Evig Din For Alltid – Åtte minutter fra solen

Evig Din For Alltid Åtte minutter

Evig Din For Alltid. Det er helt greit det altså. At de vil være her for alltid. Bare for meg. For der debutplaten var ujevn og tydelig preget av et litt impulsivt prosjekt fra en gammel kompisgjeng, så har spilleglede, kameratskap og jevnlige spillejobber ført til at plate nummer to fra den Bergenske supergruppen, Åtte minutter fra solen, krysser av alle de riktige boksene når det gjelder låter, tekster og ikke minst produksjon.

En gang for lenge siden ble bandet mitt invitert til å spille på De Musikalske Dvergenes 25 års jubileum på Hulen i Bergen. Bakgrunnen var en årelang og nesegrus beundring for de Bergenske småvokste spesielt, og Bergensk rock generelt. En østlandsk oppvekst var sterkt preget av band som på slutten av 80-tallet satte rockegriller i hodet på en ellers traust Gudbrandsdøl. Erkebergenske band som De Musikalske Dvergene, El. Regn, Barbie Bones, Pogo Pops, Unge Frustrerte Menn og ikke minst Pompel & The Pilts. Og litt mer halvbergenske band som Something Odd og Uncle Sams Wigwam Party (etterhvert The Rambelins).

Dvergelåter ble oversatt til Gudbrandsdøl og gitt ut på plate. Oppmerksomheten lot ikke vente på seg, og både hovedstadspresse, NRK P3 og NRK Hordaland var på tråden. Og De Musikalske Dvergene selv. De var slettes ikke så sinte som vi hadde fryktet (ei heller så små som vi hadde trodd), og etter flere års innbyrdes moro ble vi iinvitert til å spille på den nevnte konserten. Fra før var Pompel & The Pilts en fast gjenganger på vorspeil og fester, så det var med stor glede og ikke så rent lite frykt at vi kunne konstatere at selveste Piddi Fjeldstad skulle spille før oss. Vi måtte leie inn Kassa Olsen på trommer, og hadde ikke spilt sammen på over 5 år, så nervøsiteten viste seg ganske raskt.

Vi ble gitt garantier om at «Neida, Piddien skal spille én låt fra den nye platen sin som ingen har hørt enda, så det går nok helt fint». Undertegnede bodde stort sett på toalettet backstage, mens El. Regn, Piddi og konfransier Dr. Bose hadde det moro i backstageområdet. Piddi gikk på scenen, og vi tuslet inn for å høre og gjøre oss klare. Pitstop på toalettet ved baren, så brøytet man seg vei gjennom en fullstappet Hule. Piddi spilte én låt. Som ingen hadde hørt før, og som fikk temmelig  god tilbakemelding. Så spilte han én til – og det ble enda bedre stemning. Det var jo Piddi, for pokker. Men ingen opptøyer eller hysteriske tilstander. «Puh» tenkte vi. «Dette skal vi klare å følge». Oppe på scenen var unge Hr. Fjeldstad såpass godt i farten at han etter endt sett sa «Dette var jo så gøy at vi tar en til.». Og så spilte han det Bergenske Rockepublikummets nasjonalhymne; «Fineste klær». Hulen eksploderte. Foran scenen stod jeg med bassen min, og kjente at jeg var veldig VELDIG nødt på do…

Det skal sies at spillejobben gikk over all forventing, der et forundret Hulepublikum plutselig fikk presentert Dvergelåter på kav Gudbrandsdøl. Vi kan stolt si at det tok ikke mange taktene før publikum sang med på en dialekt de bare hadde hørt på tv, og «Tosdagssiken» ble en umiddelbar klassiker. Trommis Kassa skal ha sin del av æren, da han med erfaring og rutine kunne informere om at han var så nervøs at han holdt på å pisse på seg…

Vi spoler frem noen år. Backyard Barbeque Festival har eksistert i noen år, og mine gode venner i Dvergene har vært gjester i ymse sammensetninger. Og så kommer min gamle venn Atle med forespørsel om han skal sjekke om Piddi har lyst til å spille. For pokker, SELVSAGT må han jo spørre om Piddi vil spille. Festivaldagen kommer, og undertegnede er så starstruck at han knapt tør snakke med Piddi hele dagen. MEN har derimot planlagt en hevn for Hulekonserten – og satt opp sitt eget band til å spille før Piddi går på scenen – et sett som avsluttes med at bassisten diver fra scenen og velter PA-anlegget og lager generell oppstandelse. «SÅNN Piddi. Follow that…. diving og greier!».

Piddi gikk på scenen, og slo publikum effektivt i bakken fra første tone. Den utsøkte divingen var glemt, og det var egentlig bare å innse hvem som var dagens konge. Det var ikke bassisten i bandet som spilte før Piddi, for å si det sånn.

HVOR vil jeg med mine rabuleringer? Til «Åtte minutter fra solen» – som ble spilt denne solfylte mai-dagen i en bakhage i Bergen. Jeg hadde hørt den før, på YouTube. Men Du Store ALLSTYRENDES som den låten satte seg i hodet på en stakkars tekstfanatiker.

Når Piddi to år seinere stilte på Backyard på nytt, så var «Åtte minutter fra solen» atter på settlisten. Og enda finere. Og plutselig er den tittelen på den nye platen til Evig Din For Alltid.

Det har nok gjort sitt til at jeg raskt ble veldig glad i den nye platen. Jeg skal glatt innrømme at jeg foretrekker Piddi sine låter, både på denne og den forrige – men der den forrige på noen områder feilet som helhet, så har Evig Din For Alltid gjort veldig mye riktig på den nye platen.

For Evig Din For Alltid handler om så mye mer enn Per Arne «Piddi» Fjeldstad. Dette er et band bestående av ikke bare gamle kompiser, men regelrette legender fra det Bergenske og norske musikkliv. Frank Hammersland fra Pogo Pops og Popium, Petter Folkedal – som folk vel kjenner best som Sgt. Petter og Harald Frode «Froddi» Unneland fra Pompel & The Pilts, Unge Frustrerte Menn, Savoy og selveste Chocolate Overdose er de tre andre som sørger for at dette blir et festskrift av en plate. La oss også nevne at platen naturlig nok er produsert av Yngve Leidulv Sætre (Barbie Bones og Popium).

Forrige plate var ujevn. Ikke bare i låtkvalitet, men aller mest i produksjon. Det hørtes ut som om hver låt var spilt inn og produsert som de enkelte medlemmenes soloalbum – og så satt sammen til en plate. Alle hadde sitt veldig distinkte lydbilde som i stor del har fulgt de enkelte artistene gjennom deres respektive karrierer. I etterkant har de spilt. Og spilt. Og spilt og spilt og spilt. Sammen. Og der har vi det ordet som har sørget for at Åtte Minutter Fra Solen er så mye bedre enn debuten. «Sammen».

Låtene bærer fortsatt de individuelle opphavsmenns tydelige signatur, men det låter som om de er jobbet frem av et band. Og er innspilt av et band. Og ikke minst så er hele produksjonen samkjørt og låtene høres ut som om de skal være tilstede på samme plate.

Og derfra er det kort vei til å tro at Evig Din For Alltid har blitt litt mer enn en gjeng kompiser som gjør dette bare for gøy. Det er lagt litt prestisje i å få det til å låte så RIKTIG som mulig. Og det har de klart.

Hele platen har blitt en veritabel smeltedigel av alt vi likte fra Bergen den gangen seint på 80-tallet. Med en fot i de fleste av bandene som for undertegnede var de viktigste den gangen, så mangler det vel bare at de gjør en låt av Helge Grønhaug, og har med Doddo på en duett på neste plate – så er ringen sluttet.

Det é åpenbart ditt problem,
at eg har lagt meg no,
men ikkje gått hém

Platen åpner med «Åpenbart», som er en poppa rockelåt, og «Det e bare deg» som er en poppa rockelåt. Begge to sitter som et skudd i øret, og viser temmelig effektivt hvor bra platen og Evig Din For Alltid er. Heftig trøkk, fengende melodier og gjennomført tekstkunst.

«Du reiser deg så lett» er Per Arne «Piddi» Fjeldstad slik vi kjenner ham, men nå godt integrert i Evig Din-lydbildet. På «Livet er en lek» trodde jeg først det funky groovet var et outtake fra Dvergenes Andre, det er altså nok et element i Evig Din For Alltids Bergensrock-destillat.

«Liv i Lanternen» er en Hammerslandsk pop-perle som gir håp om en lystig høst og en mild vinter. «Tour de stress» er en regelrett stadionrocker som burde sørge for allsang og utstrakt hopping opp og ned. Ikke vet jeg hva det er med musikk og spesielt enkelte låter, som gir en ubendig lyst til å poge. Hoppe opp og ned og bare vræle. Det er noe underlig huleboersk og urmenneske over å være svett, varm og hoppende mens heftig gitarrock bare feier gjennom rommet. Ikke at hverken huleboere eller urmennesker hadde så mye elgitar å kose seg med, men som metaforer så får de gjøre nytten. Jeg er tross alt opptatt med å hoppe.

For neste låt er platens høydepunkt, og årets norske høydepunkt på plate. «Åtte minutter fra solen». Tre minutter og tjuetre fantastiske sekunder med tekstkunst og utsøkt popmusikk.

Åtte minutter fra solen
og tjue minutter fra by’n
rundt dine ankler ligger kjolen
og du vet at eg vet at du vet
at du é litt av et syn

En kjærlighetserklæring til livet, kjærligheten og aller mest lystenes krav og utfordringer for både livet og kjærligheten.

«En annen dag» er et vindskeivt blikk på en dag livet, der ting gikk litt skeis. En helt annen dag, faktisk.

Platen avslutter med Evig Din For Alltids «Highway 61», nemlig «Motorvei». Det er strake veien hjem. En låt som bare bygger og bygger i intensitet. Bassen og trommene er en jevn rytme i en skranglete bandbuss, mens du hører gitarbilene fyker forbi i monsterfart. Motorvei. Evig Din For Alltid styrer bandbussen trygt inn i garasjen, og vi kan bare glede oss til mer fra bandet som langt på vei har lovet én plate i året. For evig og alltid!

SHARE
Forrige artikkelThe Monthly Iceberg: It’s Not Over Yet
Neste artikkelRazorbats – Bring It On
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here