Billy Bragg – Bergenfest 14.06.14

Skal man dra symbolikk riktig langt, og det skal man av og til, så var synet av Billy Bragg alene på den største scenen på Bergenfest en ganske sterk kontrast til hans egen preken om fagforening og styrken av å være mange. Heldigvis for Bragg var det mange på Plenen som hørte på hans budskap, sikkert mange flere enn de som så han på Hulen for snart tredve år siden.

Hulen var forøvrig det ordet Bragg kunne på norsk og han gjentok flere ganger hvor rart han syntes det var å spille i en hule og at en gang i tiden hadde lurt på om det var slik det skulle være i Skandinavia. Han hadde tydeligvis også fått med seg hvor regnfull Bergen vanligvis kan være og bemerket at da han spurte backstage etter solkrem så fikk han en flaske som hadde gått ut på dato i 1974.

Bragg bemerket også at siden sist han var i Bergen hadde han blitt en americana-artist, det kunne vi sikkert se på skjorten hans. Bragg mente forøvrig at «Americana is country music for people who like The Smiths.»

Et av hans store forbilder, Woody Guthrie, fikk sin del av oppmerksomheten fra Bragg. Historien om hvordan Guthrie så for seg metaforene da han skrev den «grisete» teksten til og om «Ingrid Bergman» i etterkant av nyheten om at hun har blitt gravid med filmskaper Rossellini er på sin plass å nevne. Bragg nærmest spyttet disse «motbydelige» metaforene om vulkaner (Stromboli) og «hard rock surface», utbrudd og lava mot publikum og forsikret alle om at det er en av tidenes største folksanger-ikon som har skrevet disse linjene og ikke Bragg selv.

Vi fikk også «Way Over Yonder In The Minor Key», og det var nok den som fikk flesteparten av publikum med på allsang. For et lite øyeblikk der var det musikken som var det viktigste og som knyttet oss alle sammen. Hovedbudskapet til Bragg i går var allikevel basert på to ting, krisen i verdens maskulinitet og problemet med økte forskjeller og undertrykkelse i verden.

«Handyman Blues», er en låt som passer fint å gjøre alene. Og med den tilhørende historien om hvordan vi menn bør legge ned verktøyene og innse at vi aldri blir like flinke som våre forfedre, samt at de, som han selv, som er kreative på andre måter enn hardt arbeid, må få aksept for at dette også er maskulinitet, bare i en annen form, gjør at låten fikk en stor og utvidet mening.

«NPWA» fulgte opp den delen av konserten der Bragg talte for kraften i en sterk fagforening og forklarte med sine ord og tanker hva som er vår største fiende og utfordring i dagens samfunn. Det begynner med oss selv og vår egen kynisme i følge Bragg, det er der vi har mest å hente. Vi må endre oss selv for å endre verden og for å snu makten tilbake til folket og vekk fra bankene og finansnæringen.

Bragg leverte som forventet den timen han stod på scenen i det som måtte være en av de varmeste ettermiddager i Bergenfest historie. Det er selvfølgelig veldig synd at han står der alenen på scenen, Billy Bragg med fullt band hadde nok vært langt å foretrekke framfor soloopptreden. Samme hvor bestemt og sint Billy Bragg er blir det litt for puslete alene. Neste gang vil vi se deg sammen med et band Billy, et ordentlig godt americana-band, det er nok det som kler deg aller best.

SHARE
Forrige artikkelLindi Ortega – Bergenfest 14.06.2014
Neste artikkelBergenfest – Doug Seegers 15.06.14
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here