Årets beste konserter og livealbum (Jan Edition)

Siden desember bare er et pauseslag i symfonien vi kaller for musikkåret 2014, er det altså bare en liten måned igjen av det. Det betyr at vi nå er innenfor den tidsrammen som er gitt for å kunne oppsummere året som er gått. Min tanke er å gjøre meg ferdig med alt som ikke er studioalbum før november er slutt og jeg starter med en kombinert årets beste livealbum og konserter oversikt. Klikk på albumtitler og overskrifter for å komme til omtaler og anmeldelser av platene og konsertene.

LIVEALBUM

La oss starte med livealbum. Offisielle konsertplater er ikke alltid de mest interessante, men det dukker heldigvis opp noen hvert eneste år som er verdt å låne ørene til. Listen min i år er enkel og kortfattet, det blir nemlig kun pallplasseringene.

1. Lucero – Live From Atlanta

lucero liveFor de som ikke kjenner til Lucero så er kanskje en fire-dobbel live-vinyl ikke helt rette stedet å starte. Når det er sagt, så får du nesten alt du trenger av Lucero på denne utgivelsen. Under er et utdrag fra min omtale da albumet kom i sommer, forhåpentligvis klarte jeg å formidle hva dette egentlig handler om.

På sett og vis er man allikevel fastklemt når Ben Nichols drar i gang den 125 minutter lange reisen gjennom et vanvittig rock’n roll eventyr, fastklemt i intensiteten som en Lucero-konsert frembringer. Blåserekka, bransjens mest whiskyslepne vokal, det sørstatlige lynne, intensiteten og diversiteten til bandet, både gjennom en konsert og gjennom hele karrieren. Bandet og musikken både trollbinder og frigjør deg som publikum og lytter, akkurat slik rock’n roll skal gjøre.

 

2. Hard Working Americans – The First Waltz

hwa_hardworkSupergruppen Hard Working Americans med Todd Snider i spissen er solide saker i levende live. Vi omtalte studioplaten som kom i januar i år og siden Snider og gutta sikkert har et enormt behov for å melke suksessen litt til, så dro de like så greit til med et livealbum ni måneder etterpå. Helt greit det liksom, i hvert fall når man låter som disse gutta og i tillegg legger inn en forrykende versjon av Sniders egen «Play A Train Song» og den over tolv minutter lange versjonen av «Guaranteed» fra Snider sitt fjerdealbum, Viva Satellite. Og nær sagt selvfølgelig måtte Snider ha med sin egen versjon av «Wrecking Ball», men heldigvis for verden så er det den korrekte versjonen av Gillian Welch og Dave Rawlings sin låt fra albumet Soul Journey.

I tillegg har dette bandet med seg Neal Casal. Kjent fra Ryan Adams nest mest kjente band, The Cardinals, og fra Chris Robinson Brotherhood, og nå altså Hard Working Americans. En glimrende gitarist og en lojal hedersmann, som også har sin egen katalog som virkelig er verdt å sjekke ut hvis det er noen som ikke kjenner til Casal og hans fremragende karriere.

3. Gary Clark Jr. – Live

GCJR LIVE COVERPå tredjeplass i årets livealbum dukker Gary Clark Jr. opp. Hans forrykende Texas-bluesrock har man vel ikke hørt gjort særlig bedre etter 1990. Dette er et album jeg tviler på om jeg noensinne kan bli lei av, hver gang jeg føler en dragning  mot blues og rock, vet jeg nøyaktig hvor jeg skal lete. Liveversjonen av «When My Trains Pulls In» er så gnistrende utført at jeg får frysninger og Gary Clark Jr. viser over hele albumet at han har det lille ekstra som skiller han fra resten i denne sjangeren. For å si det enkelt, Notodden Bluesfestival, det er bare å hente headlineren deres for 2015, jeg lover å komme!

 

 

KONSERTER

For et konsertår det har vært! Selvfølgelig har det sine fordeler å bo i en by, tilgjengelighet på konserter er en ting og så er det sikkert noen andre også, kanskje… Uansett, jeg har gått på mange flere konserter enn tidligere år og jeg har fått sett mange av mine både gamle og nye musikalske helter. Blant annet har jeg for første gang fått sett mine gamle engelske helter, Graham Parker, Elvis Costello og Nick Lowe på hver sin kveld i Bergen. To av de kveldene er på topp 10 listen, den tredje nådde ikke opp. Jeg må ta et lite forbehold med denne konsertlisten, siden jeg 6.desember skal se Klara og Johanna i First Aid Kit i Bergen, noe jeg faktisk har litt forventninger til.

1. Drive-By Truckers – Shepherds Bush, London (13.mai)

Endelig fikk jeg se verdens beste band i levende live. Jeg var skeptisk til om Truckers ville kunne lage et show som kunne måle seg med den konserten som er på andreplass på listen, men det klarte de med glans. Det er ikke for ingenting at Patterson Hood alltid åpner konsertene med å ønske «Welcome To The Rock Show!».

Nøyaktig kl 21.00 kommer verdens beste rockeband på scenen, hilser til publikum, slår på bryteren, ser hverandre i øya og ser seg ikke tilbake de to neste timene. Tittelsporet fra English Oceans fikk æren av å åpne showet. Det trøkket og den overveldende sounden til dette bandet kan slå pusten ut av hvem som helst og de kan få gliset til å gå rundt på en voksen mann. Noe det også gjorde hos meg, jeg følte rett og slett at jeg var kommet hjem, det er her jeg hører til.

2. Israel Nash – Garage, Bergen (25.april)

Sjelden blir man så fullstendig kosmisk rocke-overkjørt på en konsert. Neste gang fyller garantert Israel Nash kjelleretasjen på Garage, for denne konserten han og bandet leverte denne kvelden går det fortsatt gjetord om i Vestlandets hovedstad.

Favoritter som «Goodbye Ghost», «Baltimore», «Wichita» og «Lorraine» var omgjort til monumentale rockeepos som bare steg og steg og steg til værs under Garages lave tak, der bandet var tight og samspilt, og de instrumentale jammene var like imponerende som de var velspilte. Avslutningen med «Mansions» var intens og direkte. Teksten betyr mye for Gripka, og forteller om viktigheten av familie og samhold i et samfunn hvor myndighetene gjør stadig mer underlige ting. En perfekt avslutning på en perfekt kveld.

3. Nick Lowe – Garage, Bergen (23.april)

Min aller første Nick Lowe konsert. Det blir ikke min siste om det er opp til meg. Nick Lowe er den av de tre i det engelske trekløveret fra 70-tallet som treffer meg aller best i dag. Snakk om karisma og om å ha publikum i sin hule hånd. Kanskje det mest overfylte lokalet jeg har vært i på konsert i dette året? I hvert fall i god konkurranse med nr 5 på denne listen.

Hva kan man egentlig si, når en av sine musikalske helter så til de grader innfrir forventningene, og levérer en høytidsstund av en konsert på landets beste rockepub? Ord blir fattige, og man kan ikke annet enn å legge seg paddeflat, bøye seg i støvet og takke Nick Lowe på det mest inderlige for at man fikk være en del av denne opplevelsen.

4. Sturgill Simpson – Madam Felle, Bergen (25.september)

En fantastisk booking. Vår store nye countryhelt Sturgill Simpson gjestet Bergen og lille Madam Felle, og det burde virkelig ha vært fullt hus på denne konserten. Skal jeg tippe blir det nok svært lenge til vi ser Sturgill igjen her i byen. Jeg kan bare håpe i det lengste at jeg tar feil.

Når Sturgill synger «Life ain’t fair and the world is mean…», når han drar fram den geniale tolkningen av 80-talls låten «The Promise», når han vandrer på psykedeliske stier og synger «Turtles All The Way Down», da er han i sitt ess. Vi får alle låtene vi ønsker oss, «Railroad Of Sin», «Water In A Well», «Life Of Sin», «Long White Line», og det bare fortsetter. Uansett hvilke låter denne sympatiske fyren gjør fra scenen får han stående applaus fra et lydhørt og entusiastisk publikum. Jeg tror sannelig Bergen og verden for fullt alvor har oppdaget Sturgill Simpson!

5. Jonathan Wilson – Landmark, Bergen (21.august)

Også dette en helt unik booking med tanke på artisten og lokalet. I internasjonal sammenheng den store Wilson, i det lille, smale Landmark lokalet, normalt en stor mismatch, men det fungerte utmerket siden folk virket så genuint interesserte i artisten. Det gode gamle uttrykket «sild i tønne» er ganske passende for denne kvelden. Strålende konsert og til dels veldig intenst. Jeg har sett Wilson en gang tidligere, på Norwegian Wood i 2012, det var bra saker det og, men innendørs i Bergen var helt klart enda bedre.

6. John Fullbright – Magic Mirrors, Bergen (11.juni)

Bergenfest 2014 sin aller beste konsert var for min del den intense og overbevisende lille timen John Fullbright fra Oklahoma gjorde i teltet Magic Mirrors på åpningsdagen av festivalen. At han kom tilbake litt senere på høsten og spilte Madam Felle var overraskende, men også da leverte Fullbright varene, selv om han aldri helt traff den samme intensiteten som han gjorde på Bergenfest.

Denne unge mannen fra Oklahoma har en stemme som får den mest hardbarka soul/blues/country-fantast til å sperre opp øynene. Som perler på en snor fulgte låter som «Satan and St.Paul», «Happy» og «Until You Were Gone». Låter der bare stemmen til Fullbright og gitaren hans får regjere helt alene i dette fantastiske treteltet som er blitt en favorittscene for mange artister og publikum.

7. Robbie Fulks – Logen Bar, Bergen (24.august)

Dust of Daylight Live kunne i år igjen presentere Robbie Fulks på en scene i Bergen og selvfølgelig leverte vår venn en aldeles gnistrende konsert. En bedre «picker» på akustisk gitar skal man lete lenge etter, om det nå er noe vits i å lete i det hele tatt? Man kan kanskje ønske seg flere mennesker på en konsert av dette kaliberet i Bergen, men jeg får nøye meg med å være glad på de som var til stede sine vegne. Jeg vet at det ikke er en av oss som angrer i dag.

8. Neil Young & Crazy Horse – Koengen, Bergen (1.august)

Jeg vet innerst inne at denne konserten nok hadde klatret høyere på listen dersom det hadde vært like fint vær under konserten som det var to timer tidligere på ettermiddagen, og dersom Neil og gutta i Crazy Horse hadde dratt på med «Cortez The Killer» og «Love And Only Love» slik de gjorde på stort sett alle andre Europa-konserter denne sommeren. Nå blir den mest husket for et legendarisk regnvær og at miljøkrigeren Young sarkastisk nok åpnet konserten med låten «Be The Rain».

9. Seven Doors Hotel – Madam Felle, Bergen (31.januar)

En forrykende konsert fra Alexander Lindbäck og bandet. Det var rett og slett en imponerende konsert, langt utover det jeg hadde forventet. Lyden var meget bra på Madam Felle og som jeg sa til bloggkollega Letrud, «Her har du et band som faktisk har øvd.». Noe han nok var enig i siden anmeldelsen av konserten bortimot var en eneste lang hyllest til bandet.

Seven Doors Hotel har av mange (meg selv inkludert) blitt kategorisert som et Country-rock band. Men det er vel neppe en god nok beskrivelse. For det var til tider et uendelig rått rockeband som stod på scenen og blåste håret på publikum i alle retninger, før de seg Americanaen i vold på roligere låter. En generell oppsummering må være at Seven Doors Hotel rett og sett er et forbasket godt band, og uten tvil ett av de aller aller beste band vi har her i landet. Både når man dømmer etter låtene og liveopptreden. For har man satt pris på Seven Doors Hotel på plate, så vil en konsert med denne gjengen rett og slett blåse deg ut av skoene. Og det kan altså ikke anbefales nok!

10. Graham Parker & The Rumour – Bastionen Scene, Bergen (14.juni)

En av mine helter fra den fasen i tenårene da jeg absolutt skulle være sær og gå egne veier, Graham Parker, på en scene i Bergen! For aller første gang skulle jeg få se denne mannen som har vært med på å forme min musikksmak og interesse så sterkt. Det ble en veldig fin opplevelse, også dette mye bedre enn forventningene jeg hadde. Dessverre fikk jeg ikke anledning til å se Parker og gitarist Brinsley Schwarz da de kom tilbake i oktober for å spille et duo-sett på Lile Ole Bull scenen.

Høydepunktene kom selvsagt som perler på en snor, spesielt «Howlin’ Wind», «Nobody Hurts You», «Stick To Me» og avslutningslåten «Don’t Ask Me Questions» gnistret det formelig av. Timingen i «Stick To Me» var like presis som i studioversjonen fra 1977 og gitarpratinga til Brinsley Shcwarz på «Nobody Hurts You» var helt brilliant.

 

 

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here