Cory Branan – The No-Hit Wonder

Jeg elsker Bloodshot. I hvertfall i et par tiår har dette plateselskapet fra Chicago gitt ut plater med potens og sjel. Av og til tenker jeg at dette er plateselskapet som går mot strømmen og gir ut saker ingen av de andre tør. Rekken av artister som har vært innom Bloodshot er lang, og meget solid. Aktuelle Ryan Adams ga ut mesterverket sitt Heartbreaker her, og aldri har han vært bedre i mine ører. Bloodshot er kvalitet.

Cory Branan er i disse dager ute med The No-Hit Wonder på Bloodshot. Det er hans fjerde plate totalt, og hans andre på Bloodshot. Denne platen er så bra at han fortjener å selge i bøtter og spann.

Platen er variert, og ikke en låt føles overflødig eller som sekunda vare for å fylle ut tiden. Vi snakker rett og slett om ei av de beste platene fra 2014, uten tvil.

Cory Branan er født så langt nord og vest i Mississippi at det er kun et svært kort steinkast til Memphis. Han har flakket litt rundt, forsøkt lykken her og der, og havnet i Nashville. Alle vet at Nashville «spyr» ut masser av resirkulert pop iført steel hvert år. Men; Nashville har også en underskog av fantastiske musikere og artister. Cory Branan er en av dem.

På sin plate No-Hit Wonder har han fått hjelp av artister som får Dust of Daylight-lesere til å gispe etter pusten. Jason Isbell, Austin Lucas, Tim Easton og Caitlin Rose er bare fire navn.

Produsent Paul Ebersold har virkelig truffet godt med knottene denne gangen. Dette er definitivt noe annet enn Sanne Salomonsen eller 3 Doors Down.

Vi som liker countryelementer i rocken får så absolutt vår dose her. Allerede på åpneren «You make me» får man fot, og aner at noe stort er i emning. For et riff! Man blir glad og oppstemt av slik musikk. Sjekk det flotte pianoet i bakgrunnen. Og slik fortsetter det. Låt for låt er dette ei skattekiste med elleve gullklumper.

«The Highway Home» er kanskje årets fineste countryrock-låt. Den handler om å savne noen hjemme. En følelse som er universal.

«Sour Mash» er en slags rockabillysak herlig ispedd «boomchickaboom-gitar». Du verden for en tøff rakker. Jeg er frelst!

«All I Got And Gone» er muligens platens merkeligste låt, og har et sørgmodig trekkspill hentet fra ei bakgate i Paris.Det er så vakkert at man nesten kan grine.

Det er noe ved denne samlingen av sanger. Jeg har funnet ei plate å ha med meg inn i evigheten.

Han fortjener å bli hørt! Kjøp!

«The No Hit Wonder»:

 

«You Make Me» (with Jason Isbell):

 

SHARE
Forrige artikkelReigning Sound – Shattered
Neste artikkelKelsey Waldon – The Goldmine
Jeg heter Terje Hanstad og er 45 år bosatt på Ringebu i Gudbrandsdalen. Jeg har vært glad i plater så lenge jeg kan huske. Jeg husker at jeg bladde som besatt i eldre brødres samlinger, og etterhvert ble man en ivrig kjøper selv. Musikalsk har jeg mange bein å stå på. Jeg liker country og soul. Jeg må si jeg er blitt et lite retrohode som heller leter tilbake i tid enn å sjekke nymotens greier. Favorittplater: 1.The Rolling Stones - «Exile on main street» 2. Bob Dylan - «Desire» 3. Van Morrison - «Moondance» 4. The Band – «The Band» 5. The Beatles - «Rubber soul» 6. Gram Parsons - «Grievous angel» 7. Son Volt - «Trace» 8. Solomon Burke - «Don't give up on me» 9. Neil Young - «Rust never sleeps» 10. Gene Clark - «No other» 11. Grateful Dead - American beauty

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here