Robert Smith-Hald er ute med den legendariske «vanskelige tredjeplaten». Jeg fikk tilsendt råmiksen rundt omkring november 2012. Så jeg har ikke et øyeblikk vært bekymret. For Robert innfrir så til de grader forventningene som naturlig nok blir stilt etter to så gode plater som Innocence Said og Thou Mayest. Jeg vil gå så langt som å påstå at dette er Roberts beste plate.

Låtene har blitt enda bedre, og han virker å gi enda mer av seg selv i tekstene denne gangen. Smith-Hald tar et dypdykk i en indre debatt om eksistens, livet, døden og tunge stunder. Men det er gjort på en undrende, positiv måte – og også naturen får sin hyllest på denne platen.

Produksjonen er et kapittel for seg. Han har gjort det meste i Hordaland Studio med Ole Reinert Berg-Olsen (ORBO) som medprodusent, og en del av innspillingen er gjort hos Erick Jaskowiak i Nashville, som på forige plate Thou Mayest. Som sagt fikk jeg høre råmiksene fra 2012 – og jeg falt raskt for det litt røffe uttrykket, så når jeg hørte at tiden gikk med til å file på låtene, og legge til blant annet en Didgeridoo, så ble jeg som vanlig bekymret for at det skulle bli polert eller over-the-top. Mine bekymringer ble heldigvis gjort til skamme. Kraftig og effektivt gjort til skamme.

For noe mer perfekt enn Didgeridoo til å innlede platen og «I Still Break» skal man lete lenge etter. Det funker rett og slett imponerende godt, til og med i samspill med en meget smekker banjo. Og igjen; det går aldri galt så lenge man har med litt banjo!

«Arthur & Jane» slår meg som en låt hentet rett fra Paul Simons fantastiske «Hearts and Bones» (som jeg er veldig glad i, samme hva verden sier).

Min favorittlåt på platen er tittelsporet «Listen», som mikser Lou Reed og Abba som om det skulle være den mest naturlige tingen i verden. John Deaderick, som til vanlig spiller med James Taylor, kanaliserer Benny Andersson på denne låten, og lager en låt som er er så fengende og direkte vanedannende at en eventuell singel trolig må kjøpes på resept på apoteket. Komplett med en herlig tekst om en deilig sommerdag, kveld og natt – så er dette så deilig som det kan få blitt.

Vi får et par eksistensielle låter i «Golden Diamond Dust» og «Don’t Stand On Me». Førstnevnte tar et oppgjør med alle som vet best der ute, egoister og bedrevitere som har mistet evnen til å se at samhold gjør sterkere.

Everybody says they know best
Everybody says just follow me
Everybodyt says to hell with the rest
Everybody wants to be free

This is borrowed time, and this is all you get.
This is borrowed time, and are you happy yet?

«Don’t Stand On Me» fortsetter litt i samme tankebane, og er en fundering over hvordan man kan gå seg vill i sitt eget liv, og hvor fortapt man kan føle seg selv blant millioner av andre mennesker som kanskje ikke ser en person blant seg som sliter.

Denne røde tråden trekker Smith-Hald videre i «Lost In Space» som videre utforsker følelsen av å ikke strekke til, og det å finne igjen gnisten til å prestere. Her beveger vi oss inn i et Jeff Lynne-landskap som låter som virtuelle kuler og krutt.

Lydbildet løftes videre inn i den monumentale «Thy Name Is Thicker», en mørk tekst om enden som venter oss alle. Eller bare om vinterens grep på naturen og hvordan den påvirker oss i den mørke tiden. Det må du nesten velge selv…

My winter has come to bury me, bury me deep in a hole
My winter has come to take me away
My winter has come to bury me, darken my day
And all I want is for winter to stay

Orgelet på låten bygger en deilig stemning i låten, og bygger opp under stemmen til Robert som virkelig kommer til sin rett på denne låten.

Den kraftfulle «Lucifer Is Calling Me» er dedikert til Christoffer Schander, som var direktør på Universitetsmuseet i Bergen. En enormt sterk tekst som trekker inn temaene fra «Thy Name Is Thicker», og muligheten for å rett og slett jobbe seg ihjel …

Lucifer is calling me
He beckons and he baits
Lucifer is calling me
Neath the broken, pearly gates

Som kjent har Smith-Hald bakgrunn fra oppvekst i en religiøs sekt i USA – hvor han fikk et møte med musikk når han og noen venner fant en platespiller og gamle singler i en gammel låve – hvor han fikk møte rotekte rock’n’roll for første gang. Når han på «Taste It» tar et oppgjør med religion og sin egen tro, så er det bare passende at det er en heftig rockabillylåt som er bakgrunnen.

«Your Time Has Passed» har fått et omfattende lydbilde med en mengde instrumenter som knytter seg i hverandre på utsøkt vis. Og så avsluttes platen med en aldeles nydelig kjærlighetssang, der Smith-Hald legger hjertet sitt på bordet til offentlig beskuelse.

In the silence of the night
When you feel the blue
In the darkness wait for light
Know that I love you

Platen er kun utgitt digitalt, her er en liten oversikt over steder jeg har funnet platen til salgs:

iTunes, Spotify, WIMP, Klicktrack/Musikkonline (MP3, FLAC), CDON.comGooglePlay, Amazon.

Hør «Listen»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelThe Monthly Iceberg: Leavin’ Kansas City
Neste artikkelSturgill Simpson – Metamodern Sounds In Country Music
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

2 COMMENTS

  1. Takk for et strålende tips Herr Letrud. Lytter på «Listen» og er mer eller mindre fjetret. Har aldri hørt om denne fyren før (go figure).
    Han leverer hjerte. Han leverer sjel, og jeg elsker det jeg hører
    Om dette er hans tredje verk, må jeg bare si at begrepet er en myte fra og med i dag.

    PS: Elsker «Hearts and Bones», og har gjort det siden den dagen i 1983.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here