Bill Morrissey døde 23. juli 2011, i et motellrom i Dalton, Georgia. Han var 59 år gammel. Hans død traff oss som kjente musikken hans hardt, men resten av verden var nok mer opptatt med å sørge over Amy Winehouse, som døde samme dagen. Født og oppvokst i Hartford, Connecticut. Bill slutta på College da han var 19 og fikk seg jobb på fiskebåt i Alaska. Senere tilbrakte han litt tid i California (Hør “Barstow”), før han endte opp med å jobbe på en tekstilmølle i New Hampshire. Han spilte og skrev på fritida, og etter litt ble hans andre plate, “North”, plukka opp av Philo (Rounder). Bill Morrissey hadde en rik karriére, og mange beundrere. I 1992 spilte han inn en plate med kollega, og venn, Greg Brown, som endte opp med å bli nominert til en Grammy. Bill ga ut ti soloplater (de fleste kritikerroste), og fikk gode anmeldelser for sin første roman, “Edson”. Det vanket også en Grammynominasjon på hans 1999-utgivelse The Songs of Mississippi John Hurt.
I sine sangtekster fortalte Bill om arbeid og alkoholisme. Livet på veien, gammel og ny kjærlighet. Han skrev om undergang og frelse. Med et presist språk beskrev han arbeiderklassen i New England, og mer spesifikt, New Hampshire, på en troverdig og gjenkjennelige måte. I “Night Shift” synger Bill om den gamle fabrikk-sliteren som bruker et tungt snøfall som unnskyldning til å heller bli på baren å drikke, i stedet for å reise på nattskift og lage sko. Han bekymrer seg uansett for hvordan resten av gutta skal klare seg uten han. “Snow outside the mill” handler om å ta seg til takke med det man har, enten det er den en ensformige jobben på mølla, eller et ekteskap som har blitt rutine. Folka til Bill Morrissey røyker og drikker, akkurat som folka til Raymond Carver eller Larry Brown, de elsker hverandre, står opp om morran og prøver så godt de kan, helt til det ikke går lengre. “Inside” tar for seg arbeidsledighet og følelsen av håpløshet, mens “Birches” bruker vedfyring som en metafor for kjærlighet:
“Warren”, she said, “maybe just for tonight,
Let’s fill the stove with birches and watch as the fire burns bright.
How long has it been? I know it’s quite a while.
Pour yourself half a glass. Stay with me a little while”.And Warren, he shook his head, as if she’d made some kind of joke.
“Birches on a winter night? no, we’ll fill the stove with oak.
Oak will burn as long and hot as a July afternoon,
And birch will burn itself out by the rising of the moon”.
Av de til nå nevnte Bill Morrissey sangen så er det også bare “Birches” som har fått plass på “Milltowns”.
Som ung låtskriver fant Mark Erelli inspirasjon hos eldre, og tilsynelatende, mer erfarende artister. Sjøl vokste den nå 41 år gamle artisten opp i en forstad i New England, og han følte ikke at hans skjermede liv var noe å skrive om. Mens han gikk på College i Maine, bestilte Erelli en kopi av Texas-låtskriveren Robert Earl Keen sin plate, A Bigger Piece of Sky. Keen skrev om store åpne landskaper og voldelige menn, og Erelli så ikke verdien av å skrive om sin egen del av verden. Men dette forandra seg, for det var i omslaget til A Bigger Piece of Sky, mellom liner-notes og tekster, at Mark så et bilde av Robert Earl Keen iført en Bill Morrissey t-skjorte.
“Discovering Robert Earl’s respect for Morrissey was a true revelation” sier Erelli i et intervju med Shoreline Times, “it single-handedly validated New England as credible geography for Americana music.”
Dette er ikke en planlagt hyllest. To år etter Bills død holdt Erelli på og rigge opp sitt nye hjemmestudio, og det var mens han testet ut det nye utstyret at han spilte inn disse sangene. Det var ikke før i ettertid, da han hørte på opptakene, at Mark bestemte seg for at dette kom til å bli hans neste plate.
Over de neste seks månedene pusset Erelli på opptakene. Han la på mandolin, gitar, bass, trommer og munnspill, og inviterte også venner til å bidra. Prosjektet ble etter hvert mer kostbart, noe som resulterte i en Kickstarter-kampanje, og det ferdige produktet er både helstøpt og rørende.
Milltowns består av 12 Bill Morrissey sanger, og en Erelli-låt – tittelsporet, “Milltownes”. En fingerplukket versjon av den allerede nevnte, “Birches”, åpner plata. Dette er en sang Bill var så lei av på slutten, at han i stor grad slutta å fremføre den. Da jeg så Bill opptre to kvelder på rad i Paris, spilte han ikke sangen, og vi ble advart av konsertarrangøren om å ønske oss den (les om mitt møte med Bill her). “Birches” er nok uansett en av Morrisseys mest velkomponerte sanger, spesielt tekstmessing; metaforene og bildene sitter som støpt, men det er også en sang man ikke trenger å høre hundre ganger. Sanger som “Ice Fishing” og “These Cold Fingers” er, etter min mening, enda mer interessante fordi de inneholder så mange situasjoner, bilder og referanser. “Birches” er uansett en perfekt måte å starte dette albumet på, det er også en veldig viktig sang for Erelli – noe jeg skal komme tilbake til.
“Night Train” er marinert i pedal steel, et instrument Bill Morrissey aldri brukte på sine egne plater, og resultatet er magisk. På “23rdStreet” bytter Erelli ut fiolin med orgel og mandolin. Sangen handler om en mann som reiser til New York for å møte en gamle flamme på The Chelsea Hotel, nede på 23rdstreet. Etter en nydelig versjon av den triste “Man From Out Of Town”, får vi se en ny side av Bill Morrissey på “Letter From Heaven”. I likhet med Townes Van Zandt hadde Bill en humoristisk sans. Bill sine plater hadde som regel komiske innslag. Erelli gjør to av disse humoristiske sangene her (“Morrissey Falls In Love At First Sight” er den andre). I “Letter From Heaven” får vi vite hvor kult det faktisk er i himmelen:
And me, I couldn’t be happier, the service here is fine
They’ve got dinner ready at half-past nine
And I’m going steady with Patsy Cline
And just last night in a bar room
I bought Robert Johnson a beer
Yeah, I know, everybody’s always surprised to find him here.
Flere av Bill sine signaturlåter følger, både “Ice Fishing“, “She’s That Kind Of Mystery“ og “These Cold Fingers“. Griner du ikke en skvett av sistnevnte, trenger du mest sannsynligvis terapi. Dette er etter min mening Bill Morrissey sitt mesterverk, og en av de mest opprivende sangene om hvordan vi jobber, og ofte sliter med forventninger til livet, som ikke ble slik vi hadde håpet:
It’s 4 o’clock and the sun’s gone down the drain
It’s still late winter, but they say it’s early spring
Lewis reads the gas-pumps, Rossi counts the oils
But me, I’m done so punch the clock and “See you in the morning.There’s nothing back at home that ain’t gone greasy from the stove
I never laughed so hard as when that old typewriter broke
Think I’ll stop along the River Road for a half-pint and some beer
When everything would be okay if those old dreams would disappear.
Om hvordan vi elsker mot alle odds, det kan være avstand eller tid, kompliserte avstands-forhold, eller tida som renner ut for en gammel venn.
“Long Gone“ er en lystigere affære. Erelli har bytta ut Johnny Cunningham sin violin med slentrende banjo og pedal steel. Siden dette er en omtale av et Bill Morrissey tributealbum så er det på sin plass å nevne at disse linjene Fra “Long Gone” er meislet inn i Bill Morrissey sin gravstøtte:
I’ve been long gone
from the stage to the highway to the night grille
and everywhere I went time just stood still.
Tittelsporet, “Milltowns“ avslutter plata. Mark forteller om sitt første møte med sin helt. Bill kalte ham grasshopper, og de satt oppe hele natta og drakk, mens Bill spilte Mississippi John Hurt låter. Ved en senere anledning, før en konsert i Portland ba Morrissey Erelli spille Birches:
“Grasshopper, you sing „Birches“, I’ve been singing it for too long”. So I sang it like I’d written it, though I wish you hadn’t asked. Because I couldn’t shake the feeling that something was being passed.”
Det var mange av oss som tok Bill Morrissey sin død tungt. Han var først og fremst en låtskriver som andre låtskrivere holdt høyt – en låtskrivers låtskriver. Det er derfor det er så stas å høre Erelli synge disse sangene, for Erelli, akkurat som Morrissey, er en trubadur, som har vært ute på veien, sovet på de samme motellene og sett mye av det som ligger utenfor møllebyene i New England, men det er akkurat denne tilhørigheten, disse Yankee-røttene, som gjør at Milltowns virker så ektefølt. Ikke alle kan reddes, Bill var en av dem. Men sangene trenger ikke å reddes, og det er ikke det Erelli prøver på heller, han gir dem bare videre. Værsågod.
Milltowns kjøper du digitalt eller på CD på Mark Erellis Bandcamp.
Hør “Birches”:
[media id=920 width=650 height=20]
Hør “Milltowns”:
[media id=921 width=650 height=20]
