Drive-By Truckers – Live @ Shepherds Bush 13.05.14

Det var en ganske nervøs og spent undertegnede som stilte seg i køen ved Shepherds Bush Empire i London forrige tirsdag for å bivåne og oppleve en konsert med Drive-By Truckers for aller første gang. I over ti år har de vært en del av livet mitt på samme måte som de andre hverdagsheltene innen musikken som man stadig vender tilbake til. Jeg hadde billetter til konserten som skulle være på Sentrum Scene i desember 2010, men for alle oss som husker så langt tilbake så endte det med avlysning og stor skuffelse.

Denne gangen skulle jeg ikke la sjansen gå i fra meg og klarte å ende opp på et ganske fornuftig budsjett for en London-tur med tilhørende konsert. Ved hjelp av litt søking rundt på nettet, endte jeg opp med to fantastisk flotte dager i London, inkludert reise, opphold og konsertbillett kom hele moroa på et sted rundt 2500 kr. Det blir ikke noe særlig billigere om man skal dra over fjellet til Oslo, i hvert fall ikke om man skal dra på normale tider av døgnet.

Allerede i køen utenfor skjønte jeg at jeg skulle på rockekonsert. De fleste som stod der var kanskje et par år eldre enn meg, men de var utstyrt med ryggmerker og t-skjorter som vitnet om en musikkultur som jeg kunne relatere til. Du skjønner at du har funnet din flokk når man ser Lynyrd Skynyrd navnet lyse mot seg fra ryggmerkene på dongerijakkene.

For de som ikke har vært på innsiden av Shepherds Bush, så er det å si at det er et veldig flott teater, noe også Patterson Hood passet på å nevne i løpet av konserten. Det er tre forskjellige høydenivåer og balkonger med sitteplasser der inne, men jeg hadde bestemt meg for at jeg skulle stå på golvet framme ved scenen. Er det rockeshow så er det rockeshow.

cooley

Heartless Bastards åpnet for Drive-By Truckers på denne Europa-turnèen. De er et band som har holdt på noen år, men som ikke helt går hjem hos meg. Et par bra låter har de og det var for all del ikke en dårlig opptreden de gjorde, Erika Wennerström er en habil vokalist og bandet gav det de hadde, men det er nok ikke lett å være oppvarming for The Mighty Truckers. (Det er hva redaktør Rune kaller de.) En rask omrigg etter at Erika og gutta i Heartless Bastards hadde gått av scenen, ble til en litt vel stressende situasjon da gitarteknikeren til DBT ikke fikk lyd ut av pedalbrettet til Mike Cooley. Det ble noen svetteperler i pannen på mannen og noen små kabler forvoldte et aldri så lite internt kaos i hans liv i noen få minutter. Heldigvis lot det seg løse og snart badet scenen i et blått lys, mens resten av salen summet i forventning til det som snart skulle skje.

Nøyaktig kl 21.00 kommer verdens beste rockeband på scenen, hilser til publikum, slår på bryteren, ser hverandre i øya og ser seg ikke tilbake de to neste timene. Tittelsporet fra English Oceans fikk æren av å åpne showet. Det trøkket og den overveldende sounden til dette bandet kan slå pusten ut av hvem som helst og de kan få gliset til å gå rundt på en voksen mann. Noe det også gjorde hos meg, jeg følte rett og slett at jeg var kommet hjem, det er her jeg hører til.

 

Noen skjønnhetsfeil fra Mike Cooley i starten lot jeg ikke ta knekken på mitt gode humør, mannen er kanskje den kuleste fyren innen rock siden noen sist var kule for over tjue år siden eller noe. Så om han glemte et par tekstlinjer og måtte starte på nytt igjen, ja så var det verdt å se Patterson Hood først kaste et ganske overraskende blikk over mot Cooley for deretter å glise fra øre til øre da han så kompisen han har spilt med i 25 år gjøre en aldri så liten feil.

Patterson Hood er et fenomen på scenen. Alt den mannen vil er å spille Rock med stor R på SG’en sin. Helst sammen med sine beste venner på en scene foran et ekstatisk publikum. Og han gjør det til gangs når han gjør det, han smiler og ler, han tar sats og tramper hardt og brutalt i gulvet til når låtene og refrengene starter, han gleder sitt publikum med sin amerikanske positivitet og vilje og kunnskap om å glede mennesker. Dette er hva Patterson Hood lever av, å være frontmann i verdens beste rockeband. Han kunne vært noe annet, en fremtredende politiker fra sørstatene for eksempel, eller verdens mest karismatiske predikant, eller hva som helst egentlig bare han hadde villet det hardt nok. Heldigvis finnes det en Gud, en Gud som har gitt Patterson sunne interesser som mørke historier og annen folklore fra sørstatlig hverdagsliv og rock’n roll, i tillegg til evnen til å skrive tekster om alt han fanger opp. Kobler du det sammen med med en god porsjon erke-amerikansk stahet og selvgodhet så sitter man altså igjen med fenomenet Patterson Hood.

Sammen med Cooley og Jay Gonzalez kjører Hood en knallhard line-up med to SG’er og Cooley’s custom made elektriske Baxendale gitar på store deler av settet. Jeg har ikke all verdens av gitarteknisk innsikt, men i mine ører låter det helt fenomenalt. Volumnivået er selvfølgelig høyt og det hamrer brutalt, men godt, mot trommehinnene. En og en halv time går fort og etter at vi har fått en del låter fra English Oceans, kommer gamle favoritter på rekke og rad. Volumnivået blant publikum heves enda et hakk når Patterson og gjengen serverer oss klassikere som «Lookout Mountain», «18 Wheels Of Love» og «Hell No, I Ain’t Happy». Hungeren etter mer Drive-By Truckers overvinner alt av fysiske plager. Halsen snurper seg konstant, delvis av en kommende forkjølelse, delvis av tørsthet, men også fordi man har latt seg rive med til å synge på nær sagt samtlige låter. Jeg kjenner også at ryggen, nakken og skuldrene har fått litt juling i dag, men det er umulig å komme seg bort fra mengden for å få kjøpt en øl for tørsten eller bare å snu seg for å strekke litt ekstra på seg. Så da er det bare å vente på mer DBT.

Encoren, ekstranumrene, det er dopet som skal sende meg ut i den milde London-kvelden igjen med et enda større sug etter mer live show fra Drive-By Truckers. Først spilte de «Marry Me» til ære for ex-trucker Jason Isbell og hans kone Amanda Shires, som begge to var på konserten. Så rocket de Shepherds Bush så hardt som det i det hele tatt trolig er mulig med «Let There Be Rock», før en gnistrende versjon av «Zip City» fikk oss delvis ned på beina igjen. Da Patterson deretter takket for seg og introduserte  «Grand Canyon», låten han har dedikert til avdøde Craig Lieske, som kveldens siste låt, visste jeg lite om hvilken sonisk höjdare denne avslutningen skulle bli. Etterhvert tok loopingen, reverben og alle andre effekter overhånd og en etter en gikk bandet av scenen mens gitarene lå igjen og hylte og freste på gulvet. Til slutt var det bare bassist Mike Patton og trommeslager Brad Morgan igjen. Patton gir bassister som danser på scenen endelig et ansikt. Du skal lete lenge etter noen som lever seg så inn i akten på en scenen som Patton. Morgan var selvfølgelig sistemann av scenen.  Med et lite trekk på skuldrene la han ned trommestikkene for kvelden og ruslet rolig ut av scenen, nok en perfekt kveld på jobben tenkte han nok for seg selv der han gikk.

Det er så mange flere detaljer og små og større ting som burde vært skrevet og sagt om en Drive-By Truckers konsert, men det aller viktigste er følgende; Ta til vettet og dra neste gang de er i nærheten av Norge. Du vil aldri angre. Bandet er blant de mest originale og egenartede som er se på verdens musikkscener for tiden og de er definitivt blant verdens aller beste rockeband, om ikke det aller beste live i det minste. Cooley er kulere enn Keith Richards og Hood er en trollmann innen sitt fag. Det finnes en mulighet for å se bandet i Europa en gang til før de setter kursen over Atlanteren igjen. Primavera Sound i Barcelona 30.mai. Jeg har ikke tid eller råd til den turen nå, men lite har fristet mer de siste dagene.

hood

Setlist og videoer fra den aktuelle konserten

Made Up English Oceans
Girls Who Smoke
Primer Coat
Pauline Hawkins
Carl Perkins’ Cadillac
Box Of Spiders
Pulaski, Tennessee
Play It All Night Long
Shit Shots Count
Lookout Mountain
Natural Light
18 Wheels Of Love
Get Downtown
Hell No, I Ain’t Happy
——-

Marry Me
Let There Be Rock
Zip City
Grand Canyon

 

Box of Spiders:

 

Pulaski:

 

Play It All Night Long:



Shit Shot Counts:

 

Lookout Mountain:
The YouTube ID of hPYhDCPbQug[/youtube is invalid.

 

18 Wheels Of Love:

Hell No, I Ain’t Happy:

 

Zip City:

 

Let There Be Rock:

 

SHARE
Forrige artikkelSenjafestivalen 2014
Neste artikkelFredagsvideo: Rod Picott – I’m Not Missing Anything
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

2 COMMENTS

  1. […] På CD2 fortsetter moroa. “Runaway Train”, fra Adam’s House Cat perioden på slutten av 80-tallet, får en skikkelig overhaling for anledningen. “Puttin’ People On The Moon”, “Goode’s Field Road” og ikke minst Cooley sin “When the Pin Hits the Shell” må nevnes. Alle sammen har de det til felles at de står fram som de aller beste versjonene jeg noensinne har hørt av låtene, og i tillegg føles det så betryggende å høre at bandet faktisk er i sin livs form, akkurat slik jeg følte de var da jeg så de live i London i fjor vår. […]

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here