Årets beste plater 2014 – Johnny Wilhelmsen

Jeg elsker lister. Et av årets høydepunkt er å sette seg ned med alle årets musikalske godbiter, sortere, veie, sette opp mot hverandre, og til slutt nummerere og komme med den endelige dommen. Nå er det alltid sånn for min del at jeg prøver å ha med album fra alle sjangere jeg lytter til. Jeg prøver dessuten å ha en slags miks mellom gamle helter og unge fremadstormende debutanter. Og jeg må alltid ha noen norske skiver med. Utover det er det kun kvaliteten, som den framstår i mine ører, som betyr noe.

Og det er alltid det samme; jeg har glemt noen artister. Det er noen jeg har lyttet til som har endt i glemmeboken. Noen har jeg rett og slett ikke prioritert eller rukket å sjekke godt nok ut. Og det dukker bestandig opp noen djevler i siste liten. Noen banditter som bare MÅ med på lista. I år er det Cèsh, eller Carsten Holt, som får den æren. På lista over artister jeg ikke har fått hørt på skikkelig er bl.a. Erlend Ropstad, Motorpsycho, Lucinda Williams, John Hiatt og Hurray For The Riff Raff.

Så, her er mine utvalgte fra 2014. Lista kunne lett ha vært en Topp 100, men jo lengre ned på lista jeg kommer, dess mer upresis føler jeg at plasseringen blir. Det som er sikkert er at 2014 for meg har vært et brillefint musikkår. Jeg har selv omtalt den dødsflinke svensken Mathias Lilja sitt debutalbum, EP’en til Oslo-bandet Razorbats, Lee Bains III & the Glory Fires sitt mesterverk «Dereconstructed», årets album «Shattered» av Reigning Sound, og altså Cèsh – Break Down Free. Satser på å være enda mer aktiv i 2015, og at jeg får en aldri så liten drøm oppfylt; å anmelde et flunke nytt The Replacements-album. Jeg har et visst håp om nettopp det.

Så er det bare å ønske alle de som frekventerer Dust of Daylight et fortsatt pønka nyttår.

 

50. Old 97’s – Most Messed Up

At Rhett Miller & Co er på 50.plass sier det meste om hva jeg synes om musikkåret 2014. Fabelaktig, og det morsomste på mange år. Old 97’s siste studioalbum er solide greier. Låtene varierer fra rein rock’n’roll til rolige countryballader, og innimellom smeller de til med countryrock som countryrock skal være. Energisk, fett og full av faen. Jeg synes de har levert brukbart på 2000-tallet, selv om det er 90-tallskatalogen som virkelig sementerte Old 97’s som et av de fineste band over there. Men årets skive er pinadø ikke langt bak mesterverk som «Too Far To Care» og «Wreck Your Life». Med andre ord så åpner lista mi med et lite mesterverk, og da er pinadø lista lagt. Jeg tenker at jeg velger meg «Nashville», rett og slett fordi bandet er så fandenivoldsk som de skal være her, de minner meg om et amerikansk Pogues, og fordi jeg får lyst på en øl når jeg hører låten.

Anmeldelse.

Old 97’s – Most Messed Up

 

49. Steve Gunn – Way Out Weather

steve gunnOpprinnelig en mye brukt studiogitarist fra Brooklyn, New York, men med sitt femte soloalbum anerkjennes han nå som en ypperlig singer/songwriter. En merkelapp som er noe ullen, spesielt siden vi her snakker om en kar som minner om alt fra The Byrds og Grateful Dead til Bill Fay og Jonathan Wilson. Cosmic rock har vært nevnt i samme åndedrag som «Way Out Weather», og det kjøper jeg, type David Crosby med «If I Could Only Remember My Name». Et imponerende album, og mest imponerende av alle låtene er «Milly’s Garden», en låt som lett suser inn på min Topp 10-liste over årets låter. Denne karen har min fulle oppmerksomhet.

Steve Gunn – Way Out Weather

 

48. Willie Watson – Folk Singer, Vol.1

Willie Watson, kjent fra det suverene bandet Old Crow Medicine Show, har samlet inn gamle folk- og countryfavoritter, spiller banjoen varm, og leverer et fenomenalt album for oss som liker gamle, tradisjonelle perler fra USA. Skiva er djevelsk flott produsert av Dave Rawlings, og sammen lykkes disse to herrene så til de grader med å lage ei skive som tidvis bringer oss tilbake til 1930-årene, uten at det virker påtatt. Det er når Willie plukker opp gitaren at jeg virkelig blir imponert. Stemmen er gull hele veien, men gitarplukkingen hans er enestående. Jeg vet at han har turnert med Dave og Gillian Welch, og at han derfor måtte være bunnsolid, men faen, her spiller han som de gamle deltagitaristene. Spesielt «Mother Earth» (Memphis Slim) er herlig i Willie sin versjon. Her er det bare å vente i spenning på Vol.2.

Anmeldelse.

Willie Watson – Folk Singer Vol. 1

 

47. Beck – Morning Phase

I år har Beck endelig fulgt opp den fantastisk vakre og hjerteskjærende «Sea Change». Hver gang jeg har satt på «Morning Phase» har det slått meg at dette er fantastisk vakkert og solid, og tatt meg i å undre hvorfor jeg ikke spiller skiva oftere. Heldigvis går ikke musikk ut på dato, og jeg vet at jeg vil gjøre noe med dette. Men jeg har definitivt hørt nok på albumet til å skjønne at den må med på lista. Faren, David Campbell, står for orkestreringen, og Beck + strykere er alltid nydelig. «Morning» har vært med på listene mine siden februar, men den siste tiden har det slått meg at det virkelige mesterverket her er «Heart Is A Drum». Faen til låt!

Beck – Morning Phase

 

46. Spidergawd – s/t

Intet mer enn ei supergruppe fra Trønderlagene, bestående av frontmann Per Borten (gitar/vokal), Bent Sæther fra Motorpsycho på bass, Rolf Snustad (Hopalong Knut) på sax, og den eminente trommisen Kenneth Kapstad. Åpningssporet «Into Tomorrow» kan minne om en annen supergruppe, Queens of the Stone Age, men i det hele har de et særpreg som gjør at de havner på min liste. Ja, de spiller 70’s hardrock, ja, dette er gjort før, ja, de stjeler som ravner en haug av band (Sabbath, Thin Lizzy, Zeppelin, ZZ Top). Men, det gjør pinadø absolutt ingenting, så lenge det gjøres så fett og elegant som dette. Jeg så dem under Buktafestivalen i sommer, og vet at det ikke er mange norske band som matcher disse gutta på en scene. Svintøft. Favoritten er den blåserinfiserte, sløye og tidvis funky «Southeastern Voodoo Lab».

Spidergawd – Spidergawd

 

45. Little Hurricane – Gold Fever

Da duoen fra San Diego, California debuterte med «Homewrecker» for et par år siden var det med brask og bram. Sammenlignet med White Stripes fra første første anslag på skarptromma til CC (dametrommiser er bare skikkelig hotte greier, ass..), og med en rekke småskitne garasjerocklåter som gjorde meg til en instant fan. I vår fulgte de opp med «Gold Fever», og etter en slags første skuffelse tok albumet tak i meg så det holdt tidligere i høst. Dette er langt penere produsert, og de er noe striglet i forhold til debuten. Men her er det låter som virkelig er verdt å lytte til, og dette coole paret har virkelig noe å komme med. De har lagd et langt bedre album enn Black Keys, som virkelig skuffet i år, og med låten «Breathe» har de en killer av en duett som burde vært spilt daglig på alle radiostasjoner i verden.

Little Hurricane – Gold Fever

 

44. Sharon Jones & The Dap Kings – Give the People What They Want

sharon-jones-dap-kings-retreat-leadFunky rockere, hjerteskjærende ballader og doser «northern soul», er hva Sharon & Co byr på. Jeg liker denne souldivaen veldig godt, og hornrekka hun har med seg er noe av det fineste som er der ute. Hun behersker dette bedre enn de fleste i businessen, men er allikevel ikke redd for å bryne seg på sumpsoul («Long Time, Wrong Time») eller god, gammel 60’s soul («Now I See»). Det er uansett når bandet virkelig kjører på, Sharon synger levra av seg, og det rockes maksimalt, at jeg virkelig sitter med godfølelsen. Og vet at jeg hører på folk som virkelig kan sitt håndverk. Et sånn eksempel er min soleklare favoritt, «Retreat!». Det er låten sin!

Sharon Jones & The Dap-Kings – Give the People What They Want

 

 

 

43. Stephen Malkmus & The Jicks – Wig Out At Jagbags

Siden Pavement-epoken har Stephen gitt ut en rekke album, med blandet hell. I år har han derimot truffet bedre enn noensinne som soloartist. The Jicks er tightere og samtidig lettere i snippen enn noensinne, og produsent Beck har gjort en strøken jobb. Malkmus har ikke glemt kunsten å mikse den fineste pop med støy og vrengte gitarer, og dette går igjen som en rød tråd gjennom hele skiva. Jeg hadde lenge den Pavement-aktige «The Janitor Revealed» som favoritt, men har den siste tiden fått mer og mer sansen for «Cinnamon and Lesbians». Som en blanding av Pavement i siste fase, og The Kinks syngende på siste vers. Jeg tror «Wig Out At Jagbags» er et album jeg blir å spille mye i årene som kommer, og ser ikke bort ifra at den er Topp 10 2014 om ti år.

Stephen Malkmus & The Jicks – Wig Out at Jagbags

42. Sun Kil Moon – Benji

Jeg liker Mark Kozelek. Har gjort det siden jeg oppdaget ham for mange herrens år siden. Og jeg liker stikkene han har gitt årets mest oppskrytte band, The War On Drugs. Han er muligens den sinteste mannen i rocken for tiden, spesielt om Mark E. Smith slapper litt av. Når han så har skrevet 11 låter om død og elendighet og hvordan folk dør, så er han virkelig hjemme. Tekstene er sterkere enn krutt, og melodiene hans er kledelig mørke og mollstemte. Mark er i det hele tatt en svært så uvanlig singer/songwriter, og jeg sliter litt med å finne så mange av hans kaliber. Muligens Bill Callahan, men han er jo lystig sammenlignet med Mark, eller Elliott Smith. Skiva er akustisk og behagelig (!), og av mange nydelige låter går jeg for «Jim Wise», en låt som handler om en venn av familien som hjalp kona å ta livet av seg, for så å misse sitt eget etterpå. Det lystige pianoet som spiller melodien skaper en passe sprø sirkusstemning som går rett hjem her.

Sun Kil Moon – Benji

41. Tom Petty & The Heartbreakers – Hypnotic Eye

Tom Petty hypnotic-eyeJeg må innrømme at dette er den skiva på lista mi jeg har lyttet minst til. Men det er noen låter her som rett og slett sparker balle. De har jeg på ymse spillelister. Og brodern har denne på topp på sin liste, og da er det god nok grunn til å ha den med. I tillegg er åpningssporet dødskult, der The Heartbreakers høres ut som en blanding av AC/DC og Motörhead, og hvor kult er ikke det. Andresporet, «Fault Lines», antyder at skiva skal sprike heftig, noe den gjør. For fans av mannen er skiva et must, og for oss som elsker deler av diskografien hans er den et must å ha på lista. Som alltid er det Champions League-klasse over det gutta driver på med av instrumentering, og det er ikke fryktelig mange låter som ikke er bra. Jeg har falt for bluesrockeren «Burnt Down Town», en låt som på alle måter viser en moden og superdyktig rocker i sitt ess, med et band som spiller fletta av de fleste.

Tom Petty & the Heartbreakers – Hypnotic Eye

40. Robyn Hitchcock – The Man Upstairs

Robyn har liksom alltid vært der, og siden han frontet the Soft Boys har han vært en favoritt. Fyren har en million album på samvittigheten, og med årets album har han gjort alt som skal til for å nå ut til de store masser. Han lykkes neppe, men med Joe Boyd (Nick Drake, Fairport Convention) som produsent har han ihvertfall fått det lydbildet han ønsker seg. Skiva inneholder en strøken miks av nye låter, samt noen stilige coverversjoner av The Doors, Psychedelic Furs, Grant Lee Phillips, Roxy Music og (!!) I Was a King. Anne Lise Frøkedal korer forøvrig helt fabelaktig på skiva, såpass at hun sammen med Robyn på «Ferries» har lagd en duett som kommer høyt på lista mi over de flotteste av sorten. Jeg velger meg allikevel den nydelige «Trouble In Your Blood», en låt som kunne vært plassert på alle de tre Nick Drake-skivene, uten at de hadde fallt nevneverdig i kvalitet. Det er et superlativ, det.

Robyn Hitchcock – The Man Upstairs

39. Allah-Las – Worship the Sun
I år åpner garasjerockerne langt roligere enn de gjorde på den selvtitulerte debuten fra 2011, og det kler bandet utmerket. Det minner fryktelig mye om Love, og det hele er så psykedelisk og deilig at gutta fra Los Angeles har blitt blant mine absolutte favoritter. Hele skiva er en vandring i samme terreng som The Byrds, The Kinks og The Sonics har operert i, og da blir det aldri feil i mitt hode. Singelen «Had It All» er utmerket, noe forøvrig alle sporene er, men allikevel er det den deilige, lille popperlen «Better Than Mine» som har blitt en favoritt. Her er et lite mystisk mesterverk, som lettest beskrives som en låt Steve Wynn kunne skrevet sammen med Ringo Starr, framført av Gram Parsons og Gene Clark. Countrysyrerock.

Allah-Las – Worship The Sun

38. Cory Branan – The No-Hit Wonder
Cory Branan The No Hit Wonder
Fra Mississippi kommer den fin-fine singer/songwriteren, som for 15 år siden sammen med Ryan Adams og Conor Oberst ble regnet som de store framtidshåpene i sjangeren. Ryan og Conor har nok fått størst oppmerksomhet av disse, men med sitt femte album har han ihvertfall fått min fulle oppmerksomhet. Med sitt andre album på den stilige labelen Bloodshot, har han strødd ut elleve knallsterke låter. Inspirert av John Prine, og med mange likhetstrekk med artister som Steve Earle, Randy Newman og Patterson Hood, har han plassert seg midt imellom rocken og countryen, og leverer ei variert og fin skive. Flere låter har fått rimelig heftig spilletid her hjemme, men det er nok det vakre countryeposet «The Highway Home» som topper antall snurringer.

Anmeldelse

Cory Branan – The No-Hit Wonder

 

37. Janne Hea – Wishing Well

«Wishing Well» ble nettopp sluppet, og siden Torgeir Waldemar tipset om denne måtte jeg bare sjekke den ut. At han har bidratt på produksjonssiden, samt korer og spiller nydelig på gitaren, gjør sitt til at dette bare måtte bli en innertier her i kåken. Hea korer forøvrig på Waldemar sin solodebut, noe hun gjør utmerket. At det fungerer like bra andre veien beviser bare at vi her snakker om stemmer som utgjør landets fineste duettpartnere. Det er ikke spor av middelmådige låter her, fra den deilige åpningslåten «Katie», til den like deilige avslutningen «Wrong». Innimellom der er det et par-tre låter som alle må kunne kalles umiddelbare favoritter. Om jeg må velge en, så blir det «Father», en sterk historie sunget aldeles nydelig, og akkompagnert suverent av Waldemar. Frk. Hea har definitivt kommet for å bli, og jeg gleder meg allerede til neste utgivelse.

Janne Hea – Wishing Well

36. Jonny Two Bags – Salvation Town

Jonny Wickersham, gitarist i punka og beintøffe Social Distortion, har drevet dette sideprosjektet en stund nå, og så fryktelig mange finere sideprosjekter finnes rett og slett ikke. Tex-mex, ørkenrock, americana, rock’n’roll; kall det hva du vil, men det som er sikkert er at det hele veien er steintøft. Ikke spesielt mystisk, med sidemenn som Jackson Browne, David Lindley, Greg Leisz og David Hidalgo. Det oser spilleglede av skiva fra start til mål, og det er så stilsikkert som bare durkdrevne veteraner som dette kan gjøre det. Det kryr av favorittspor, fra den lystige duetten «Avenues», til den vakre og melodiøse «The Way It Goes». Jeg velger meg den småskakke «Hope Dies Hard», en behagelig liten rakker med mange lag gitarer og et B3 som durer i vei.

Jonny Two Bags – Salvation Town

35. The Delines – Colfax Avenue

delinesJeg digger Richmond Fontaine, og mener at Willy Vlautin er en av de mest undervurderte låtskriverne (er vel mer anerkjent som forfatter?) på planeten. The Delines er veldig mye Vlautin, men samtidig tungt preget av den vakre stemmen til Amy Boone fra Damnations. Andre som medvirker er fra Richmond Fontaine og The Decemberists. Albumet passer perfekt som følge en tidlig søndagsmorgen, men er langt ifra ueffen å ha med seg en fredagskveld, sammen med ei flaske vin eller tre. Med andre ord er det neddempede saker som serveres, vakkert som fy. Amy synger som en gud, og Villy skriver låter som en helt. Når skiva fylles av steelgitar og herlig pianotraktering, så blir sluttresultatet en plass på lista mi. Har hørt «Colfax Avenue» desidert mest, og det er det en grunn til.

The Delines – Colfax

 

 

34. O’Death – Out Of Hands We Go

Jeg liker intense vokalister, jeg liker skakke arrangementer, og jeg liker at band skriver låtene sammen. Dette byr O’Death på, og når jeg i tillegg får Tom Waits-vibber av enkelte spor, så blir det helt rett. Bandet er fra stort sett hele østkysten av USA, men regner seg som New York-band, siden de møttes i The Big Apple som studenter. Dette er den fjerde skiva siden debuten som kom for ti år siden, og nå kan man trygt si at de har blitt voksne. Hva høres dette ut som? Tja, de som liker Botanica bør sjekke ut dette bandet. Det samme kan sies om du liker Firewater. Jeg tror dessuten at de har hørt sine doser med The Pogues, og at The Black Heart Procession er en mer enn grei sammenligning, noe man hører greit på «Roam», en skramlerocker god som noen. Favorittsporet er allikevel den neddempede og vakre «Heal In the Howling».

O’Death – Out Of Hands We Go

 

33. Hiss Golden Messenger – Lateness Of Dancers
Her snakker vi om et band som bare blir bedre og bedre, uten å endre på formelen. Litt sløy vestkystrock, med heftige folk-rock og countryinnslag, en vokalist (MC Taylor) som kan minne brukbart om Bob Dylan til tider. Når han ikke låter som Bob, er det mye Peter Case å spore, noe som heller ikke er dumt. Bandet har med sitt femte album virkelig servert et jevnt fonogram der det er vanskelig å plukke noen klokkeklare favoritter, men det er ene og alene fordi dette er ei skive jeg setter på og lytter til helt til siste slutt. Hver gang. Jeg drister meg allikevel til å velge meg tredjesporet på side A, «Mahogany Dread», som er en vakker og stilfull sak som er like tidløs som de største favorittene her i gården ofte er. Og ikke langt etter stiller den mest rocka saken med den noe tvilsomme tittelen «I’m a Raven (Shake Children). Det er bare å begynne å kjøpe inn en samlet diskografi..

Hiss Golden Messenger – Lateness Of Dancers

 

32. The Dogs – The Tears Are Voodoo
Kristopher Schau & Co har lagd et av de sterkeste garasjepunkalbumene på planeten i 2014, og det er pinadø en sterk prestasjon. På årets skive har de i tillegg til å kjøre beinhardt på tatt seg tid til å mikse store doser god, gammel soul inn i låtene. Lyden er akkurat så skitten som den skal være, og Kristopher synger som om han aldri har drukket kremfløte, kledd loffer på beina eller testet ute alle dødssynder. Han er rett og slett en helvetes rockevokalist, med mye soul i hjertet. Bandet er tightere enn de fleste andre her i landet, låtene ser beintøffe over hele linja, og toppene er mange. Muligens den garasjerockern jeg har hørt mest på i år? Tror jeg velger meg den semi-poppa «Crime Is Sexy», med sitt beinharde riff og ville koring.

The Dogs – The Tears Are Voodoo

 

31. Rod Picott – Hang Your Hopes On a Croocked Nail
Rod har på sitt sjette album lagd ei skive som tidvis kan minne meg om australske The Go-Betweens (de poppa sporene), T-Bone Burnett (f.eks. på «65 Falcon»), Guy Clark (når Rod er på sitt mest neddempede) og selveste Johnny Cash (sjekk ut «Mobile Home» og avslutningssporet «Nobody Knows»). Men, Rod er seg selv, og har lagd 11 bunnsolide låter og sitt mest komplette album så langt. Jeg har vært avhengig av «Where No One Knows My Name» siden tidlig i februar, så valget av låt er enkelt, selv om det er sterke kandidater her.

Rod Picott – Hang Your Hopes on a Crooked Nail

 

30. The New Mendicants – Into the Lime

Into+The+Lime+Front+CoverLiker man Teenage Fanclub, er det stor fare for at denne skiva treffer. Det samme er tilfellet om The Sadies er noe man liker. Skulle i tillegg the Pernice Brothers være et favorittband, ja, da er dette albumet en godtepose av dimmensjoner. Her er det Joe Pernice og Norman Blake i skjønn forening, med hovedmikken og med den herligste koring. Sammen med trommis Mike Belitsky fra the Sadies har de lagd et knippe godlåter som ved første ørekast kan minne om pop av det lette slaget, men som etterhvert framstår som komplette perler som inneholder så mye mer. De rolige låtene kan fort minne om Simon & Garfunkel, mens de tidvis minner om Elliott Smith når de speeder opp tempoet. Skal jeg først velge meg en låt på denne tiden av året så går jeg for «A Very Sorry Christmas».

The New Mendicants – Into the Lime

 

 

29. Caleb Caudle – Paint Another Layer On My Heart

Caleb fra Winston-Salem, North Carolina er en type singer/songwriter som det ikke er for mange av. Fyren driter i moter og tidsriktige lydbilder, men kjører på med en rekke feiende flotte låter, framført sammen med dyktige folk. Dette er et album for de som liker musikken pen og ryddig, som setter pris på tekster med innhold, og som har sansen for musikere som Tom Russell, vår egen John Moreland eller Jason Isbell. Skal jeg plukke en låt fra albumet så blir det «Trade All the Lights», en duett Caleb gjør sammen med Lydia Loveless. Hvis ikke det er nydelig så vet ikke jeg.

Anmeldelse

Caleb Caudle – Paint Another Layer on My Heart

 

28. Ty Segall – Manipulator

Ty er en rocker etter mitt hjerte, og når han som med «Manipulator» putter inn popelementer av det lekre slaget, legger litt ekstra i studioarbeidet, og gjør mesteparten av jobben selv, da blir det stilige greier. Her er det en del psykedeliske elementer, noe mer synth og snadder mikset inn, men samtidg plenty av fuzz og vrengte gitarer. Hver gang jeg legger skiva på tallerkenen så får jeg tunge T.Rex-vibber, f.eks. når den funky «Tall Man, Skinny Lady» kommer ut av høytalerne. Eller jeg tenker at denne låten kunne lett vært spilt inn av Built To Spill, som når han kjører på med «The Singer». Synes du 70-tallet var tiåret for den beste musikken er det stor fare for at dette er skiva for deg. Albumet er ikke tilgjengelig i Wimp eller Spotify, så her blir det YouTube-lenke, og når du først er der kan du søke deg fram til mitt favorittspor, «Don’t You Want To Know (Sue)?

https://www.youtube.com/watch?v=e4VA-b5ORxI

 

27. Spoon – They Want My Soul

I 1996 var det en kar som pushet på meg et album som het «Telephono» med Spoon. Dette var debutalbumet til et band som siden har vært et av mine favorittband. Fra Austin, Texas, styrt av den elegante låtsnekreren Britt Daniel, og med en svært så variert (men bunnsolid) diskografi. Jeg liker alt de har gitt ut, og konstaterer at de med årets album beveger seg mot begynnelsen med låter som «Rent I Pay», samtidig som de definitivt utvikler seg videre med dødsstilige låter som favoritten min fra skiva, «Inside Out». Synther, melodiøst og hele veien med den gode låten i bunn. Steike som jeg digger Spoon!

Spoon – They Want My Soul

 

26. Ex Hex – Rips

Ex-Hex-Rips-Album-ReviewHer snakker vi definitivt om en energipille av et album. Minst. De tre damene fra Washington, D.C. er så fulle av rock’n’roll-DNA at det er en lyst å høre på dem. Null bullshit og en masse spilleglede er et meget smart utgangspunkt. Et debutalbum som dette kan bli vanskelig å følge opp, men samtidig føler jeg meg trygg på at disse damene vil klare det «vanskelige nr.2 albumet» aldeles glimrende. De har en enkel formel, tuftet på Ramones, Cheap Trick og litt engelsk powerpop type Roxy Music. At de i tillegg rusler rundt i det samme musikalske landskap som Matthew Sweet til tider gjør meg bare glad. Musikk & glad er en grei combo, og jeg innbiller meg at de ikke vil fravike denne grunntanken med det første. Jeg tror sannelig at jeg velger meg den stilige «Hot & Cold», sånn bare for å ha gjort et valg.

Ex Hex – Rips

 

25. Timber Timbre – Hot Dreams

Når band får fram de samme følelsene som Richard Hawley og Bill Callahan, da er det bare å spisse ører og nyte. Når man i tillegg tidvis tenker at det er en Chris Isak tilbake i godt slag som kommer ut av høytalerne, ja, da havner skiva på min liste over årets beste album. I tillegg til de behagelige og sterke låtene, så knaller de til med noen rocka beist utført med eleganse, som på favoritten fra skiva, «Curtains?!», en låt som er en skrudd miks av noe Joy Division og Wire sammen kunne ha kokt ihop. Nok et canadisk band jeg blir å følge med stor interesse i framtiden. Faen, det skjer mye spennende i landet «from sea to sea».

Timber Timbre – Hot Dreams

 

24. John Fullbright – Songs

Når Townes Van Zandt, Randy Newman og Steve Earle nevnes for å beskrive Fullbright så er jeg programforpliktet til å like fyren. Sammenligningene er ikke bare noe som slenges ut heller, for her snakker vi om en kar som selv sier at han ikke ville vært halve den låtskriveren han er om han ikke hadde oppdaget Townes. Songs er en samling som veksler mellom å være tuftet på tangenter og seksstrengere, og mange av låtene er så nedstrippet at melodi og tekst må være av det solide slaget for å lykkes. Og det gjør John til gagns. I tillegg til soleklare spor av de nevnte herrer, så er åpningssporet veldig i Neil Young-gata, mens de pianobaserte låtene merkelig nok minner meg mye om Elvis Costello. Mye fint å plukke i her, men jeg går nok for «Until You Were Gone», en låt som minner meg om «San Diego Serenade» (Tom Waits) på mange måter.

Anmeldelse

John Fullbright – Songs

 

23. Conor Oberst – Upside Down Moutain

Jeg har likt Conor siden den første skiva med Bright Eyes ble sluppet på 90-tallet, jeg liker Monsters of Folk, og de tidligere soloskivene til Conor har vært fine. Årets utgivelse er i mine ører det fineste han har gjort under eget navn, og vi må tilbake til «I’m Wide Awake It’s Morning» for å finne en utgivelse som definitivt er bedre enn «Upside Down Mountain».  Albumet begynner rolig og pent, og mange av låtene befinner seg i singer/songwriter-terrenget, men allerede på andresporet blir det funky og sprekt. Blåsere, keyboards, pedal steel og Jonathan Wilson gjør at lydbildet er mer komplekst enn tidligere, og det kler Conor. Skiva er langt mer helstøpt enn de forrige soloskivene, og her sliter jeg med å velge en favoritt, noe som er et godt tegn. Tror pinadø jeg lander på den spreke og presise Elliott Smith-aktige «Enola Gay».

Conor Oberst – Upside Down Mountain

 

22. Sean Rowe – Madman

seanroweMed en av de fineste baritonrøster der ute har Sean sunget seg rett inn i dette hjertet. En fantastisk fin fyr og artist, denne karen fra Troy, New York, og med sitt fjerde album og karrierebeste leverer han varierte og strøkne låter. Her finner jeg den Tom Waits-aktige «Looking For the Master», tittelsporet som er så fullstappet av lyder at jeg knapt nok aner hva halvparten lages av, neworleansk stomp i «Shine My Diamond Ring», den sjokkerende funky «Desiree», og en av årets mest mektige låter i «It Won’t Be Long», der Sean virkelig synger på hele sitt register. Nydelige saker, ass.

Sean Rowe – Madman

 

21. Gord Downie & The Sadies – And the Conquering Sun

At The Sadies er noe av det fineste Canada har å by på er hevet over enhver tvil. At landsmannen Gord Downie er så innihelvete tøff var nytt for meg. Kjent fra The Tragically Hip, et band som aldri traff meg, er det overraskende at han treffer så djevelsk bra med denne skiva. Mulig det er The Sadies som skal ha mesteparten av æra, men dæven som fyren synger. På helt ny måte. Og låtene er sterkere enn krutt. Ei skive jeg blir å plukke fra hvert år heretter når sola begynner å varme i mai. Som gammelpønker er det umulig å ikke velge seg «It Didn’t Start To Break My Heart Until This Afternoon», men her er det langt mer melodiøse og rolige låter å kose seg med.

Gord Downie – And the Conquering Sun

 

20. Torgeir Waldemar – s/t

Den skiva jeg har gått rundt og ventet på lengst. Siden jeg hørte EP’en «Take Me Home» i 2012 har jeg skjønt at denne mannen ville levere noe helt spesielt. Det har han gjort så til de grader, og kom tidligere i høst med et av årets klart beste norske album. Uten fnugg av tvil. Jeg angrer på at jeg ikke omtalte skiva da den kom, og jeg angrer på at jeg ikke har spilt den mer enn jeg har. Ikke det, skiva har fått flere titalls runder, men den burde stått på døgnet rundt i hjemmet. Townes, Jason Molina, Gene Clark og Richard Buckner får være dagens referanser, men det er store porsjoner Neil Young og Bob Dylan her òg, for å namedroppe noen «større» navn. Den største blant flere favoritter er «Streets».

Torgeir Waldemar – Torgeir Waldemar

 

19. Drive-By Truckers – English Oceans

DBT English OceansSørstatsrockerne som er store favoritter her på Senja, og som fortsetter å levere bunnsolide album som om det er en umulighet å gi ut noe middelmådig. Med årets skive har de tatt noen skritt tilbake, og befinner seg på mange måter der de var med «The Dirty South». Det gjør absolutt ingenting. Selvsagt mye knall å velge i, men «Hearing Jimmy Loud» må du liksom bare ha hørt før juletreet er pynta.

Anmeldelse

Drive-By Truckers – English Oceans

 

18. Luke Haines – New York In the 70s

Jeg digger Luke, bortimot hemningsløst. Alt han har gjort, fra The Servants og The Auteurs, via Baader Meinhof og Black Box Recorder, til soloskivene med alle de mystiske temaene han lager skiver rundt. Denne gangen er det 70-tallets New York som står i sentrum, og det har han lagd ei brokete og stilfull samling låter om. Han stjeler fra Suicide og Velvet Underground, han presenterer låtene som en Todd Rundgren eller David Johanson, og vi skjønner at det var coolt å være i the Big Apple på 70-tallet. Mer synth enn vanlig, mer eksperimentell enn godt er i flekkene, men alltid et produkt det oser Haines av. Og da går det hjem her. Favoritten er «New York Breakdown».

Luke Haines – New York in The ’70s

 

17. Mathias Lilja – s/t

mathias_lilja_cover_art«Debutskiva» til Lilja er av det ekstraordinære slaget. Ikke bare har garasjerockeren gitt ut ei countryskive, men han har levert det beste albumet fra Sverige i 2014. Sammen med #1-skiva mi er dette det albumet jeg har spilt mest i år, konsert har det blitt med mannen, og om det er noen jeg virkelig gleder meg til fortsettelsen med så er det Lilja. «Evil» har vært favoritten siden jeg hørte de første tonene fra låten, men her er det pinadø fryktelig mye flott å velge i.

Anmeldelse

Mathias Lilja – Mathias Lilja

 

16. Mac DeMarco – Salad Days
Med sitt tredje album nærmer canadieren DeMarco seg noe som minner om en formtopp. Med skrudde låter som kan minne om alt fra Pavement til The Kinks. Mannen synger som Ray Davies, og det boksene til Pavement må være lånt inn. I tillegg er jeg brennsikker på at Mac er blodfan av tøffe Ween. Fyren er en glimrende instrumentalist og spiller det meste selv. Her er det mye snadder for folk som liker de nevnte band, og for dem som synes at 70-tallets softrock var stilig. «Brother» er en såpass stilig låt at det ville være teit å gå gjennom livet uten å lytte til den.

Mac Demarco – Salad Days

 

15. Elliott Brood – Work and Love

Det canadiske folk/countrybandet kom sent inn på lista mi, men etter å ha hørt den daglig i et par uker har den festet seg så det holder i sjela. Dette er musikk full av den berømte sjela, det er stemningsfulle låter, sjelvrenging og tidvis episk. Det er rett og slett flotte greier for oss som liker rocken «ekte», i mangel på bedre ord. Av mange gode låter velger jeg meg «Taken», en rolig sak som viser mye av spennvidden i et band med to likestilte låtskrivere som beveger seg fra trad. am.rock til pop i reneste Posies-stil.

Elliott Brood – Work and Love

 

14. The Singles – Look How Fast a Heart Can Break

I syv år har jeg ventet på denne skiva av og med Detroit-bandet The Singles. Ikke finner de opp kruttet, og ikke fraviker de gyldne regler for småskeiv gladpop. Men dæven som de leverer låter av høy klasse, og satan som de koser seg. Det gjør jeg òg, og er det et band som får gladfølelsen fram i meg så er det The Singles. Dette er først og fremst ei sommerskive, skapt for folk som liker å slumre i sola med ei iskald pils i lanken. Jeg har aldri stiftet nært bekjentskap med iskalde damer, men kjenner til sorten som beskrives i «(She’s Got) a Heart of Stone», og synes det er trivelig med beatlesque toner til temaet.

The Singles – Look How Fast a Heart Can Break

 

13. Stevie Nicks – 24 Karat Gold: Songs From the Vault

Førstedama fra Fleetwood Mac ga tidligere i høst ut ei «ny» skive. «Ny» fordi låtene hun har med denne gangen er gamle, borgjemte godsaker som hun har hatt liggende helt fra 60-tallet. Det er spreke greier som rett og slett får merkelappen «pop og rock», og låtene serveres på så delikat vis at det er deilig. Ikke så fryktelig rart når hun har med seg Waddy Wachtel, Mike Campbell, Benmont Tench og Dave Stewart med seg på laget. Åpningssporet «Starshine» sparker fra så det holder, så det blir mitt øyeblikk fra ei meget sterk skive.

Stevie Nicks – 24 Karat Gold: Songs From the Vault

 

12. Chris Robinson Brotherhood – Phosphorescent Harvest

1000x1000Rockestjerna Chris fra The Black Crowes har gitt ut flere skiver sammen med The Brotherhood, alle fine rockealbum i typisk amerikansk tradisjon. Årets utgivelse er intet unntak, og sammen med Neal Casal har han skrevet et dusin feiende flotte låter. Ren rock’n’roll, låter i dylansk folkland, country og americana er det de byr på, alt spilt med perfeksjon og innlevelse. Jeg gjetter på at mange av de som satte seg fast i 70-tallet og er hellig overbevist om at det ikke lages god musikk lengre vil finne ut at «Phosphorescent Harvest» er ei knakende god skive. «Tornado» er et godt eksempel på akkurat det.

Chris Robinson Brotherhood – Phosphorescent Harvest

 

11. Rosanne Cash – The River and the Thread

Jeg bruker å kjøpe ei skive (eller tre) i bursdagsgave til min eldre bror som har dag allerede i januar, og i år ble det dette albumet. Jeg nevner det fordi disse skivene stort sett alltid ender opp på mine topplister (og broderns), og i år er intet unntak. Dattera til The Man In Black har gitt ut en rekke suverene skiver siden debuten i 1979, men jeg våger påstanden at årets album er det beste hun har gitt ut. Og ikke nok med det; låten «When the Master Calls the Roll» er det lekreste hun har gjort. Scenen er borgerkrigen, tema er kjærleik som gruslegges, og som om ikke det er nok så er låten skrevet av dama sammen med eks-en Rodney Crowell og dagens kjæreste, John Leventhal. Utover det så er resten av albumet proppa fullt av knakende fine låter, framført av brillefine musikere og ei dame som synger som ei gudinne.

Anmeldelse.

Rosanne Cash – The River & The Thread (Deluxe)

 

10. Cèsh – Break Down Free

Carsten-Holt---Break-Down-Free_LGFra Vestfold kom denne skiva susende inn på lista i siste liten. Albumet ble sluppet 14.desember, men jeg hadde fått noen sniklytter i forkant (tre låter). Det ante meg umiddelbart at dette ville være noe for meg, i og med at dette er så variert at pendelen svinger fra den fineste pop til skitten rock’n roll i Captain Beefheart-territorium. Carsten Holt heter mannen bak CESH, en mann som tydeligvis elsker mye god musikk, for her er sitter pinadø referansene løst. Liker du Costello så finner du noe for deg her, rockabilly-folket får sitt («Down Again»), liker du country med twang og B3 så er «A Great Location» noe du bør sjekke ut fort, er 70-tallets straighte rock saker du må tilbake til (den hyllesten av Hank med «Hey Good Looking», ass..), ja, så er det bare å investere i dette albumet. Og da har jeg bare pirket borti det Holt driver på med her. Tror jeg går for tittelsporet, jeg, «Break Down Free». Og «Out Of Tune». Og «Dream Love». Og.. Så det så.

Carsten Holt – Cèsh (Break down free)

 

9. The Men – Tomorrow’s Hits

Jeg digger The Men, denne kvintetten fra Brooklyn som serverer det ene praktalbumet etter det andre. Årets tilhører definitivt denne kategorien, og er (som med Cash) muligens det beste de har gitt ut. De er rocka, de er punka, og de tar på seg boots og hatt rett som det er. Tidvis minner de herlig mye om Green On Red, de kan bringe fram de gode Tom Petty-minnene, og på sitt beste høres de ut som Springsteen og E-Street Band på sitt mest inspirerte. Legg til en dose skitten ørkenrock og noe Paisley Underground, og The Men er beskrevet greit, føler jeg. Favorittene er mange, men «Sleepless» og åpningssporet «Dark Waltz» troner nok øverst. Aiai, for ei skive!

The Men – Tomorrow’s Hits

 

8. Lee Baines III & The Glory Fires – Dereconstructed

Denne rakkeren av et album føler jeg at jeg har sagt mitt om, og det var aldri tvil i min sjel om at det ville ende opp på Topp 10-lista mi. Låten «The Weeds Downtown» alene er grunn god nok. Rock’n roll som rock’n roll skal være, funky, fett gitarspill, rølpete vokal og fest fra start til mål. At sørstatsrock og punk fusjonert med country og honky tonk er god business her i gården er brennsikkert. Favoritter er nevnte låt og åpningssporet «The Company Man». Minst.

Anmeldelse

Lee Bains III & The Glory Fires – Dereconstructed

 

7. Benjamin Booker – s/t

Nok en amerikaner, nok ei skive med skittent sound, sylfett gitarspill, sint og energisk vokal, og brillefine låter. Åpningssporet «Violent Shiver» lover mer enn det holder, skulle man tro siden låten er absurd phet. Helt til «Always Waiting» følger, og er vel så kul. Men så roes vel alt ned noen hakk? Niks, «Chippewa» er like stilfull, på sitt eget rockabillyvis. Og det er bare å konstatere at fyren er guds gave til en rocker på Senja, og håpe at dette er begynnelsen på en laaaang karriere med mer dirty rock’n’roll på erkeamerikansk vis. Favoritt, spør du? Hvorfor ikke den tilsynelatende rolige og nedtonede «Spoon Out My Eyeballs» (lekker tittel), som ender opp i en heftig screamer av en stomp. Men når alt kommer til alt, så kan hvilken som helst låt plukkes. Da snakker vi potensiell klassiker, altså!

Benjamin Booker – Benjamin Booker

 

6. Otis Gibbs – Souvenirs of a Misspent Youth

Allerede i fjor høst begynte redaktør Rune å «gnåle» om denne skiva. Han forskutterte årets album, og slike euforiske meldinger liker jeg, særlig når de er paret med overdrivelser. Men, jeg ble unektelig spent, og gledet meg voldsomt til å høre på herligheten. Country, americana, singer/songwriter – kall det hva du vil, så lenge du slenger med feiende flott. For det er nettopp det Gibbs byr på: feiende flotte låter, framført på feiende flott vis. Karen har en stemme akkurat sånn en stemme i dette musikalske landskapet skal låte, og intrumenteringen er like perfekt. Steelgitar, kassegitar, bass og trommer – that’s the way! Vil du ha en favoritt av meg så får du «No Rust On My Spade» om du er i honkytonk-humør, «With a Gun In My Hand» om du føler for å kose deg med stilig americana, og «Ghosts of Our Father» om du vil ha min ærlige mening.

Anmeldelse

Otis Gibbs – Souvenirs of a Misspent Youth

 

5. Lee Fields & The Expressions – Emma Jean

Årets hallelujah-opplevelse på soulfronten. Den gamle James Brown wannabe’en spikrer hodetelefonene fast i skallen min fra første tone av «Just Can’t Win» med sine funky rytmer og sin überkule stemme. Dette er heseblesende greier, framført med vokal av en annen verden og et The Expression som koser seg glugg ihjel. At låtene er av det legendariske slaget og føles som om de har vært der til evig tid er for meg et kvalitetsstempel bedre enn godt. «Magnolia» har forsåvidt vært der til evig tid, og versjonen til Lee er perfekt. Punktum. Her bys det opp til dans gjennom hele fonogrammet, blåserrekka er av en annen verden, det B-3-orgelet er bare.. fy fan, og det brukes så mange kule pedaler at det er til å få fnatt av. Høydepunktene florerer, men jeg plukker meg lett «Don’t Leave Me This Way», som rett og slett beviser at Lee Fields parkerer samtidens soulmusikanter.

Lee Fields & The Expressions – Emma Jean

 

4. David Mayfield – Strangers

David-Mayfield--Strangers-album-cover_largeDet er lenge siden jeg har spilt ei skive så mye som «Strangers». Her er det mye mørke fra denne fantastisk fine singer/songwriteren fra Ohio, men samtidig er det så vakkert framført, med fele, steelgitar, elgitarer av det heftige slaget, drithard komping, og imponerende vokal, at det bare er å gi seg allerede etter åpningssporet «Caution». Jeg får alle slags vibber underveis, og tenker Peter Case, Drive-By Truckers, Richard Buckner, Tom Russell og egentlig alle de fine singer/songwritere der ute. Skiva består av en orgie av killere, og det er håpløst å velge seg en favoritt, men i og med at det serveres gitarspill som lett kunne vært produsert av Marc Ribot på «The Man I’m Trying To Be», så faller valget på den. Til de som leser dette og trenger noe musikalsk snadder for alle høster til Dovre faller – kjøp «Strangers».

Anmeldelse

David Mayfield – Strangers

 

3. Afghan Whigs – Do the Beast

Whigs_cover_nobandJeg elsker Greg Dulli. Såpass at jeg var skikkelig nervøs før dette plateslippet. Det hadde tross alt gått 16 år siden «1965», et album jeg spilte i filler. Dæven for en funky, sexy, skitten, rocka helt Greg er. Greit nok, han har styrt med sitt siden sist, ikke minst sammen med fantastiske Mark Lanegan (Gutter Twins), men ei ny skive fra Afghan Whigs er som en julaften i fjerde potens. De var inspirert av The Replacements, de styrte sammen med J Mascis og Dinosaur Jr, og de har «Congregation», «Gentlemen» og nevnte «1965» på samvittigheten. De er helter, og de leverer altså så det synger etter i 2014. Faen, altså, dette er årets sjokk. Jeg var småskeptisk til ny gitarist, til om stemmen fortsatt ville være heit nok, og om Greg fortsatt hadde godlåter i seg. Dæven som jeg gruet meg unødvendig.  Det kryr av godlåter som kunne vært på stort sett hvilket som helst av tidligere knallalbum («These Sticks», «Can Rova» og «Matamoros», f.eks.), men skal jeg velge meg bare en låt så må det bli «Algiers». Her synger Greg nøyaktig som jeg elsker, låten er småskitten, melodiøs, og såpass rocka at den er greit innafor. Årets låt for meg? Ikke langt unna.

The Afghan Whigs – Do to the Beast

2. Sturgill Simpson – Metamodern Sounds In Country Music

Noen ganger blir jeg målløs av musikk. Det skjedde sist en gang utpå våren da jeg første gang hørte dette mesterverket, og årsaken til stumheten var rett og slett at jeg måtte se ni ganger på datostemplingen og artistnavnet på det flunke nye albumet jeg satt med. Det stod altså 2014, men hørtes ut som 1972 og det låt som noe Waylon Jennings eller Kris Kristofferson kunne gitt ut i sine beste år. Her snakker vi altså om en ung jypling fra Jackson, Kentucky som sparker liv i outlaw-bevegelsen såpass beinhardt at det føles som om den ikke har vært død. Gitarspill i Champions League-klasse, låtskriving som Johnny Cash ville ha applaudert, og en stemme.. Satan for en stemme.  Dette trengte jeg for å virkelig få tro på countryen igjen. Det har vært nok cowboyhatter, boots og hest uten substans fra Nashville og Austin, men det får Sturgill meg lett til å glemme. Favorittene er det ti av, men jeg må selvsagt velge meg en, og da blir det rett og slett «It Ain’t All Light», denne rakkeren som begynner som en moderne grøt av psykedeliske lyder, og munner ut i den deiligste country, ispedd feite gitarer og alt som er digg med amerikansk musikk.

Anmeldelse

Sturgill Simpson – Metamodern Sounds In Country Music

1. Reigning Sound – Shattered

Reigning Sound ShatteredSom om noe annet kunne ha toppet lista mi! Det skulle ha tatt seg ut, i måneskinn. Om jeg elsker Greg Dulli så vet jeg ikke hva jeg skal si om Greg Cartwright? Fyren lager øregull av alt han tar i, og er den ubestridte kongen av garasjerock, nå og til evig tid. At «Shattered» vil bli snurret heftig her i kåken i alle år som kommer er banna bein. Som alle de andre Reigning Sound-albumene, som skivene med Compulsive Gamblers, og som det Oblivians hadde å by på. Skiva omtalte jeg rimelig behørig her på Dust of Daylight tidligere, og selv om favorittlåtene starter med «North Cackalacky Girl» og slutter med «I’m trying (To Be the Man You Need), så må den ene låten plukkes ut. I dag føler jeg for «Never Coming Home», den vakre og triste beretningen om kjærleik og kvinnetrøbbel. Soul og rock’n roll kan ikke forenes så mye vakrere. Men så snakker vi altså om årets album, og plutselig har jeg valgt meg «My My», bare fordi jeg elsker lyden av B-3, Greg når han høres sint ut, og fordi ingen, absolutt ingen, kan spille 60s rock som Reigning Sound i 2014.

Anmeldelse

Reigning Sound – Shattered

 

SHARE
Forrige artikkelELVIS – lesestoff
Neste artikkelOld Testament – Old Testament (2014)
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here