Sons of Bill – Love and Logic

Sons of Bill - Love and Logic

Sons of Bill har gått i studio med Ken Coomer, tidligere trommis i Uncle Tupelo og Wilco, som produsent. Resultatet er som ventet helt annerledes enn vi har hørt Sons of Bill tidligere.

En ting som alltid har irritert meg ved plateanmeldelser er anmeldere som klager når band gir ut en plate som låter likt som forrige plate. Hvis de i tillegg klager når et band fornyer seg og gir ut en plate som låter helt forskjellig fra forrige plate, så kan de bare ta seg en bolle.

«Denne platen låter akkurat som den forrige» er jo akkurat det vi vil ha. MER av det vi liker. Men samtidig så må band ha rett til å fornye seg når de føler ispirasjonen kalle.

Sons of Bill har aldri laget plater som ligner på hverandre. De har hatt en gradvis utvikling fra A Far Cry From Freedom, som var en nesten rein countryplate, via One Town Away som rocket temmelig hardt – til Sirens som slapp til litt popelementer mellom rockeøset – og nå; Love and Logic som på en måte samler alle disse trådene i en lydfest.

Det er ikke til å legge skjul på at jeg har vært skeptisk på forhånd. Særlig etterhvert som singlene «Bad Dancer» og «Higher Than Mine» viste seg å ligge milevis fra det lydbildet vi hadde blitt vant med fra dette bandet.
Og så er det jo noe med at et band man er glad i «skal» låte som vi ønsker å høre dem. Live så er de jo et fyrverkeri av dimensjoner, og spiller ræva av de fleste.

Men så satte jeg meg ned med platen og et forholdsvis åpent sinn. Og man skulle tro produksjonen skremte vekk en nerd som meg, som liker det litt rufsete og røft i kantene. Men det som gjør at dette funker – er at det aldri blir glatt. Det blir aldri kjedelig eller forutsigbart, selv om det til tider låter veldig mye «penere» enn vi hadde forventet. Det nye lydbildet kler faktisk disse låtene, og det låter på en merkelig måte helt riktig.

Som jeg sa sist gang så kom nok bandet til å vinne seg nye tilhengere ved å polére lyden litt. Og det gjør de nok i enda større grad nå, samtidig som gamle fans fortsatt vil beholde Sons of Bill i musikkhjertene sine.

Love and Logic åpner med låten «Big Unknown», hvor de første akkordene høres ut som George Harrisons «My Sweet Lord». Vi aner at det er et nytt Sons of Bill vi skal møte gjennom disse 10 låtene.

«Settle into the big unknown tonight» synger James Wilson, som på denne låten deler vokalansvar med storebror Abe. Og vi er klare for en rundreise i ukjent territorium sammen med våre venner i Sons of Bill.

Vi hørte altså en anelse av det på Sirens, og på Love and Logic har Sons of Bill fått et lydbilde som ligger i et omfattende utvidet poprocklandskap. Ken Coomer har hentet inspirasjon hos alt fra George Harrison og James Taylor, til Uncle Tupelo og klassisk Bakersfield-country.

James Wilson har denne gangen sluppet tøylene, og deler mye mer av låtskriveransvaret med brødrene – og spesielt Abe.

Eldstebror, den musikkutdannede Sam Wilson har blant annet skrevet «Road To Canaan» sammen med sin kone. En nydelig kjærlighetslåt om savn og lengsel som fant sin form da han besøkte henne i Irak, der hun underviser på Universitetet. Abe Wilson har skrevet blant annet «Brand New Paradigm», «Light a Light» og «Higher Then Mine».

Love and Logic er som nevnt en veldig produsert plate. Det er lag på lag med lyd her, der spesielt Abe og Sam Wilson får briljere på henholdsvis tangenter og gitar og pedal steel. Det er på alle måter Sams pedal steel som binder hele denne platen sammen.

James synger bedre enn noen gang, og låtene er som alltid gode og spekket av literær kvalitet.

De har det jo i blodet, brødene Wilson. Faren Bill (William) er professor i teologi og litteratur. Yngstebror James er foreleser i William Faulkner. Det er ingenting som er overlatt til tilfeldighetene i disse tekstene.

«Fishing Song», for eksempel – er en låt om å føle seg på feil sted i verden, i livet og har temmelig tunge eksistensielle spørsmål uten svar.

«Bad Dancer» er en slags «coming of age», som trekker paraleller tilbake til låter fra Far Cry From Freedom. Det er mye eksistensialisme og det å finne sin plass, både i samfunnet, i seg selv og i andres forventninger i denne låten – som det er i «Brand New Paradigm».

En hyllest til Big Stars Chris Bell, som tok plass i den berømte «27 club» i 1978, har også funnet sin form på Love and Logic. Hans eneste soloplate er jo den legendariske «I Am The Cosmos» – og låten har naturlig nok fått navnet «Lost in the Cosmos» – og er for meg et form for høydepunkt på platen – sammen med rockeren «Landslide» – som kunne vært løftet rett fra en REM-plate.

Det ER vanskelig å plukke ut høydepunkter, for denne platen står seg som en enhet som jeg sjelden hører maken til i disse singletider. En unik helhet, der låtene bygger hverandre opp, og lydbildet flyter fra låt til låt – uten at platen blir ensformig eller lik på noe vis. Jeg kunne sagt så mye mer, snakket om tekster og lyd og produksjon til fingrene hadde blødd. Men det koker bare ned til at jeg ikke kan få anbefalt denne NOK.

Så gi denne platen litt tid. La den snike seg vei inn i hodet ditt, la melodiene flyte fritt – og lytt til tekstene. Du vil ikke angre…

Her er hele platen. Enjoy! Og ikke minst – KJØP platen hvis du liker den. Det fortjener både du og bandet…

SHARE
Forrige artikkelLuke Winslow King – Everlasting Arms
Neste artikkelOlav Larsen & The Alabama Rodeo Stars – 9 Uplifting Songs & A (Happy) Sad Song
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here