Reigning Sound – Shattered

Greg Cartwright er tilbake! Vel, han har aldri vært borte i og med at han siden 2009 har jobbet tett med den tøffe soul-popdama Mary Weiss fra The Shangri-Las, samt spilt inn den herlige skiva «Strychnine Dandelion» sammen med Coco Hames fra The Ettes under navnet The Parting Gifts. I tillegg stod han i spissen for fjorårets beste utgivelse sammen med sine beste musikkompiser i Oblivians, den dødsheftige «Desperation». Men han har vært borte i fem år når vi snakker om mitt absolutte favorittband som fortsatt er aktive, nemlig Reigning Sound. Fem lange år har gått siden «love and Curses», og selv om Greg har bydd på mye musikalsk snadder siden den gang, så har savnet vært stort. Det har til og med vært stunder der jeg har tenkt at det muligens er over. Heldigvis var det bortkasta tanker, og her sitter jeg med den ferske vinylen av «Shattered»

Nå skal det sies at albumet ikke er duggferskt, i og med at det ble sluppet 15.juli. Jeg kjøpte skiva da, men har stort sett brukt streamingtjenester når jeg har lyttet til skiva. Så nå er plasten fjernet, vinylen plassert på tallerkenen, og stiften har stiftet et nytt bekjentskap. I tillegg har jeg tatt for meg innercoveret og fått tid til å studere tekstene. Det er stor stas, altså.

Greg Cartwright startet med musikk allerede på 80-tallet, til familiens store skuffelse. Faren brukte fryktelig mange år på å akseptere dette, og lenge var Gregs brødre The Doctor & The Lawyer de eneste som eksisterte for ham. Men i dag har Greg opparbeidet seg en heftig status som en gudfar innen garasjerock på østkysten, en hvit soulsanger i Missouri, og en rock’n’roll-helt i Tennessee og Texas. I tillegg er han en anerkjent rocker på vestkysten. Mao, til og med faren må innrømme at Greg har oppnådd rimelig mye her i livet. I mine øyne er han den tøffeste rockeren i to sko i 2014, og det var han allerede i 2002, da en kjent rock’n’roll-dealer sendte meg «Time Bomb, High School» i posten, og skiva ble med meg på en kjøretur fra Senja, via E4 på den svenske østkysten, og rakt inn i Oslo. Bilen var fullpakket av nye og gamle knallalbum, men Reigning Sound satte seg fast i Volvoens cd-spiller. Siden har det vært utallige stunder med musikalsk kjærlighet mellom meg og Greg.

Dreigning_sound_band_1et er noe spesielt med disse artistene som klarer å skape denne egentlig absurde følelsen av lykke straks du hører en tone de har skapt, i det øyeblikk du hører stemmen i en høytaler, eller et riff som bare må være skapt av denne. Slik har jeg det med Tom Waits, dette føler jeg når The Replacements eller Paul Westerberg er i lufta, og altså når Greg Cartwright er på banen. Når det gjelder The Reigning Sound så får jeg i tillegg lyst til å komme meg opp av sofaen, jeg får en fysisk trang til å røre på meg, og jeg hater dansing. Hater dansing intenst. Og med Reigning Sound så får jeg en trang til å gjøre det jeg hater. Er ikke det absurd så vet ikke jeg. I tillegg føles det som om Greg er min eldste og beste kompis. Det er noe i den stemmen, en stemme som kan være veik og forsiktig til tider, som snakker direkte til hjertet mitt. Klissent og klisjeaktig melding, selvsagt, men likefult sant. reigning Sound er rett og slett den beste resepten en psykiater kan gi meg, og den beste medisinen en doktor kan skrive ut til meg. La meg bare ile til å si at Greg Cartwright er min favorittvokalist, og tolk «veik og forsiktig» så positivt som overhode mulig. For han kan kjøre på i beste Van Morrison-stil om han vil, eller høres ut som den største soulsanger som Stax noensinne har hatt under sine vinger. Fyren er et råskinn, når det er på sin plass. Men veik fordi det sømmer seg til tider, og forsiktig fordi han er en tander og følsom fyr når han må.

Denne gangen har han tatt med seg sine kumpaner til New York. Nærmere bestemt til Brooklyn og til studioet Daptone. Med andre ord har han forlatt Memphis og trygge omgivelser, og det høres. Lydbildet er endret en del, og produksjonen har fått en ansiktsløftning som får det hele til å minne om noe som kunne vært produsert av Stax Records. Mao mer av dette absurde ved Greg. Han reiser fra Memphis og lager et album som mer enn noensinne høres ut som det er produsert nettopp i Memphis. Det høres ut som om Steve Cropper har lusket rundt i korridorene hos Daptone, og lurt seg til å flette inn noen riff og toner med gitaren sin her og der. I tillegg har det blitt noen anelser mer soul og pop, og punken har fadet noe ut, uten at dette er mindre riffbasert eller rock’n’roll av den grunn. Dette er umiskjennelig Reigning Sound, det er drittøft, og det er akkurat så mye energi og melodiøst som vi kunne håpe på.

Jeg hadde besøk av John Murry i sommer, og han kjenner selvfølgelig Greg godt, i og med at han kjenner alle musikerne som noensinne er født på det amerikanske kontinentet. Han sa noe om Cartwright som rett og slett er en sannhet, og noe jeg selv har tenkt ofte. Om fyren hadde vært født to tiår tidligere ville han sannsynligvis i dag ha vært kronet som en av tidenes rockeguder. Hadde han sluppet noen av skivene med Reigning Sound i 1967 så hadde det blitt verdensherredømme og 15 millioner solgte album, og hadde han fått bevist sitt låtskrivertalent på 70-tallet ville westcoat-bandene møtt heftig motstand. Med sin særegne stil stjeler han på suverent vis fra Chuck Berry, han har lånt et og annet fra The Cramps, han kan sin Beatles like godt som han kan sin Sonics, Greg setter pris på Elvis Costello sin 70-tallskatalog og det høres, og han digger, og viser at han digger, mye av det fine som har kommet ut fra Stax, Muscle Shoals, Atlantic og Motown. Uansett så sitter jeg ytterst på Senja i 2014, og jeg har bare nok en gang fått konstatert at Greg Cartwright og Reigning Sound er det fineste verden har å by på. Såpass er det.

OK, til det denne omtalen skulle handle om; «Shattered». Greg har alltid vært sett på som en rocker med hjertet til en soulmann. Noe av det første som slo meg etter å ha blitt kjent med bandets femte album er at vi her møter soulmannen Greg med hjertet til en rocker. Det er et og annet spor her som virkelig sparker balle, der gitarboksene er på full vreng, den nye keyboardisten legger alle fingre og begge albuer til på tangentene, og Greg vræler som en Gerry Roslie på syre. Men helhetsinntrykket er definitivt at dette er det klokkeklareste soulalbumet Reigning Sound har på samvittigheten så langt. De tandre, triste og sjelfulle låtene dominerer albumet, og selv om jeg i bunn og grunn er en simpel punkrocker, så blir ikke savnet etter flere rocka låter påtrengende. Snarere tvert imot; dette er ei komplett Reigning Sound-skive som jeg uproblematisk i sin annerledeshet plasserer helt der oppe sammen med «Time Bomb High School» og «Too Much Guitar».

Cartwright skriver stort sett sine egne liner notes, og denne gangen skriver han bl.a.:

It’s been some time since the last LP, and the journey to finishing this album sure took some twists and turns. Life events came and went, giving me plenty to ponder. Some not so pleasant. I’m sure you’ve all endured a rainy day or two as well. I’ve got to count my blessings, though, because they were many.

Så takker han bandet sitt, spesielt hans nye keyboardist Dave Amels (han har allerede spilt en del sammen med gitarist Mike Catanese, bassist Benjamin Trokan og trommis Mikey Post), familie og venner, og ikke minst fansen. Som han sier: Without them, I would no doubt be in some other line of work. And not enjoying it.

De kjipe øyeblikkene Greg nevner, og som utvilsomt har påvirket låtskrivingen hans, er død. Familiemedlemmer har forlatt kula, og venner har forsvunnet ned i jorda. Ikke minst hans gode venn Jay Reatard, som tok kvelden altfor tidlig.

Reigning Sound åpner som vanlig med en killer av en låt. Bandet vet nøyaktig hva som skal til for å vekke en lytter, og som med «Stormy Weather» fra Time Bomb High School og «We Repel Each Other» fra Too Much Guitar ( og forsåvidt «Since When»/Break Up Break Down og «Break It»/Love and Curses) så fanger han min oppmerksomhet i løpet av første tusendel. «North Cackalacky Girl» er en låt å bli glad i, der den durer avgårde i kjent Reigning Sound-gate. Rett fram, ikke noe tullball, Gregs herlige rockestemme, og et tight band som elsker å rulle avgårde. Låten handler om ei dame de fleste av oss vel har møtt, den dama som er ubegripelig tiltrekkende og samtidig skummel i sitt vesen. Hun du håper at du skal klare å «temme», samtidig som du vet at det ikke lar seg gjennomføre. Gregs dame er altså fra Cackalacky, og det fine med å skrive omtaler er at man til stadighet lærer nye ting. Jeg føler meg litt som Tom Waits, på et livslangt oppdrag, en evig søken etter meningsløse trivialiteter, når jeg nå vet at vi her snakker om ei dame fra Carolina, North og South. Et kallenavn, med andre ord, og til og med et kallenavn som antyder at denne dama kommer fra «Gokk», og de damene kan være svært så løsslupne når de beveger seg til mer rurale strøk. Ihvertfall ifølge amerikanske soldater som ventet i leire i North Carolina på å sendes over til Vietnam. Og ifølge Greg:

Don’t it drive a young man wild
When you call his name?
Let’s go on with the show
I got a car and it’s ready to go
Money to burn and the night is young
So let’s play the game

Andresporet er den låten jeg ble kjent med allerede i vår, «Never Coming Home». Her møtes vi kjapt av strykere, en cello og en fiolin, og som om ikke det er nok så er det Jana Misener som trakterer celloen, denne dama som fortryllet meg i 2012 med strykingen på John Murrys «The Graceless Age». Vel, strykerne legger seg på toppen av en lekker basslinje og en trommis som forteller oss at vi ikke skal rase avgårde. Greg har definitivt noe på hjertet, noe han stort sett alltid har når han roer ned tempoet. Lekre strykere og en feiende flott melodi til tross, her er det meldinga ut som treffer som et mini-lynnedslag. Det er intet nytt under solen at et mannfolk har glemt dama si, og at han driver og lever på gamle minner om hva som en gang var. Det er heller ikke noe sensasjonelt med at dama tar stæsjet sitt og forlater. Men det er noe med Greg og hans måte å fortelle ei historie på som treffer blink hver gang. Han er som læreren som ikke gir seg før du har forstått, og som ønsker å minne deg på hva som skjer rundt deg. Av låttittelen fatter vi at det er det definitive bruddet som bringes til oss, og naturligvis er det en hovedperson her som lurer seg selv med et håp som strengt tatt aldri burde vært der. Leksa her er vel at damer mener det de sier..

You meant it when you said it
Yes, you meant it when you said it
You were leaving and never coming home

 

«Falling Rain» er mer up-tempo, og samtidig den låten som er mest streamet fra skiva. En rimelig straight rocker, hvor keyboardist Amels presenteres skikkelig for første gang. Orgelet durer i bakgrunnen gjennom hele låten, og gir en deilig effekt, spesielt i bridgen, som tar Reigning Sound tilbake til garasjen. Eller, ihvertfall får dem til å åpne garasjeporten. Dette bekreftes med at fuzzpedalen er koblet til, og mixen forteller oss med all tydelighet at ikke all jobben er gjort i Brooklyn. Når jeg i tillegg har lest det så er det sånn. Og igjen synger Greg om disse damene. Damer er det viktigste her i livet, så de blir ofte tema når hedersmenn som Cartwright skal tømme hjertet. At de han synes det er verdt å synge om er av det kompliserte, eller uvanlige, slaget er bare rett og rimelig. Denne dama sitter inne med erfaringer hun nok skulle ha vært foruten, og sliter med å brette ut sjela såpass at herren kan hjelpe henne. Spørsmålet som stilles, og problematikken som er kjent for alle som har vært innom psykiatriske avdelinger i en eller annen sammenheng, er om hun vil lette på trykket og få fred i livet. Greg slenger det ut som et åpent spørsmål, selv om han vet at han får nye sjanser når hun igjen dukker opp..

Roll down your mind
Before it drives you insane
‘Cause there’s a whole lot more to this story
Than the sound of falling rain

 

reigning_sound_band_2

Så legger vi turen innom det jeg personlig synes er Reigning Sound på sitt beste. Ingen kan synge så sjelfullt som Cartwright når bandet roer maks ned, og det han har på hjertet er av det dype slaget. Orgelet får en hovedrolle, og jeg skjønner at Greg takker Dave Amels spesielt i liner notes, for fyren spiller som en Gud. «If You Gotta Leave» er selvsagt mer dametrøbbel, og melodien levner ingen tvil om at dette er triste saker. Moll, steelgitar, country og en Greg som tar fram det helt spesielle i stemmenprakten. Det jeg ikke klarer å sette fingeren på, men som er en stemme som virker å komme fra dypet, lengre ned enn der stemmbåndene begynner. Spesielt i broa, et lite parti som virkelig kan stå som eksempel på det jeg elsker med stemmen hans. Uansett, dama sliter, typen forstår, gamle sår som ikke gror, en ond fyr som har gjort inntrykk og knust hjertet hennes, den forståelsesfulle duden som vil gi henne tid til å reparere seg selv, og Gregs lille magiske melding som kan løse opp i det hele..

I believe there’s a flame
That casts light and shadows all the same
And if you believe that it can cast its spell
Then what will be, only time can tell
So I understand if you gotta leave

«You Did Wrong» er garasjerock fra øverste hylle, som om Reigning Sound byr på annet. Gutta lager en musikalsk tidsmaskin enkelt som fy, og med Hammond-spill i The Seeds-gata, funky rytmer og Greg som jo burde ha vært født 20 år tidligere, vurderer jeg om jeg skal hente slengbuksa og Hawaii-skjorta for å gjøre reisen komplett. Det har vært skrevet om «Shattered» at de som liker Reigning Sound når de er mest rocka er noe skuffet, men faen, her er en briljant rocker som ihvertfall burde tilfredsstille de samme typene. Her er låten for Nuggets-folket, de som liker skitten lyd, en perle for oss som liker disse tidsreisene, og en innertier for oss som liker hans semi-intrikate kjærlighetsdrypp. Midt inni herlighet finner Mike Catanese ut at han skal lire av seg en strøken gitarsolo, en solo som forsterkes av mer enn kurrante Hammond-lyder. Den typen vi møter her har gått rett i kjelleren etter at dama har forlatt ham. Total isolasjon og null trang etter å møte verden, og typen som innbiller seg at alt ved dama hadde vært vidunderlig. Noen som har kjent en sånn kar? Skulle mene det, ja. En stilfull liten Beatles-referanse er det sannelig óg funnet plass til, med verselinja And what money cannot buy is slipping away.

Så er det på tide med avslutningssporet på side A, «Once More», og er det en ting som er sikkert med denne gjengen så er det at det at det da blir en rolig låt. Like sikkert er det at låten skal handle om ei dame, om kjærlighet, og helst om den kompliserte sorten. Og sannelig er det ikke det vi får, nå i en slags «taffel-variant», med strykere og full pakke. Greg tar fram sin veneste stemme, og det blir så vakkert, så vakkert. Om noen skulle stusse over at alle låtene blir framstilt som de reneste schlägerne, så er det nettopp fordi det er det de burde ha vært. Greg har ikke i seg å komponere svake melodier, og kan ikke skrive tekster som bommer på mennesker. Hvem er ikke opptatt av damer, liksom? Hvem synes ikke det er herlig å høre at folk faktisk må jobbe med forhold? Og er det ikke mer enn kjekt å få høre at vi ikke er roboter? Ja, ja og ja. Her møter vi karen som har møtt den Store Kjærligheten, og vet at hun er den rette for ham. Han må bare jobbe litt med å få henne til å innse det. Dette er stayeren blant menn, mannen som ikke har noen planer om å slutte sitt «prosjekt overtalelse», og som gjør det gjennom handling og tålmodighet. Utdraget som forteller meg det kunne like gjerne ha vært skrevet, og forsåvidt sunget, av Van Morrison..

Don’t go looking for somebody new
Cause there ain’t nothing I wouldn’t do
Before you close the door
Let’s try once more

Reigning-Sound-4Like sikkert som at sistesporet på side A er nedtonet er det at åpningssporet på side B er en låt som skal få oss opp på tå hev igjen. Ungdommelig forelskelse er tema, og vår mann er virkelig på høgget. Dama er hans, og det er han avsindig fornøyd med. Noen ser etter gull og ønsker å gjøre en karriere i arbeidslivet; denne typen vil ha dame. En slags gentleman og fettoter i samme skikkelse. Hah. Og nok en gang er Van Morrison, 60-tallets Van the Man, en referanse som kommer snikende. Når jeg hører hører Reigning Sound, et band som er så tro mot egne idèer og satans genuint og ekte, så er referanser overflødig. For å fortelle at dette er en som jager noen å bli glad i, så skrur bandet opp volumet på forsterkerne, kompkompisene blir litt tightere og kjappere i anslagene, og Greg hiver innpå energimedisinen før han griper mikrofonen. «My My» er så klassisk som en rockelåt kan bli i 2014, og samtidig åpenbart en spillerny låt fra Reigning Sound.

Don’t you know
I don’t claim to be lucky in love
That don’t stop med from loving to roll the dice

«Starting New» kunne lett vært en låt som kom fra Stax sitt studio på slutten av 60-tallet. Dette er en soullåt god som noen, med lekker koring som Phil Spector nok sitter innesperret i California State Prison og nikker til, rytmer som ikke skal kunne komme fra en hvit mann fra Tennessee, og en tekst sterkere enn krutt. Hvorfor dette ikke spilles på radiokanaler i hele den vestlige verden aner jeg ærlig talt ikke. Dette er en låt som har alt en hit skal ha. Og om noen sitter og surmuler med denne snurrende på en tallerken så er det ikke håp. Ikke snakk om. Greg mener alvor, noe som understrekes av den vakre og forsiktige koringen, og de som måtte mene at dette blir klissent eller er gjort tusen ganger før tar kraftig feil. Det må nemlig gjøres såpass søtladent for at låten skal gi den effekten den gir. Å få oss halvgamlinger (Greg Cartwright er 44) til å mimre tilbake til gamle dager, og røre såpass rundt i skallene våre at minner kommer snikende tilbake. Nemlig.

Look at this world
So full of people
Searching for love
That’s just a little bit deeper

Så følger albumets eneste coverlåt, og nok en gang har Reigning Sound funnet en stilfull låt som ihvertfall ikke jeg hadde kjennskap til. «Baby, It’s Too Late» er en låt som Shadden and the King Lears slapp på en singel i 1967, og som er skrevet av en Garland Hilton. Ukjente navn for meg, men Greg er en notorisk platesamler og er kjent for å kjenne til de mest obskure band fra spesielt 60-tallet. Jeg har snoket rundt og funnet ut at de drev på med noe som fikk merkelappen «moody garage», og da blir det hele plutselig svært så logisk. Rett ut stilige riff, ulende orgel og ei koring som sender oss mer i retning av New Orleans. Jeg kjenner at det er smått irriterende at jeg ikke har klart å finne fram til originalen, så om noen sitter på denne låten så er jeg mer enn hypp på å få ørene i den. Og selvsagt er det mer kvinnetrøbbel, nå med den sorten som krever litt for mye av mannen, noe som kommer greit fram allerede fra første stavtak, med linja Take it easy baby, don’t you go too fast. This love I have for you, you know it’s in the past?

«In My Dreams» åpner med et orgel, og bandet roer ned igjen. Samtidig er det noe intenst som lurer gjennom hele låten. En ting er at Greg nok en gang vrenger sjela og synger med hjertet utpå skjorta, en annen at gitarist Mike Catanese spiller intenst og tøft i sine partier, samt at det er lagt på flere lag med gitarer. Låten bygger sånn høvelig på Screamin’ Jay Hawkins sin herlige «I Put a Spell On You» når det kommer til tema. Vår mann klarer ikke å kutte ut ei dame han har møtt. Han drømmer om henne, hun er det første som slår inn i hjernen når han våkner, og dagene går med til dagdrømming om henne. Det må være noe åndelig over det hele, noen må vel ha forhekset ham? Med røtter i sørstatene er temaet like selvfølgelig som alt annet her i livet, og når Greg har skrevet et sett tekster som kretser rundt kjærleiksforhold så er det nesten obligatorisk.

And if I’m still falling for you
When I wake from this dream
I won’t need no gupsy
To tell me what it means
When I see you in my dreams

Så er det slutt på herligheten med avslutningssporet «I’m Trying (To Be The Man You Need). En låt som oppsummerer det hele på deilig og presist vis. Greg synger som om han er en legendarisk soulsanger. Otis Redding, Isaac Hayes, Rufus Thomas, Sam & Dave. Han gjør ikke skam på noen. Bandet spiller på alle sine strenger. Bandet som i dag er Reigning Sound spilte sammen i soulgruppa The Jay Vons tidligere, og låter som denne kan de virkelig spille med pondus. Orgelet føles livsviktig, bass og trommer er umulig å skille, og gitarsoloen som presenteres er så vanvittig deilig og 60s at det er til å få fnatt av. Jeg elsker korte og presise gitarsoloer som ikke består av unødvendig tull, i samme terreng som Marc Ribot beveger seg. Og som sagt; her er låten som funker som et resymè for «Shattered» når det gjelder tema. Kort og presist oppsummert i refrenget:

I’d always try to be faithful to you
I’d never lie
I’d be honest and true

Hadde alle kjørt denne linja ville det meste ordnet seg. Det høres ut som en eventyrverden, men så er da Greg Cartwright et eventyr av en mann. Og ikke minst vår tids tøffeste musiker og låtskriver.

Skulle tro dette ble en omtale med nok eufori, noe som bare måtte komme når Reigning Sound gir fra seg et fullverdig album for første gang på fem år. EP’en som ble produsert for Scion A/V, «Abdiction… For Your Love» (delvis produsert av Dan Auerbach) var nydelig, men dette er liksom the real deal. Bandet er fortsatt mitt favorittband av de som eksisterer i 2014, og det vil de være helt til The Replacements virkelig begynner å røre på seg. Og i den forbindelse så må jeg bare komme med et lite hjertesukk: Hvorfor i helvete er det ikke flere som kjøper skiva til Gringo Bandido!? «The King And I» er intet mindre enn beviset for at vi har vårt eget Reigning Sound her hjemme.

Til de som kan dette med å booke interessante konserter: Reigning Sound med Gringo Bandido høres ut som tidenes aften. For oss som liker rock’n’roll med tunge soulreferanser og band som virkelig er i bransjen fordi de er født til det. Og elsker det.

10 av 10 fra Senja. Og tieren er klokkeklar. Stalkes på Facebook. Kjøpes f.eks hos Merge Records.
SHARE
Forrige artikkelKarsten «Kassa» Olsen
Neste artikkelCory Branan – The No-Hit Wonder
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here