med omverdenen, og dermed som hovedregel skal virke gjenkjennende for lytteren. Det skal være mulig å synge med på refrengene, og hvilken musikkretning passer bedre til dette enn bluegrass? Ingen, og det skjønner man straks refrenget på «Breathing Room» suser inn i ørekanalene. «I’m not looking for a hand out, I’m just asking for a little breathing room, breathing room». At hele gjengen bidrar med sine «Woohooa» her og der, ofte litt tilfeldig plassert, gjør låten til en neddempet fest av en låt. Det samme gjør de New Orleanske blåserne på tampen.

«Corn Pone Refugee» er skivas eneste helstøpte samarbeidsprosjekt, og etter å ha hørt den en rekke ganger er det bare å konstatere at jeg skulle ønske at de hadde skrevet noen flere låter sammen. I det hele tatt kunne de lett ha servert to-tre låter til, for skiva klokker inn på behagelige 37 minutter, uten et eneste dødpunkt. Låten handler altså om en mindre sofistikert flyktning, og det raljeres det rundt på ypperste vis. Vi er på låven, hillbillyfaktoren er skyhøy, og dette er en låt som kunne vært på «The Mountain» av Steve Earle, om han virkelig ville skrudd lystighetsknappen opp på full guffe sammen med The Del McCoury Band. Lytt til refrenget, og hør allsangmateriale på sitt fineste.

Min første favorittsang på skiva ble «Not a Song», en låt skrevet av mandolinvirtous Michael Paynter. The Packway Handle Band består av enestående instrumentalister, som alle er mer enn dyktige på sine strenger og blåsere, og denne blåser- og mandolindrevne låten er bare et av mange bevis på dette. Og så elsker jeg åpningslinja «This is not a song, this is a cry for help, it’s too late for me, go on and save yourself». White har sagt i intervjuer at hans åtte år gamle datter begynte å synge med på sangen allerede første gang hun hørte den, og det tror jeg pinadø jeg gjorde selv. Han skjønte straks at han her hadde å gjøre med en låt med stort potensiale, og bandet elsket det White gjorde med den i studio. Som de sier selv; «we knew we’d done a pretty good job with the song, but when Jim found four or five fundamental limitations he changed it, and the song went from being a potential fan’s favorite song to something that might actually appeal to a wide audience». Jeg håper virkelig at det skjer.

Hevnaksjonen mot Sleepy LaBeef er femte låt ut, «Jim 3:16». Etter den småkjipe opplevelsen i Calgary tenkte White lenge og vel på hva han egentlig burde ha svart da Sleepy lot ham i stikken. Dette er altså svaret, og The Packway Handle-gjengen elsket historien og sangen. Ikke rart, med meldinger som «a bar is just a church where they serve beer». Hah! Og gjett om LaBeef får igjen, med renter.

«Gravity Won’t Fail» er en deilig sak som minner meg om Lou Reed, samtidig som jeg tenker at dette kunne vært en John Prine-låt, Handsome Family kommer smygende inn i skallen min, og referanser til Kris Kristofferson og Eddie Spaghetti er heller ikke feil. Dette er muligens låten den gjennomsnittlige Dust of Daylight-leser vil sette mest pris på. Dette er bekmørk amerikana med en stor dose humor ispedd. «Gravity won’t fail, but you will let me down. I guess you’re the only one I can count on in this town». En solid porsjon dobbelbunn i den meldingen, og den subtile Jim kommer luskende. Steike sterk låt.

Et av mine favorittspor på debutskiva til Jim White er «Worldmule», en låt som óg ble brukt i en episode av kvalitetsserien «Breaking Bad» (sesong 5, episode 9). Gleden var derfor enorm her på huset da jeg oppdaget at guttene har lagd en psychostilig bluegrassversjon av låten som de har kalt «Worldmule Revisited». Her snakker vi greier tøffere enn snus, krutt, dynamitt og tog. Det ropes og hoies som om Nick Cave eller Tom Waits har sneket seg inn i studioet, og feler, banjoer, jazztrommer og annen herlighet herpes i skjønn forening. Albumets tøffeste gitarsolo er det plass til, og Jim har ikke hørtes så energisk ut noensinne.

«Paranormal Girlfriend» roer det hele ned, og det er nok et aldri så lite genitrekk for å hindre at stemningen går tvers gjennom taket. En banjo, en mandolin, rasping over et trommeskinn og fine vokalharmonier er svært så passende, for jeg aner allerede at dette bare er et lite pust i bakken. «I was thinking ‘bout you when the roof came down, and I’ve got a funny feeling you was thinking ‘bout me, too». En vakker og romantisk liten åpenbaring, om enn med et noe dramatisk utgangspunkt.

Så braker det løs igjen, selvsagt. Hva annet er det å forvente av en sang som heter «Blood on the Fiddle, Blood on the Bow»? Og her får virkelig felespilleren kjørt seg såpass at jeg aner blod i studioet óg. Det går unna i hesblesende tempo for alle mann, og liker du Richard Thompson på sitt heftigste så er dette en innertier av en låt. Jeg har startet denne om igjen et titalls ganger de siste par ukene, så vi snakker altså om nok en favoritt. Denne rakkeren kunne like gjerne vært et av sporene på 16 Horsepowers «Secret South», og med en sånn påstand skryter jeg såpass mye som jeg klarer, for den skiva er et mesterverk. Det er «Blood on the Fiddle, Blood on the Floor» også.

«Sorrow’s Shine» er låten hele bandet valgte seg først da de plukket i skattekisten til White. Og det er ikke fryktelig vanskelig å skjønne, for faen i helvete dette er sterke saker. White har uttalt at bluegrass i seg selv kan bli for moro for ham, og at han ble veldig glad da bandet kom opp med «Sorrow’s Shine», som på mange måter vil roe ned de blant fansen som skulle tro at mannen har glemt alt det tunge, viktige og problematiske i livet. Det har han så definitivt ikke, noe tekstlinjer som «She brings me turpentine, she smiles and rains it down» kan være et eksempel på. Melodien og framføringen kan minne om noe av det Gram Parsons drev med på tidlig 70-tall, og selv om dette ikke er lystige greier, så er det en herlig hyllest til musikken Jim White vokste opp med. Man kan bli varm om hjertet av mindre.

Siste låt ut er «Sinner!», og her bys vi på en gospel så heftig som gospel kan bli, med koring fra himmelen. Ei seig takt som bankes inn i skrotten, ei småvill fele, og en låt som jeg lett ser for meg vil få publikum til å vaie tungt og bevege på labbene. Jeg så Pokey LaFarge i 2013, og endte sensasjonelt nok opp med å drive med noe som kunne minne om dansing i en god time. Den samme feelingen får jeg av «Sinner!», og det er så definitivt en god følelse. Johnny Cash hadde kledd denne låten, men om han hadde gjort den bedre tviler jeg faktisk på. Da er alle superlativer servert.

«Take It Like a Man» kommer definitivt til å ende opp høyt på Årets Album 2015-lista mi, og så langt leder skiva greit, enda Waterboys og The Decemberists har levert bunnsolid allerede. Jim White har funnet sin match i The Packway Handle Band når han trenger å by på den lystige og humoristiske siden sin, og bandet har fått en ny fan i meg. Disse gutta vet hva de holder på med, og vil lokke fram et smil eller tre i skjegget til selv den mest tungsinna indierocker i verden. Her er det bare for godtfolket å bestille albumet fort som fy, for disse karene fortjener å vite at de settes pris på.

Hør albumet på Spotify eller WIMP. Kjøp platen hos våre venner i Yep Roc

Corn Pone Refugee:

 

Sorrow’s Shine:

 

SHARE
Forrige artikkelDig Deeper – How You Spend Your Days
Neste artikkelAndrew Combs – All These Dreams
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here