Goodnight, Texas – Uncle John Farquhar

Det er kanskje et lite paradoks at Goodnight, Texas på ingen måte er fra Texas. Og det er så vidt jeg vet heller ikke en kryptisk melding om Texas synger på siste verset. Goodnight er faktisk et lite veikryss i Texas, 30 kilometer fra Amarillo, med 25 fastboende. En sen kveld mens de to frontfigurene, Avi Vinocur and Patrick Dyer Wolf, satt og funderte på navnet på deres nye band, kom Avi på en idé som skulle gjøre dem til nettopp Goodnight, Texas. Avi er fra San Francisco og Patrick fra Chapel Hill, North Carolina. Tar man en linjal mellom disse to stedene og prikker i akkurat der det er like langt til begge steder, noe gutta gjorde den kvelden, kommer man visstnok til Goodnight, Texas.

Sånn, da er det litt merkelige navnet forklart. Bortsett fra navnet er det ikke noe spesielt pussig med Goodnight, Texas. De er i alt fire svært så dyktige musikere som med første skiva «A Long Life of Living» fikk meg til å glede meg til mer. Og om de leverte en svært kompetent debut, har deres nye skive blitt, jepp, akkurat, hurra, enda bedre. Gutta spiller ofte nær opp til bluegrass, der banjoen har en særstilling i lydbildet, men de er også små trollmenn på melodilinjer, og skaper et slags musikalsk univers som ofte er like nære den klassiske singer/songwriter-tradisjonen innenfor pop og rock som folk og bluegrass.

Deres andre skive «Uncle John Farquhar» er en konseptskive der tema er nettopp Onkel John, som er tipp-tipp-oldefar til en av gutta i bandet. Plata er ment å fungere som en slags musikalsk scrapbook om livet til denne gamle onkelen som levde i turbulente tider i borgerkrigsrammede USA på midten av 1800-tallet. Jeg ante ingenting om dette de første gangene jeg hørte på skiva, så jeg kan garantere at plata klarer seg fint også uten disse opplysningene, men det gir en spennende tilvekst til en plate jeg allerede likte svært godt.

Goodnight, Texas gir meg først og fremst en følelse av ekte vare, og de understreker sterkt sine røtter gjennom første spor «Hayride» som er en kort instrumental, spilt, selvfølgelig, på en banjo. Så spruter det til i «Button Your Collar» og pur pop og folk smelter sammen i en knakende fengende låt. De er ikke snauere enn at de kliner til med enda en catchy sak som tredje spor, «A Bank Robber’s Nursery Rhyme». Låt og tekst er leken, gutta stortrives og jeg tenker på alle låvefestene jeg aldri har vært på.

Men gutta kan også roe det ned, og det med stil. «I Just Can’t Stop Leaving Town» er melankoli fra øverste hylle. Slidegitar, banjo og stemmen til Patrick Dryer Wolf som er akkurat så trist den burde være for en slik sang.
Og slik fortsetter det, med høye fjell og dype daler, gjennom hele albumet. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for melankolien, så jeg henger meg fort opp i staselige øyeblikk der spesielt «Cold Riders» er et virkelig elegant glansnummer. Jeg snakker en radiohit av dimensjoner, bare litt flere oppdager disse gutta.

Men det er allikevel spillegleden i de raske nummerne som virkelig får meg i festhumør, og som til slutt gjør at dette må være en av de fineste platene jeg har hørt på denne siden av oktober. Dans deg svett til «Hello Nebraska» og tittelsporet. Dæven som de gutta kan spille.

Det er også tilløp til et mer rocka tilsnitt som i «Moonshiners» og avslutningssporet «Knock em’ Stiff». Her hører jeg ting fra Buffalo Springfield, Neil Young og ikke minst tidlig Eagles. Og nettopp Eagles og spesielt deres andre utgivelse, «Desperado» fra 1973, har en del fellestrekk med den nye skiva til Goodnight, Texas. Begge er konseptskiver, begge har utstrakt bruk av banjo og vakre vokalharmonier, og begge leverer låter både i folk, country, pop og rocksjangeren. Eagles ble etter hvert et av verdens mestselgende band, så hvem vet, mirakler har skjedd før.

At Goodnight, Texas er bra nok for de store masser, at de har kvaliteter langt forbi et enkelt bluegrass band, stasjonert i San Francisco, se det er hevet over enhver tvil etter denne utgivelsen.
Goodnight, Texas, Hello United States.

Nydelige pakker med fysisk format som vinyl eller compact disc med tilhørende t-skjorter kjøper du i nettbutikken til bandet – Goodnight Texas

 

SHARE
Forrige artikkelWhitey Morgan & the 78’s – Born, Raised & Live from Flint
Neste artikkelFredagsvideo: David Mayfield: Show
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here