The David Mayfield Parade – Strangers

David-Mayfield--Strangers-album-cover_large

David Mayfields forrige plate Good Man Down traff meg som en kanonkule i mellomgulvet, da Redaktør Eiesland introduserte meg for mannen i fjor. Platen havnet på 4.plass på min liste over Årets Album, var platen jeg spilte mest det året, og blir fortsatt trukket frem med jevne mellomrom. Til tross for at den ikke finnes på vinyl. Jeg skrev den gang en overstrømmende anmeldelse på Ninebullets, og ble ærlig talt en smule overrasket når nyheten om ny plate plutselig lå i Facebookfeedet mitt i starten av september.

Frykten kom rimelig omgående. Hvordan følger man opp et av tidenes beste album? Vel… i David Mayfields tilfelle så var det ganske enkelt. Han lagde like godt et enda bedre album.

Jada, jeg hører dere mumler «Hvordan kan det være mulig?». Det viser seg å være ganske så enkelt. Man skriver en bunke tekster som er enda bedre enn de man laget sist gang, oppdaterer lydbildet sitt og topper salaten med ikke bare én utsøkt kremlåt i kampen om tittelen «Årets Låt», men tre.

Jeg omtalte forrige plate som sjarmerende vindskeiv, der Mayfield lot instrumentlagene få fritt spillerom, og der de var på vei til å skli over i «for mye», så holdt han tømmene stramt nok til å holde all musikken på plass inne i låten. Good Man Down inneholdt mye lyd, og måten instrumentene bygget låtene på var helt essensielt for produksjonen.

Strangers har han gått i en litt annen retning, produksjonsmessig. Mayfield er en Grammy-nominert produsent av en grunn, og vet hvordan han skal skru knottene. Instrumentlagene ligger fortsatt tykt på Strangers, men alt virker så mye mer kontrollert og planlagt. Der Good Man Down føltes mye mer impulsiv og leken, så virker alt på Strangers å være der av en grunn, med en overordnet plan i bunnen. Ingen av delen er feil. Impulsiviteten kledde tekstene på Good Man Down, og lekenheten er jo her fortsatt – men litt strammere tøyler gir Strangers et helt annet uttrykk, og lar tekstene få mye mer rom.

Samtidig har han tatt lydbildet et steg videre, der han slipper rock, country, bluegrass, avantgarde og et snev av elektronika opp i den store svarte Mayfieldgryten og rører kraftig rundt til han får frem akkurat den musikalske sjatteringen han ønsket seg… et samlivsbrudd og en flytteprosess danner utgantspunktet for låtene – og han sier selv at han er glad for at han denne gangen har skrevet låter rett fra egen erfaring istedenfor å skrive med livefremføring i tankene.

Mayfield-SoloDermed ender vi opp med en utgivelse som regelrett blåste meg rett i veggen, og etterlot meg hengende en meter over gulvet i rein ekstase. Nok en gang er det kjærlighet som danner grunnlaget for låtene til David Mayfield. Den mørke, triste siden er ofte fokus, og platens ryggrad er rekken med låter som virker å ta et oppgjør med skuffelse over seg selv, mangel på evne til å elske noen og en selvransakende «jeg hater meg selv» følelse. Mellom disse låtene fletter han inn små edelstener som oser av håp og glede, og gir oss en litt annen vinkel inn til Mayfields verden.

Forrige plate ble finansiert via Kickstarter, og de fleste følte vel at både Mayfield og resultatet tilsa at dette var alt for stort til å måtte ende opp på Kickstarter. Ethvert plateselskap med respekt for seg selv ville jo ligget paddeflate for Mayfield og skreket «We’re not worthy, we’re not worthy». Nå skal jeg ikke starte en debatt rundt respekt i platebransjen, men Compass Records, som blant annet har vår egen Annbjørn Lien i stallen, har i hvertfall tatt Mayfield inn i varmen og sørget for at finansene var tilstrekkelige til å lage «Strangers» slik han selv ønsket.

Åpningslåten presenterer Jenny Starsnic og hennes intense felespill, og «Caution» gir oss en aldri så liten advarsel om hva vi har i vente.

Nydelige «Ohio» gir oss den første anelsen om at vi her blir presentert for noe helt spesielt. Mot slutten av låten flyttes låten fra et rolig, akustisk drømmelandskap og rett inn i et elektronikainspirert poplandskap med hjerterytmetrommer, keyboard og et gitarsug som fyker veggimellom. Det var Mayfield selv som satte seg bak trommene og startet å spille låten i discotakt – og det låt så kult at han måtte beholde en bit av det på platen.

Jeg nevnte Årets Låt. Hør på «The Man I’m Trying To Be». Kjære, vakre vene. Hvor henter han det fra?

Tekstlinjen «Another disappointment to the man I’m trying to be» er like genial og inspirerende som den er gåsehudfremkallende. Han synger låten til seg selv, og sier:

He sees me use and abuse the ones I love.
He knows when I can, and I don’t give enough.
If I were him, by now I would be ashamed of me.
Another disappointment to the man I’m trying to be.

Det er selvransakende, det er hjerteskjærende og det er rett ut sagt nydelig.

«Show» kombinerer igjen Starsnics fele med Mayfields visjon, der verdensmusikk og noe som tidvis høres ut som elektroniske trommer fra seint 80-tall fusjonerer i et fyrverkeri av en låt. Og på toppen av alt dette finner vi Mayfields uttrykksfulle og enorme stemme.

«The One I Hate» er nok en låt dypt fra selvransakelsen. Nevnte jeg at «The Man I’m Trying To Be» var Årets Låt? Vel, «The One I Hate» er nok også det.

You are pretty and witty
wild but graceful.
I’m wasteful, 
and hard on the eyes.

Han følger opp med;

I can’t even pull off this
simple seduction.
I’m a one man production,
of lord of the flies.

Og så kommer fire av de beste linjene som noen sinne er utgitt på plate. Mannen er virkelig en ordkunstner, og et unikum når det gjelder å beskrive følelser med tekst og musikk…

Don’t tell me you love me.
I warn you; you’ll seal our fate.
How could I love the one 
who loves the one I hate.

Mayfield vrenger sjelen, og det er et litt oppgitt rop av oppgitthet som avslutter låten;

You’ve never been in my mind
It’s a sad, shallow place 
where dreams go to die.

Hvordan følger man opp en slik låt på et slik album? Mayfield kanaliserer sin innerste Elvis, og gir til beste «Rain On My Parade» i et rivende øs av perkusjon, trommer og sigøynerfele.

Mayfield1_wide

Deretter slipper vi løs den monumentale «My First Big Lie and How I Got Out Of It». Jada, det er platens tredje kandidat til kampen om «Årets Låt».

Mayfield og en akustisk gitar forteller historien om en kjærlighetshistorie som var ensidig, som kan forklare årsaken til tidligere utsagn som «The One I Hate». Låten virker å ta et oppgjør med dårlig samvittighet for utsagn om «jeg elsker deg» uten basis i virkeligheten, utroskap, uærlighet og mangel på omtanke. Stemmen til Mayfield må nevnes, den er jo et instrument alene. Så uttrykksfull og intens, at vi aldri har problemer med å tro på det han sier.

I could have been faithful if I tried
but I strayed away every time.
Many the strangers I’ve held through the night
I could have been faithful if I tried.

If you had been clever, you would have known
That love won’t return from a heart made of stone
You could have left here and left me alone
If you had been clever, then you might have known

«In Your Eyes» er et ellevilt feleløp som kombinerer fjellmusikken fra Appalachiene med et snev av rockabilly, der han gir til beste sin tolkning av det gamle utsagnet om at «øynene er sjelens speil».

Mer tradisjonsmusikk kobles med rock i «Ring Out The Old», en låt som handler om å renske opp i alt gammelt og starte på nytt. «If she’s leaving, let her go». Fele og trommer er viktig her, og selvsagt stemmen til Mayfield.

Mayfield og Paraden svinger vilt i «Hangman», her har vi elementer av det vindskeive som gjorde forrige plate så unik. Til tross for litt strammere regi, merkes det at bandet leker seg og storkoser seg i studio.

Ain’t no hangman,
gonna get no rope around me

David Mayfield har fanget intensiteten og rytmen i en diger storm, og lemper alt inn i monumentale «Face The Storm». Elektroniske elementer blander seg med en suggerende gitar, og David Mayfield møter livet og fortiden face on!

Platen avslutter med nydelige «Lazy Love», som er et nostalgisk blikk på kjærligheten og et forhold som kanskje eller kanskje ikke vil fungere.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Denne platen tok meg litt på sengen, for å si det mildt. Hvis jeg må bestemme meg NÅ, så er dette Årets Album for min del. David Mayfield har klart det kunststykket å toppe sin forrige plate, og ikke bare hårfint – men med glans og eleganse. Dette er det fineste jeg har hørt i hele år, og det at denne platen (som den forrige) ikke finnes på vinyl er en tragedie av ufattelige dimensjoner (for et vinylhode).

Platen kan kjøpes hos David Mayfield (CD bundles) eller hos Compass Records (MP3).

Ohio (It’s Fake):

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

The Man I’m Trying To Be:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

 

Mayfield-Takes-on-the-world
Come on, world!
I’m ready for you.
SHARE
Forrige artikkelTrampled By Turtles – Wild Animals
Neste artikkelORBO – Safe & Sound
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here