Lee Bains III & the Glory Fires – Dereconstructed

I 2012 dukket det opp to nye amerikanske helter i amerikansk rock. Den ene, John Murry, serverte et kølsvart album med røttene rimelig greit grodd fast i en grunn av ørkenrock og tradisjonell amerikansk rock. Den andre, Lee Bains III med sitt band the Glory Fires, lagde i og for seg òg musikk godt plantet i den tradisjonelle, amerikanske rocken, men kunne i tillegg by på reinspikka country, noen spor av r’n’b og soul, og heftig sørstatsrock, alt presentert på et punka vis med en garasjerocklyd av deiligste sort. Han fikk med andre ord en storsupporter her nordpå, og There Is a Bomb In Gilead fikk meg umiddelbart til å lengte etter oppfølgeren. Den er nå klar, og herligheten heter Dereconstructed, en tittel som kan få det til å koke greit i topplokket hos noen og enhver.

Lee er født og oppvokst i Alabama, nærmere bestemt i Tuscaloosa, og hans sørstatsrøtter stikker dypt. Dypere enn hos de fleste, og det sier ikke så lite. Men her er det ikke mange spor av tanketom «redneckism» eller godseiertendenser. Her er en så reflektert fyr som det er mulig å finne der ute. Karen er skolert innen litteratur fra Universitetet i New York, og han er oppdratt, som seg hør og bør, til å like Herren og menigheten sin, av en mor som var søndagsskolelærer. Den samme mora mistet for øvrig jobben sin da hun i sin tid forsvarte homofile sin rett til å bo sammen, og til og med gifte seg. En uhyrlig mening i store deler av den moralske høyborg, som sørstatene ofte framstår som. Dette satte spor i unge Lee, og er en av de episodene i hans barndom som har formet ham som menneske. Vi snakker her om en type som er noe så uvanlig som en sosialistisk amerikaner, en amerikaner som har sansen for å fordele goder, og en rocker som mener at det er mer enn greit å tenke på andre enn seg selv.

Lee Baines - Bergen 002Dette nevnes fordi hans tekster, hans lyrikk, i tillegg til å være festlige og trivielle nok, ofte tar tak i tema som ethvert menneske bør fundere over i ny og ne. Nå handler albumet stort sett om sørstatene og folkene som lever der, men temaene er selvsagt lett overførbare til forholdene på resten av kloden. Hva er det som definerer en mann fra sørstatene? Hvordan definerer de seg selv? Hvordan ser folk utenfra på en sørstatsmann? Hvor blir det av kvinnene, de svarte og jødene i dette bildet? Hvor omtales kineserne, de gresk-ortodokse og folkene fra Sør- og Mellom-Amerika som har bodd i sørstatene i generasjoner? Hvorfor er historien så snever? Jeg som nordlending har ingen problemer med å se at stigmatisering og fordommer eksisterer også her til lands, at vår egen historie ikke akkurat er proppfull av samiske og kvenske innslag, eller at fiskerkjerringa bortimot er utelatt fra vår historiske arv. Med andre ord; hvem faen er det som former oss som innbyggere av nasjonen, og hvem bestemmer hva som skal videreformidles til senere generasjoner?

Siden sist har bandet skiftet label, og er nå med i stallen til Sub Pop. Det gjør liksom ingenting at et av de tøffeste bandene for tiden er på en av de tøffeste labelene som er. Perfekt match, tenker jeg vi sier. Ellers er produsent Tim Kerr med videre. Kerr startet sin produsentkarriere med å hjelpe William S. Burroughs med utgivelsen «The Elvis Letters» helt tilbake i 1985, han stod for miksingen på det drittøffe albumet «Out Of It» med enda mer drittøffe Insomniacs, han produserte ei av mine favorittskiver fra 90-tallet, den stygt oversette «Have a Nice Day, Motherfucker» med Mono Men (spiller litt gitar på den skiva òg), han produserer, mikser og trykker på tangenter på den drøye og stilige «High Heels» med The Gimmicks (aiai, for ei skive!), han har produsert «Are You Ready For An Organ Solo» med stilfulle Quintron (de som liker Oblivians vet at denne karen er noe for seg selv), og ikke minst, Kerr har produsert for og spilt med The Dexateens. Og her er minste felles multiplum med vår mann, som har bidratt for The Dexateens ved en rekke anledninger.

Mitt store spørsmål før jeg satte meg ned med «Dereconstructed» gikk rett og slett ut på om de har klart å beholde den feite, skitne og deilige produksjonen, har de låter som holder samme skyhøye kvalitet, og ikke minst; vil de klare å by på like stilige riff, like varierte melodier og samme intensiteten som på debuten? Jeg satt av helga for å finne ut av dette, og det angrer jeg overhode ikke på. For å si det mildt.

Åpningssporet «The Company Man» har vært ute som singel i snart tre måneder, og denne rakkeren har fått kjørt seg heftig siden den ble sluppet. Den åpner med et forvrengt og twangy riff, litt heftig, soulstønning og hyling, før de pent og pyntelig (?) legger om til en stilig Lynyrd Skynyrd-aktig melodi, en melodi som hele veien følges av en hylende gitar eller tre og en intens og herlig syngende Lee Bains. Sørstatsrock fra øverste hylle åpner dette som jeg allerede ved første gjennomlytting aner vil bli en «instant classic».

Så følger tittelsporet, og hvilket tittelspor er det ikke!? Gitarer i alle kanaler, Tom Petty på speed, Drive-By Truckers på sitt mest intense, og denne finurlige og drøye tittelen. «Dereconstructed» forklares i et intervju Lee Bains gjorde med Uncut tidligere i måneden, og om vi ikke her snakker om en intellektuell og meget oppegående sørstatsrocker, ja, da finnes de ikke. John Murry er tankefull og meget reflektert, men jeg lurer på om ikke Lee er hakket drøyere enn vår kompis fra Tupelo, Mississippi? Som jeg antydet innledningsvis så handler albumet om kulturarv og røtter, og Lee har hatt som mål å se nærmere på dette, nærmest dissekere denne delen av sørstatsmannen, for så å sette ham sammen som en mer «hel» mann. Han mener at sørstatsmannen er en løgn som er fikset av sterke krefter for å holde på sin makt, han mener videre at hele forestillingen om karene fra The Deep South er iscenesatt og forhåndsbestemt å følge visse kriterier og stereotyper, og at metodikken som har blitt brukt for å fortelle denne historien kun har hatt for øye å oppnå nettopp dette; den stereotype sørstatsmannen. Tung og interessant tematikk, med andre ord, akkurat som jeg liker det.

«Burnpiles, Swimming Holes» er låten The Black Keys burde ha lagd, men ikke lyktes med i år. Funky, grisete og deilig for ørekanalene. Jeg får litt Havalinas-feeling av marsjtakten, og låten sender meg rett til den utsøkte «Tear This Building Down» av T-Bone Burnett. Men selvsagt går dette kjappere, det er et gitarøs Burnett aldri bydde på, og låten framføres nøyaktig på så punka vis som jeg forventer av Lee & gjengen. Stilig, og en umiddelbar favoritt!

Lee Baines - Bergen 003

Så kjøres det på med energi og mer tempo i åpninga på «The Kudzu And The Concrete», før det roes ned i versene på så følsomt og melodiøst vis at hårene reiser seg. Hårreising og musikk er for øvrig noe av det fineste som finnes. Refrengene går unna, referansene sprenger på, og jeg tenker i mitt stille sinn at denne låten burde vært spilt på Wembley eller i Madison Square Garden foran 100.000 elleville fans. Grandiost blir et for spinkelt adjektiv i denne sammenhengen, for dette er the shit, rett og slett. Hardcore paret med sørstatsrock fører til en så absurd lekker bastard at vi snakker om et produkt finere enn den reneste rase. Faen, Lee!

«The Weeds Downtown» avslutter side A på vinylen jeg skal anskaffe meg, og da roer det som seg hør og bør ned tre hakk. Countryrock, tenker jeg vi sier, som sjangeren bør høres ut. Dette er ikke fryktelig langt unna det jeg tenker meg at Uncle Tupelo kunne vært i 2014 om ikke Jay og Jeff hadde hatet trynet på hverandre, dette er The Bottle Rockets som de hørtes ut på det tøffeste, eventuelt en innertier av en låt fra Buffalo Tom. Tøft er det åkke som, og det er aldri mindre enn to gitarer å høre, noe som er en svært undervurdert ingrediens i dagens ofte platte og tamme rockeindustri. Og gitarene skal ikke høres nystemte og klokkeklare ut. Det skal være fuzz, twangen skal tyte ut av høytalerne, og det skal harves over strengene. Punktum!

Et nytt deilig riff som AC/DC lett hadde vært stolte av åpner «What’s Good And Gone». Så tar Lee på seg den hese, røffe og kule soulstemmen sin. Fyren er så djevelsk dyktig å synge at han får de fleste i dagens rock til å framstå som skikkelig teite karaokesangere. Her er det innlevelse i hvert utpust, lungene jobber ræva av seg, og hjertet revner nesten mellom hver verselinje. James Brown ligger garantert og tramper takta i sin grav, og om ikke Eric Burdon digger dette så har han blitt senil. Brødrene Adam og Blake Williamson jobber som ville dyr med kompet, og gitarist Eric Wallace gjør manns jobb sammen med Lee for at dette skal høres kompakt og fett ut. Det lykkes de utvilsomt med.

«We Dare Defend Our Rights» er mer funky soul, og rører ikke foten seg når denne smekter seg ut av høytalerne så kan du definitivt gi faen i å melde deg på «Skal vi danse». Det bør du forresten gjøre uansett, men det er en annen sak. Led Zeppelin-referansene er klare nok her, og selv Lee kan minne litt om det Robert Plant gjorde på spesielt de to første albumene til Zep. MC5 er en annen referanse som lett kan slenges på her, og i og for seg J Mascis når det kommer til gitarspillet. Fuzzpedalene er finkalibrert, hardcore-medisinen tatt, og med tight komp og fin stemning på lyrikksiden ender dette med nok en fin-fin låt. Vi snakker ikke om feige puddinger som ikke våger heve stemmen her.

Vi nærmer oss slutten av skiva, og sannelig dukker det ikke opp en låt som er like energisk og tøff som det The Replacements drev på med på de første tre albumene sine. Hardcore, punk, feedback og deilig skitten gitarrock. «Flags!» er høyoktanrock som virkelig har tatt arven etter Paul Westerberg på alvor. The Hold Steady klarte dette kun tidvis, mens Lee her beviser at han virkelig har skjønt greia. Han minner meg dessuten vokalmessig om verdens tøffeste Greg Cartwright på denne låten, og det blir aldri feil i mi bok. Låten framføres så intenst at jeg blir andpusten midtveis i den 2:23 lange parademarsjen av en låt, og kun noe kan tilskrives mitt noe kjipe oksygenopptaksnivå. Punk og hardcore er en del av sørstatsarven, dermed basta. Sitat: Lee Bains.

«Mississippi Bottomland» byr på mer skakk gitar, og kan lett føre tankene tilbake til sent 60-tall og London. Eller tidlig 70-tall og den franske riviera. Uansett, dette er en låt med ganske så klare spor av Lee sin Rolling Stones-kjærlighet. Men det rappes ikke utelukkende fra Keith, og låtoppbyggingen er ikke en typisk Jagger/Richards-komposisjon. Det er nærmest selvsagt spor av Lynyrd Skynyrd her, det er spor av The New York Dolls, og det er spor av The Clash. Det er egentlig spor av fryktelig mye tøff rock’n’roll, og her ligger hovedårsaken til at Lee Bains & the Glory Fires treffer meg som en knyttneve midt i solar plexus; fyren er så nådeløs i sine lån, han er så dyktig å smyge inn elementer gjort av tidligere musikalske storheter, og han putter dette i sin egen låtsnekrermikser på en måte ingen andre gjør for tiden. Han er rett og slett en genial rapper (hah!), en stor sanger og en dritstilig gitarist, som har et gudbenådet talent og øre for gode melodier.

 

Lee Baines - Bergen 011

 

Stones blir det mer av i avslutningssporet «Dirt Track», en låt som er såpass solid at jeg ikke hadde hevet på noe som helst, inklusiv øyenbryn, om den var å finne på «Exile On Main Street». Men låten er mer enn det. Lee er en djevel på start/stopp-effekter, og da med påfølgende totalendring av melodi, tempo og uttrykk. At han vræler som Gerry Roslie gjorde i sine beste stunder gjør ingenting, og det gjør heller ikke gitarangrepet som dekker albumets siste halvannet minutt. Stones møter Skynyrd er en rimelig grei avslutning på et av årets album, tenker jeg.

«Dereconstructed» er et såpass sterkt album at Reigning Sound skal få jobbe beinhardt i studio for å komme opp med et album som topper dette. Med andre ord har jeg hatt årets musikalske høydepunkt å kose meg med i helga, og jeg gleder meg virkelig som en unge til jeg får klørne i vinylutgaven av albumet. Et stort deilig cover, med tekster og informasjon, knitring fra stiften, whisky i glasset, volumet nær nabovarselnivå, og danseskoene godt snørt på labbene – kan man få det bedre?

Med andre ord så har Lee Bains III & the Glory Fires levert et oppfølgeralbum som har en like feit, skitten og deilig lyd som debuten, de har definitivt melodier her som holder det samme skyhøye nivået, og riffene er så stilige at det bare er å krysse av på sjekklista asap. Gutta har overgått seg selv, og det er faenmeg litt av en prestasjon. Jeg bøyer meg i støvet.

Platen utgis på SubPop på LP, CD og digitalt (<– kjøpelink), og distribueres i Norge av Playground. Tilgjengelig på iTunes fra 27/5. På vinyl fra CDON.com.

SHARE
Forrige artikkelGrady Kelneck – Take My Hand (2014)
Neste artikkelZoe Muth – World Of Strangers
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

3 COMMENTS

  1. Dette høres jo ut som min sjanger. Den må kjøpes. Venter forresten på den nye skiva til Parquet Courts. En gruppe jeg fikk skikkelig sansen for etter å ha lest om dem i din oversikt over de beste skivene fra 2013.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here