Senjafestivalen 2014

De siste fire årene har det vært arrangert en kunst-, kultur- og musikkfestival i Gryllefjord og Torsken på «yttersia» Senja, kalt Senjafestivalen. Denne festivalen har dessuten hatt fiskekonkurranser, fotballkamper og annen fysisk aktivitet på programmet. På musikkfronten har det fram til i dag vært et mål at artistene skulle underholde, og at de skulle passe for unge og gamle. I løpet av disse årene har artister og band som Halfdan Sivertsen, Ketil Stokkan, Sirkus Eliassen, Senjahopen, Pussycats og Moddi stått på scena på Fryserikaia i Gryllefjord. Det har vært morsomme og festlige kvelder i vakre omgivelser, men av forskjellige årsaker som vi ikke skal komme inn på her og nå, besluttet styret i Senjafestivalen etter fjorårets festival å tenke annerledes, skifte dato og dreie det hele mot å bli en langt mer relevant musikkfestival.

Senjafestivalen 2014 vil i år bli arrangert i tidsrommet 26.juni-29.juni, og satser rimelig beinhardt for å bli en festival for musikkelskere i alle aldre. Det eneste som kjennetegner bandene og artistene er at de alle som en er av den sorten vi gleder oss vilt til å se, de lager alle musikk som påvirker oss på et eller annet vis, og vi snakker om musikere som lager og framfører musikk av ypperste kvalitet. Country, folk, visesang, rock’n’roll, punk og tungrock kommer til å ljome mellom de bratte fjellene i Gryllefjord, og bygda kommer til å fylles opp av musikk- og festivalinteresserte fra nær og fjern. Det bys med andre ord opp til fest på Eventyrøya.

Folket i bygdene på Senja har alltid vært opptatt av åndelig føde. Den føden som hentes opp fra havets dyp har i alle år vært livsnødvendig for folket ved kysten, og på Senja hadde det ikke bodd folk om det ikke var for fisken. Det er folk fullstendig klar over, og de er takknemlige for at de får forvalte denne nasjonale rikdommen. Men livet er mer enn jobb og slit, og de som sliter mest har i all tid vært veldig opptatt av kulturelle adspredelser. Scenekunst og teater har alltid stått sterkt på landets nest-største øy, og poesi og annen litteratur av bunnsolid merke har blitt produsert her ute i århundrer. Men musikken er den kunstformen som nok har stått sterkest, og sammen med visesang er det rocken som har satt dypest spor de siste 40-50 årene. Folk her ute i havgapet kan sin visesang, og har god kjennskap på alt fra Erik Bye og Vidar Sandbeck til Tove Karoline Knutsen og Kari Bremnes, og mange har god kontroll på det som bevegde seg innen rocken i USA, Storbritannia og her hjemme på 60-, 70- og 80-tallet.

Vi snakker med andre ord om en befolkning som lever og ånder for musikk, og som er et meget takknemlig konsertpublikum. Dette har artistene som har spilt under Senjafestivalen de siste årene fått erfare, og ikke minst de som har bidratt under den kule Tom Waits-festivalen som ble arrangert her to år på rad for noen år siden. Uansett hva som ble presentert på scena så var det så stille i salen at du kunne høre den berømte knappenåla, og sånn er det hvert eneste år under visekvelden. Forventes det trykk og liv, derimot, så er ikke folk sene å by opp til dans og hopp og sprett. Senjafestivalen er fryktelig stolte av sitt publikum, og vet at de som kommer nordover i år vil få erfare nettopp dette.

Og hva er det så folk vil få høre og se denne sommeren? Vel, visekvelden består selvsagt selv om Senjafestivalen har endret noe på profilen, og som tidligere så vil denne festaftenen være selve startskuddet torsdag 26.juni. I år er alle de tre hovedartistene norske, alle kommer fra sør i landet, og alle er skikkelig dritbra. Skikkelig dritbra! Erik Lukashaugen, som fikk blodskryt av en samlet presse, og som ble en favoritt hos oss i Dust of Daylight etter fjorårets nydelige «Av En Sliters Memoarer», er førstemann ut. I Gryllefjord stiller Erik med fullt band, og han har lovet på tro og ære at det skal svinge tungt av det han serverer. Vi tror helt og holdent at han ikke driver med fanteri, og vet at dette blir gøy.

Så skal Norges best bevarte hemmelighet på scena. Torgeir Waldemar er så lite kjent blant folk flest at det nesten er pinlig. Eller, egentlig er det vel ikke det, i og med at han kun har en EP på samvittigheten. Men til gjengjeld så er den EP-en så innihelvete beintøff og heftig at den burde vært delt ut til alle nyfødte her i landet. Som botemiddel mot fremtidig kjærlighetssorg og annet slit.

Det hele rundes av med folkrockeren, singer/songwriteren og geniet Erlend Ropstad. Ropstad har rukket å bli en lokal helt, og har fått en fanklubb ytterst på Senja som er raskt voksende, og det er så fortjent, så fortjent. Hans to siste skiver har vært norskspråklige, og selv om dette i utgangspunktet ble mottatt med en viss skepsis, så viste det seg kjapt at dette var unødvendig surmuling fra vår side. Albumene «Hva Om Det Ikke Er Sånn Som Du Tror At Det Er?» og «Her Om Natta» er to album som kommer til å stå som bautaer i norsk musikk til evig tid, og dette er nok de albumene han vil spille mest fra for folket som legger turen til Senja i sommer. Vi gleder oss som unger til visekvelden!

Fredag og lørdag blir det langt mer fart i sakene, og det blir rock’n’roll hele ettermiddagen, kvelden og natta. Senjafestivalen opererer ikke med headlinere, og mener selv at alle er hovedattraksjoner, noe som gjenspeiles på plakatene som henges opp i disse dager Men, de henter over en stor favoritt fra USA, helt fra vestkysten og California, og denne karen, John Murry, har allerede vært omtalt her på Dust of Daylight ved flere anledninger. Murry ga for to år siden ut mesterverket «The Graceless Age», og følger rett før årets festival opp med EP-en «Califorlornia». Vi har selvsagt sniklyttet til denne lekkerbiskenen som består av fire nye låter, og John har lovet å ta med noen eksemplarer på vinyl. Disse kommer ikke til å bli gamle i veska hans! Han har spilt i Norge ved to anledninger, og den første gangen han var her spilte han for sikkerhets skyld for oss i studioet vi disponerer her i Bergen. Denne deilige seansen har blitt sett i sin helhet på YouTube 2500 ganger, og vi kan ikke annet enn anbefale folk å sjekke den ut.

Daniel Norgren tar turen til Gryllefjord fra sydlige Sverige, og det er vi glade for. En av de mest interessante musikerne fra nabolandet ga i fjor ut det absurd bra albumet «Buck», og fyren har rett og slett ikke i seg å lage dårlige låter. Med seg har han sin faste kontrabassist Anders Grahn, og de som har sett duoen live vet at det da blir skapt magi. De blir bare bedre og bedre for hvert år som går, og når de var skikkelig teit bra allerede i 2010, så er det lett å tenke seg til at det blir fest når han går på scena 28.juni. Herrefred som vi gleder oss!

Av mer hardtslående snadder så ønskes Taliban Airways velkommen over Andfjorden. Fra Andøya (og Tromsø) kommer tøffingene for å herje litt på scena, spille tunge riff, og ellers servere snadder for ørene. Vi ser for oss at ølet vil flyte og halser bli hese i løpet av konserten de skal spille. The Replaceable Heads er egentlig fra Tromsø, har kalt seg for Per Ivars Orkester, og byr på alt annet enn gammeldans og svenskpop. De spiller punk og herlig drivende rock tuftet på alt det deilige som ble skapt av stilig musikk på 60-tallet. De kan minne om alt fra Stones til Ramones, men er til syvende og sist seg selv. Og det er pinadø mer enn nok. Puss danseskoene før de setter i gang. Og kjøp de to fullengderne begge bandene har på samvittigheten. Det er en god investering, det!

Helldorado fra Stavanger lagde fjorårets fineste og kuleste låt, «Johnny’s Song», som var å finne på bandets femte album, «Bones In The Closet». Skiva ble behørig omtalt her på Dust of Daylight, og det er en dårlig skjult hemmelighet at de for Senjafestivalens bookingansvarlig er store favoritter. Når de starter sine konserter omformes omgivelsene øyeblikkelig til et Sergio Leone-aktig landskap, Morricone-feelingen kommer sigende, og man får lyst å trekke seksløperen fram og fyre av noen salver i lufta. Helldorado er lik fest. Punktum. Og fest blir det med Gringo Bandido. Halden-bandet er skammelig oversett i landets kulturredaksjoner, og det ønsker Senjafestivalen å være med på å gjøre noe med. Det er viktig å vise folk hva som faktisk rører seg her i landet av kvalitetsband, og det at et band med et album som «The King And I» på samvittigheten ikke er mer kjent enn Christian Sandaker & Co er intet mindre enn et mysterium. Festen er berget..

 

Moss er mer enn fotballag på tur ned, lukt og kråker. Det er òg byen som har fostret landets mest heftige garasjerockere, ungguttene i Death By Unga Bunga. De leverer alltid fra scena. De byr på fengende poplåter, låter som med all tydelighet beviser at de er skolert i britisk pop fra det psykedeliske tiår. De er fulle av energi, 60s til minste detalj, og skikkelig dyktige musikere, med tre album på CV-en. Death By Unga Bunga kommer virkelig hjem når de spiller i Gryllefjord, for her vil de møte et publikum som kommer til å trykke dem til sitt bryst. Det vil skje med Roger Græsberg And The Anti-Music Bonanza òg, når de byr på sin rock’n’roll med alle bein solid plantet i 70-tallsrocken. De kan minne om Rolling Stones og AC/DC, men samtidig er det spor av alt fra Leonhard Cohen til Lynyrd Skynyrd. Felles for alt de «minner om» er at det er beintøft. Og så skriver de skikkelig phete låter, og er et knakende solid liveband. To kriminelt oversette skiver har de òg på samvittigheten, og skal du gjøre din borgerplikt så kjøper du «Field Recordings For Lovers» og «Honky Tonk Hipster». Hoi, som det blir å swinge!

 

Til slutt så er to fryktelig flotte band klare, to band som beveger seg i americana-land, to band som byr på det fineste fra countryen, to band som like greit kunne kommet til Senja fra Nashville, og to band som kommer til å få danseføtter i gang. Anders Bjørnvold kommer for øvrig nesten fra Nashville, i og med at den suverene skiva «Storkar» ble spilt inn over there. Anders kommer med band, og han lover gull og grønne skoger i musikals form. Og vi vet at han blir å levere, for med den bunken av perler han stiller med kan det ikke slå feil. En sann poet, med en stor rocker i magen, serverer noe som muligens sorterer under sjangeren counrty. Tøft blir det uansett. Og sist, men ikke minst; Alexander Lindbäck og hans stjernelag i Seven Doors Hotel skal luftes i sommer. De skal luftes i midnattsol og havdrefs, med en anelse Mack- og tørrfesk-duft. De var klare først, de ble annonsert i iver som første band, og det er ikke uten grunn. Fjorårets «The Arcade» var intet mindre enn et karrierehøydepunkt, noe som ikke er dårlig med den diskografien de har så langt. De henter det beste fra countryen, og styrer unna det vi ikke liker, de er rocka nok til å minne om alt fra vestkystrock til engelsk poprock fra 80-tallet, og de gjør sakene på sin egen måte. Se opp for nye fans som sier «Satan så bra dette var!»..

 

Ellers. Styret i Senjafestivalen dro til End of the Road-festivalen på sensommeren i fjor, og kom tilbake inspirerte og fulle av arbeidslyst. Det har resultert i at det i år vil bli et bredt utvalg av spennende matretter servert fra forskjellige boder. Det vil dukke opp artister her og der, på Senjafestivalens puber/barer Leirvaag og Ølningen og eller ute i bygda. Det vil bli andre kunstinnslag og sportslige aktiviteter. Og ikke minst, det vil legges til rette slik at campingfolket kan parkere på et anstendig vis. I tillegg vil det bli en teltleir ikke langt unna konsertområdet, og muligheter for overnatting med tak over hodet.

Hamn i Senja anbefales for dem som vil ha det luksuriøst og lekkert, Torskenkrogen for dem som synes det er kjekt å samles en gjeng i ei hytte med plass til 6-10 personer, og skulle du være av typen som liker det romantisk og vakkert landskap, så vil Ballesvika på andre siden av tunnelen oppleves som et paradis.

Vi anbefaler Senjafestivalen på det varmeste, og kan garantere en annerledes og heftig festival om du legger turen nordover i slutten av juni.

SHARE
Forrige artikkelNisse Hellberg – Vad har han i hovudet?
Neste artikkelDrive-By Truckers – Live @ Shepherds Bush 13.05.14
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here