Drew Holcomb and The Neighbors – Medicine

Drew Holcomb og hans Neighbors er et orkester som etter hvert har opparbeidet seg et rykte som et hardtarbeidende og drivende godt liveband. Og live rocker de ganske kraftig til tider. I studio derimot er det ofte mer lavmælt og dempet. Og årets utgivelse «Medicine» åpner svært så forsiktig.

Med Holcomb alene på kassegitar åpner albumet med «American Beauty» som er en lett, luftig og nøktern innledning. Fintfølende, med en svermerisk liten historie om denne evinnelige forelskelsen. Dama har «Eyes like the Grand Canyon», og Drew skulle ønske at han aldri hadde latt henne gå. Det er forbannet sjarmerende og svært behagelig mot øret. Joda, godkjent åpning. The Neighbors viser seg frem i neste låt, men uttrykket er fortsatt ganske dempet selv om «Tightrope» øker i intensitet. Minner meg om en rolig Bob Seger slik han og Silver Bullet Band kunne høres ut på 70-tallet. Og jeg liker Bob Seger, så det falt i smak. «Here We Go» er også en snill, behagelig låt. Orkestret virker mer lekent, og det begynner å svinge om enn meget forsiktig.

holcomb-drew--neighbors-the-5121e856b2531_(1)

Det er lett å høre at noen av albumets låter kan svinge radikalt tyngre på konsert. På «Shine Like Lightning» synger bandet «Hey Hey» gjennom refrenget nærmest for å vise at de har rockefoten intakt. Det er nok en gang et nikk til Bob Seger og klassisk amerikansk rock med foten ganske godt plantet i Americana-land. Så kommer det første store øyeblikket. «Avalanche» er en typisk ballade, en sånn som griper tak i følelsene og jeg gir meg over. Jeg elsker slike sørgmodige, pianobaserte sanger. Og Drew Holcomb har en meget behagelig stemme til slikt. Han synger med vaskeekte innlevelse, selv om teksten på ingen måte er spesielt original. På den annen side er den mer enn godkjent. Selvfølgelig handler det om kjærlighet. Late night music, dette her. Ser for meg at gutta spilte denne inn sånn cirka klokka 03 på natta, og så ruslet alle hjem og sov godt. Man våkner ikke akkurat opp av neste låt, «Heartbreak», men samme go’følelsen gjør at jeg helt uten motstand blir med videre på ferden. Det slår meg at Drew Holcomb til tider stemmemessig kan minne om Grant-Lee Phillips, og det er slett ingen ulempe, i alle fall ikke min bok.

Drew Holcomb har skjegg, som omtrent minst 50 % av alle folk/americana/singer-songwriter har for tiden. Han bærer også en hvit hatt på coveret og ser svært så distingvert ut. Og det gjør seg utslag i musikken også. Hvis noen kommer og sier at denne skiva var ubehagelig å høre på ville jeg nok bedt dem sjekke den mentale helsen sin. Problemet er vel at det kan bli litt vel pent og pyntelig. Første gang jeg hørte igjennom plata slo det meg sånn omtrent halvveis i skiva at det må det skje noe som får meg til å sperre ørene opp, ellers vil denne skiva risikere å ende opp i den store haugen av helt godkjent plater, men ikke så mye mer. Men etter noen runder med gjennomhøring vokser helhetsinntrykket betraktelig.

I «Sisters Brothers» blir det et lite stilskifte. Jeg tramper takten og digger den helt klare gospel-referansen, med stort kor i refrenget, som for øvrig beveger seg mot klassisk allsang, noe som jo kan være skummelt. Men det er innenfor, og det trykket jeg ønsket meg er i ferd med å falle på plass. Og ikke minst det at Holcomb bryter opp den nesten søvndyssende følelsen som begynte å snike seg inn, gjør meg mer nysgjerrig på fortsettelsen. Så drar gutta inn i Springsteen-land med «Last Thing We Do», ordene kommer fort, og jaggu har de ikke rappet litt fra et refreng av Foo Fighters av alle ting. Husker ikke hvilken låt de har stjålet fra, og det spiller ingen rolle, det fungerer som et uvær.

holcomb 2

I «Ain’t Nobody Got It Easy» filosoferer Holcomb over livets uberegneligheter over en vakker slidegitar. Grasset er alltid grønnere og alt det der, joda, litt klisje er å spore, men det er så til de grader måteholdent, og derfor fungerer det overraskende bra. En slags americana-versjon av «Everybody Hurts». Så plystrer neste låt «I’ve Got You» i gang, og den høres streng tatt ut som forrige låt allikevel ikke sluttet. Jeg er ikke særlig glad i plystring og når hele bandet også plystrer i vei i refrenget kan jeg styre meg litt. Heldigvis er albumets svakeste spor rimelig kort, og selve melodien er egentlig grei nok.

Drew Holcomb and The Neighbors avslutter med en svært opplagt sang til slike høver. «When All Is Said And Done» er jo nesten for korrekt å avslutte med. Men det er heldigvis en vakker, dempet avslutning som står pent til resten av albumet. Alvorstung og ettertenksom tekst på en melankolsk melodilinje.

«Medicine» er en fin skive. Ja, nettopp det, en fin, ikke fantastisk, genial, nyskapende, uforglemmelig eller fenomenal plate. Men fin, det er den. Og jeg vet jeg kommer til å spille et par av låtene lenge utover denne vinteren.

Plata kan bestilles her

 

SHARE
Forrige artikkelSpilleliste – Januar 2015
Neste artikkelIngerlise Størksen er ute med ny single – I Killed Your Horse
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here