The Replacements – Pleased To Meet Me

Hvem hadde trodd at jeg skulle sitte her i 2014 og omtale dette mesterverket fra ’87, samtidig som Paul og Tommy herjer rundt i USA med en ny og ballesparkende utgave av The Replacements? Ikke jeg, ihvertfall. Jeg har vært hellig overbevist om at bandet ble begravet i 1990, og at det i beste fall kunne ende opp med et og annet bestillingsverk fra blodfans ved passende anledninger.

Chris er og blir en maler nå, Slim er nærmere døden enn en scene, og da er det for meg mer enn greit at Tommy og Paul spiller under Mats-navnet, bare for å ha det konstatert en gang for alle. Jeg var noe lunken til det hele da jeg hørte om denne reunionen, som det ble mumlet om i etterkant av innsatsen til Songs For Slim – Rockin’ Here Tonight. Der leverer gutta glimrende som seg hør og bør, men en turné? Med kjellermennesket Westerberg, som nærmest har skydd menneskeheten de siste 10 årene? Songs For Slim er forøvrig et album som bør kjøpes av flere årsaker. Den åpenbare er at inntektene går til medisinsk hjelp for Slim Dunlap, den andre at feiende flotte artister som The Hold Steady, Lucinda Williams, Jeff Tweedy, Steve Earle, Tommy Keene, Joe Henry, Deer Tick, Frank Black, Soul Asylum og Patterson Hood (Drive-By Truckers) bidrar med fine låter, og den tredje at det leveres av våre karer.

For de som skulle være skeptisk innstilt til at The Replacements kommer sammen igjen, sjekk ut opptredenen de hadde hos Jimmy Fallon på The Tonight Show for et par uker siden. Her gjorde de en versjon av Alex Chilton som sparker så innihelvete balle at det blir godt. Det er rett og slett rock’n’roll som rock’n’roll skal være. Intet mer, intet mindre, og det ga meg en boost som fortsatt sitter i kroppen. Westerberg ser ut som om han ikke har gjort annet enn å stå på ei scene de siste to tiårene, Tommy er akkurat like leken som han var som trettenåring, og de nye kompisene ser ut som ekte vare. Faen!

 

Og så snakkes det med tyngde om mulighetene for et nytt album! Dæven steike! Er det et band jeg tror kan levere etter et så langt opphold så er det nettopp The Replacements. Paul er og blir en av tidenes beste låtskrivere, og han har jevnt og trutt bevist at han kan håndverket ennå, fra sitt selvpålagte kjeller-asyl. 49:00 (2008) var kunst, sammen med den totalt oversette PW & The Ghost Gloves Cat Wing Joy Boys (2010), og beviser at fyren virkelig ikke kan miste denne gudegaven han besitter. Det faktum at «Ghost On The Canvas» er på den fire år gamle, kjellerproduserte EPen, sier det meste. Skulle noen fortsatt ikke være overbevist om at The Replacements kommer til å levere, så er det bare å nyte disse videoene fra New York forrige helg. Det de serverte på den svære scena på Forrest Hills Stadium var utenomjordisk varkkert, tøffere enn alt, og beviset på at det finnes en Gud der oppe som i tillegg til å være Liverpool-supporter er jævlig rocka.

Er du fortsatt ikke overbevist, så blir du det om du sjekker ut omtaler og klipp på denne objektive siden.

The Replacements – Pleased To Meet Me (1987)

7.juli 1987 slapp The Mats sitt første album uten Bob Stinson, som enten ble sparket ut av bandet pga narko- og alkoholproblemer, eller sluttet fordi han ikke likte retningen bandet tok. Rusproblematikken virker ikke spesielt troverdig med tanke på at hele gjengen slet tungt med det samme, men det er uansett ei slags forklaring som det går an å godta fordi han nok var den største drukkenbolten av dem alle. Tommy Ramone (RIP) ble erstattet av Jim Dickinson (RIP) som produsent, og dette måtte nesten bare bli en svært så interessant match. Jimmer’n hadde allerede i ’87 rukket å gjøre utrolig mye variert og bunnsolid, fra å spille piano på The Rolling Stones sin herlige Wild Horses, traktere tangentene på ei av mine favorittskiver, The Flamin’ Groovies sitt ballespark av ei skive, Teenage Head, levere flere solide soloskiver, til å produsere Big Star’s Third. Dessuten har han produsert så forskjellige artister som Willy DeVille (RIP) (Horse Of A Different Color), Green On Red (No Free Lunch, The Killer Inside Me) og Mudhoney (Tomorrow Hit Today).

Coveret er verdt noen ord, ikke minst fordi det er en slags hyllest til Elvis Presley sitt album fra 1960, G.I. Blues, men også fordi de latterliggjør seg selv og omfavnelsen av Warner/Sire. Bildet er av to personer som håndhilser, og vi ser dem kun fra albuene og ut til selve håndtrykket. Den ene personen er kledd i dressjakke og hvitskjorte, og er utstyrt med diamantring og en luksuriøs klokke, mens den andre karen har på seg en slitt og ødelagt skjorte, type arbeidskar. Dette skulle symbolisere overgangen fra det å være punkere til å bli suksessfulle musikere på et stort selskap..

Pleased To Meet Me var gruppas sjette fullengder, og den eneste skiva de ga ut som en trio. Samtidig hadde de denne gangen hentet inn en hel bråte med musikere som bidro i studio. Nytt av året var dessuten blåsere (!), strykere (!!) og St. Paul som mer eller mindre eneste gitarist. Det faktum at albumet ble spilt inn digitalt, ble dessuten viet noe oppmerksomhet. Bandet hadde tidligere vært på en indielabel, og dessuten vært produsert noe enkelt av Tommy Ramone, og så gikk de liksom til den andre enden av skalaen på «godlyd», der Dire Straits, Toto og Peter Gabriel befant seg. Dristig.

Dette albumet var i sin tid hovedgrunnen til at jeg en gang i tiden utbasunerte at «The Replacements er verdens beste band!», mens de som var rundt bordet bare så dumt på meg. Jeg har i ettertid skjønt at dette kunne vært gjort langt mer effektfullt, om jeg bare hadde gått i en annen helts fotspor. Jeg kunne stilt meg på bordet, og lagt til at «det skal jeg stå på John, Paul, George og Ringo sitt kaffebord, med bootsene min på, å rope ut». Uansett så anskaffet jeg meg denne herligheten på cd i 1994, tror jeg, og siden den gang har den blitt spilt utallige ganger. Og kjøpt flere ganger. Jeg har naturligvis «gammelutgaven», expanded edition fra 2008, samt LPen for høytider og spesielle stunder.

Det hele braker skikkelig i gang med I.O.U., en låt som bygger på en autograf Paul fikk backstage av Iggy Pop mange år tidligere, hvor Iggy hadde skrevet «IOU nothing». Det starter med et tungt riff spilt av Paul, trommer og bass som dundrer in, før Westy brøler ut «Get me out of this stinkin’ fresh air!». Så pøser de på med tung rock’n’roll helt fram til bridgen midtveis, der Westy overraskende nok kjører på med noen rockabillyknep. Derfra er det om mulig hakket kvassere, og bassen til Tommy buldrer skikkelig, mens Chris er plassert der han fortjener i lydbildet. Trommene er langt mer framtredende enn på forgjengeren, og det er snaisent.

Alex Chilton er en av rockens hedersmenn og genier, og lagde tre guddommelige popskiver på tidlig 70-tall, et faktum som ikke kan nevnes ofte nok. I tillegg ble han en av St. Pauls største helter og idoler. Hva var da mer naturlig enn at han lagde en ren hymne til mannen? Ikke vet jeg, men jeg er jævlig glad for at han gjorde det, fordi jeg da oppdaget Big Star skikkelig, og fordi en av tidenes tøffeste poplåter ble «født». Dette er popmusikk som popmusikk skulle være ifølge Alex Chilton, og det er faen steike så inni helvete tøft av gutta å legge låten så tett opp mot Big Star at jeg ikke har ord for det. Låten er så catchy og umiddelbar at det halve hadde vært mer enn nok, Paul spiller på gitaren som om han aldri har gjort annet, rytme og solo, Chris og Tommy leker seg gjennom låten, Chris herjer dessuten med kubjeller, og når refrenget kommer, da blir jeg glad, da. Tviler på at lykkepiller hadde gjort en bedre jobb, og herved knuser jeg myten om at nordlendinger ikke hører på lystig pop..

Children by the millions wait for Alex Chilton when he comes round
They say, «I’m in love, what’s that song?
I’m in love with that song»

Neste spor, I Don’t Know, følger opp temaet fra coveret, med tekstlinja One foot in the door, the other one in the gutter i refrenget. Det åpner med noen frenetiske rytmer og en hysterisk latter, og så kjører Steven Douglas Kreisman (bl.a. spilt med storheter som Elvis Presley, Bob Dylan, The Beach Boys og Aretha Franklin) på med sin baritonsax på mest heftige og steintøffe vis. Det er naturlig å få litt Fun House-vibber, men mest av alt minner dette om Morphine og East Street Band på sine villeste live-show. Det svinger så inni den der berømte skauen, «småfotan» begynner å gå, og når så Paul hyler ut onelinere som gutta sløvt svarer på med «I don’t Know», da skjønner alle at dette er The Mats på sitt mest energiske og kule. Tommy spiller bass som en jazzrock-legende, Chris jobber ræva av seg, og Paul fyller inn litt godlyder med gitaren sin der saxofonen slipper han til. Forøvrig er andreverset hysterisk..

Should we top it off?  (I don’t know)
It’s startin’ to smoke  (I don’t know)
Who’s behind the board?  (I don’t know)
They tell me he’s a dope  (I don’t know)
What the fuck you sayin’?  (I don’t know)
Our lawyer’s on the phone  (I don’t know)
How much are you in for?  (I don’t know)
What did we do now?

Nightclub Jitters tar oss over i helt nytt terreng. Gutta serverer oss en jazzsak så smooth og cool at det kunne vært Tom Waits ti år tidligere. En tung bass, et jazzy keyboard type Stevie Wonder, og en sløy Paul på vokal er ikke dumt, altså. Legg til jazzstikker på Chris, og alle skjønner at dette minner ikke mye om The Mats. Når en blåsersolo kommer inn fra høyre, blir det hele komplett; The Replacements spiller jazz! Snålt og rart? Overhode ikke, det høres ut som om de aldri har gjort annet, og de gjør det på Mats-vis.

Hva gjør så gutta etter å ha sjokket med en jazzlåt? Jo, de peiser på med reinspikka grunge i fineste Nirvana-stil med The Ledge, lenge før Kurt Cobain ante hva han skulle ta seg til. Og våre menn gjør dette med pondus, stil og tøffere enn Nirvana noen gang fikset det. Dermed basta! Paul spiller en strøken gitarsolo i fineste metal-stil, Tommy buldrer som aldri før, stødigere en ei bokstøtte, Chris hamrer taktfast, og teksten var så sterk kost at MTV nektet å vise videoen pga at teksten handler om selvmord. Ja, så er det fantastisk kul koring på låten.

All eyes look up to me
High above the filthy streets
Heed no bullhorn when it calls
Watch me fly and die, watch me fall

Never Mind tar oss trygt tilbake til mer kjent Replacements-land, straight, kul og dødsstødig amerikansk rock’n’roll, av den sorten som The Hold Steady og Gaslight Anthem ville gitt ballene sine for. Skikkelig fet rock’n’roll-koring, småsur og laidback, et rett fram genialt gitarriff, og kosekomp av Chris & Tommy, og de kjører på med et stilfullt mellomparti, eller bridge om du vil. Dette er rock i Brooce, Petty og Zevon sitt landskap, og der er det vakrere enn de fleste andre steder på jorda.

If you were a pill, I’d take a handful at my will
And I’d knock you back with something sweet and strong
Plenty of times you wake up in February makeup
Like a fool and a lonely star you’re gone

Valentine er mer straight rock, og nå skrur de enda et par knepp opp på «snillhetsskalaen», så mye at låten blir rimelig poppa. Eller lystig rock, om du vil. St. Paul byr på en fin liten solo her, og den ligger så langt bak i lydbildet at man må skikkelig spisse ører for å få med seg herligheten. Denne og forrige spor, sammen med åpningssporet, er rockealibiet på albumet, på den måten at de er typiske Mats-låter, om noe sånn finnes.

Rock ‘n roll loudmouth, shooting on black
Stroke another one now, right behind my back
Do us all a favor, get yourself a spine
Everybody’s chokin’ on the grapevine

Shooting Dirty Pool blir av de som virkelig skjønner seg på rock’n’roll kalt for en «filler», mye på grunn av den tilsynelatende enkle teksten, men óg fordi dette er noe som minner om metal. Makan! Dette er ei god blanding av AC/DC (riffet), Cracker (drivet) og The Clash (vokalen), noe forenklet framstilt. I tillegg hører man så mye herlig i låten at «slakten» blir uforståelig. Red Red Wine blir ofte puttet i samme båsen som forgjengeren, selv om denne låten er rimelig annerledes. Her tenker jeg mer Slade, en dose allsang, kanskje også en anelse Staus Quo, og en St. Paul som er mye mer hardrockvokalist. Tøft er det, åkke som, så kan Pitchfork og andre spesialtjenester gåtta banen..:-)

Så følger de lekreste to minutter du kan bevilge deg, i form av den akkustiske balladen Skyway. Westy spiller et nais fingerspill, synger vakkert som fy, og får etterhvert besøk av en nydelig og melodiøs bass. Dette er finere enn fint, og når jeg gransker skallen etter adjektiv som beskriver denne låten så skjønner jeg at språk kan være fattig. I mitt hode har den dessuten en slags funksjon som intro til Can’t Hardly Wait. På Tim Expanded Version fikk vi servert to glimrende varianter, men dette er og blir Fader-utgaven, med full blåserrekke, strykere og gode greier. Låten er så stappa av instrumenter og lyd at det er imponerende at låten ikke blir «masete». Tommy driver og fyller inn med gitarlyder, Paul sjøl trakterer en seksstrengers bass, Chris tramper med føttene, mens Alex Chilton spiller gitar. Når så strykerne ligger så kledelig bak blåserne at det hadde fått fram mindreverighetskomplekser i Brian Wilson, ja da skjønner man at arrangementet er direkte kick-ass. Låten handler selvsagt om de vanskelige kvinnfolkene, det håpløse prosjektet å skulle leve med dem, og så kommer dama med stilettene, låser opp døra, og det hele er over.

I’ll write you a letter tomorrow
Tonight, I can’t hold a pen
Someone’s got a stamp that I can borrow
I promise not to blow the address again

Bonusmaterialet er overveldende på denne skiva, som om det skulle overraske noen. Birthday Gal er så bunnsolid pop at det grenser til barnslig at den aldri kom med på skiva. Dette er en studiodemo, med et funky og glitrende gitarriff, lettere enn dun, og veldig 80-tallspop som den skal være. Så følger en lett og lystig Big Star-aktig versjon av Valentine, nydelig og på sin plass her, før Bundle Up, en skikkelig «Beach Boys»-låt med 60s-syndrom, følger.

Photo er nok en låt som ble veid og funnet for lett. Vi kan glatt konstatere at Mr. Westerberg var full av låter på denne tiden, og at han burde ha fått ut et album året før, for dette er nok en strøken og popete låt. Election Day tar oss tilbake til den litt mer møkkete delen av rocken. Det er høy bluesfaktor over dette, med slidegitar, sløy vokal, og et tungt komp. Herlig. De har selvsagt funnet plass til en alternativ versjon av Alex Chilton, og det kommer neppe som ei bombe at også denne er tøffere enn toget. Faen som jeg elsker denne låten!

Kick It In er mye Tommy-bass, fin-stemmen til Paul, litt småhipp tromming av Chris, og en låt til å bli glad av. Blåserrekka lever dessuten på denne finingen av en låt. Route 66 er skrevet av den glade laksen og skuespilleren Bobby Troup i 1946, og er spilt inn av så forskjellige artister som Nat King Cole (1946), Chuck Berry (1961), The Rolling Stones (1964) og Depeche Mode (1987). Våre menn fikser å gjøre denne litt til sin egen, og er nok en grunn til å melde seg på dansekurs.

Tossin’ And Turnin’ er skrevet av Ritchie Adams/Malou Rene i 1961, og samme år tronet den på toppen av Billboardlista når Bobby Lewis spilte den inn. Interessant nok er den også på «soloskiva» til Peter Criss (trommisen i KISS) fra 1978. The Mats gjør ikke skam på låten, for å si det mildt! Gutta finner også plass til en versjon til av Can’t Hardly Wait, den fjerde på to skiver, og det gjør liksom ingenting for dette er rett og slett kunst. Den tjueandre og siste låten er Cool Water, lagd i 1936 av Bob Nolan. Låten handler om en mann og hans esel, Dan, og ei luftspeiling ute i ørkenen..:-) Denne perlen er spilt inn av bl.a. Hank Williams (1948), Frankie Laine And The Mellomen (1955), Marty Robbins (1959), The Shaddows (1965), Dylan og The Band kjører en versjon på The Basement Tapes (er kun å finne på bootlegen), og så er det en nydelig versjon av låten på Johnny Cash-albumet American VI: Ain’t No Grave. The Replacements gjør en meget pen greie av låten, sjokkerende nok.

Pleased To Meet Me er et mesterverk som fungerer like godt i 2014 som i 1987, om ikke bedre. Hør bare allsangen fra Forrest Hills Stadium. Publikum, som er i tusentall, kan hver eneste strofe, og synger med av full hals gjennom hele set-lista. At bandet aldri solgte mer enn 200.000 eksemplarer (og det etter re-utgivelsene og hipsternes vinylbonanza) er bare trist. Trist på vegne av menneskeheten, fordi de ikke vet bedre. Samtidig kan jeg kose meg med skivene helt alene her på Senja, og ønsker jeg å prate litt om Paul & co så kan jeg ta turen til Tromsø og treffe på de tre resterende, nord-norske Replacements-elskerne.

Bildene som i disse dager kommer fra USA viser derimot at bandet har en voldsom tilhengerskare i Minneapolis og New York, og det skulle ikke forundre meg om de nå, endelig, skal kunne cashe inn noen dollar for alt den fantastiske musikken de serverte meg og mine likesinnede gjennom hele 80-tallet. Det er vel ingen som hadde fortjent det mer enn disse hederskarene.

Karakter? 100/100. Ferdig snakka.

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: The Northern Belle – I Know I Love Easily
Neste artikkelÅrets beste konserter og livealbum (Jan Edition)
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here