Mathias Lilja – Mathias Lilja

17.januar fikk jeg en link til rootsy.bandcamp.com fra en kjenning i Tromsø. Han er en ikke ukjent rock’n’roll-dealer fra «9000 Byen» som bruker å være finkalibrert når det kommer til hva jeg setter pris på av musikk. Jeg klikket på lenken, og det som suste inn i skallen var lekre toner spilt på en steelgitar, akkompagnert med deilig fingerplukking og lett trommekosing. Vokalen til denne artisten, Mathias Lilja, var av den sorten som gjorde at jeg umiddelbart tenkte «en svenske som har grodd fast i Austin eller Nashville», men samtidig var det noe mystisk kjent med stemmen. At jeg umiddelbart etter at siste tone ebbet ut måtte trykke på startknappen igjen var selvsagt et godt tegn, noe jeg gjentok ikke mindre enn fire-fem ganger til. ‘Evil’, som låten ukledelig nok het, tok meg på den berømte senga, med vanedannende harmonier, noen absurd barske grep mellom vers og refreng, og trommerier som gikk rett hjem her på Senja. Jazzpiskingen som går over til tung hamring samtidig som el-gitarene kommer på banen er sånn som gjør at jeg ender opp i nyte-modus.

Jeg måtte bare sjekke ut Lilja straks jeg hadde fått dosen av ‘Evil’, og da fant jeg fort ut at – faen i helvete – Lilja er selvfølgelig, Mr. Stroller Himself. Rock’n’roll-dealeren jeg nevnte ga meg for mange år siden et album som het «Captain of My Ship», bandet som hadde lagd skiva het The Strollers, og vokalisten het Mathias Lilja. Det svenske garasjerockbandet har surret og gått jevnt og trutt her i kåken de siste femten årene, men at fyren med begge beina plantet i samme gate som Roky Erickson, Gerry Roslie, Ray Davies og Eric Burdon skulle ende opp i de rurale strøkene som han befinner seg i på «Mathias Lilja», det så jeg ikke komme.

When did anybody tell you bad things don’t exist, and it’s your right to live as you do
You don’t believe it, ‘cause you’ll never seen it the way
Your suns always shining, your apple pies baking – that’s when evil strikes you down

Refrenget på åpningssporet, som selvsagt er den briljante ‘Evil’, er like tvetydig som melodien er. Her mikses det herlige med det mørke, steelgitaren er med på å skape en dyster atmosfære, mens den stilfulle plukkingen på kassegitaren skaper en lystig og glad stemning. Jeg får litt Stan Ridgeway-feeling, og tenker samtidig på en av mine store helter, Gene Clark. Da er på mange måter superlativene spilt sjakk matt i løpet av første spor, og det er kanskje like greit.

‘Don’t Fade On Me’ følger så, en neddempet og samtidig intens sak som bringer tankene over til fabelaktige Jason Molina (RIP). En sak er at salige Molina åpnet albumet «Fading Trails» med en låt som het det samme, men her er også den samme dødelige intensiteten, de behagelige tonene, steelgitaren og den mørke lyrikken som var Jason sitt varemerke.

Never thought I’d be in a place in such misery
Never thought I’d feel such a lonesome reality

Jeg ser lett for meg at Molina ligger i kista si, tramper takta og nikker anerkjennende, mens han nyter denne deilige låten.

Så speeder Lilja noe opp med ‘Devil’s Almanack’, og da får jeg litt gode Helldorado-vibber her jeg sitter. Vi er fortsatt i country-land, men her er ørkenen i nærheten, det oser litt kruttrøyk, og rocken er ikke fryktelig langt unna. En brillefin gitarsolo blir servert, trommisen får jobbe litt med symbalene sine, og Lilja tar i på et sånt vis at Strollers-genene kommer fram.

‘Give It All Away’ er en beint ut lekker ballade som av alle ting tar meg tilbake til 70-tallets John Prine. En kassegitar og en bunnsolid stemme frakter oss gjennom det første verset, og i refrenget kommer bassen, trommene og steelgitaren på besøk. Det er tandert og vakkert, og låten er så sterk at den rett og slett kunne vært på debutskiva til Prine. Ei dame driver med spøkelsesvokal i bakgrunnen, noe som kler refrengene veldig bra, og med tekstlinjer som Time has come at last, I’m losing the fight, all I need is one more night. I’m leaving all I had, everything, I need to know what a change can bring, så sender han en klokkeklar beskjed nordover om at vi her har å gjøre med en stor poet og lyriker, en svensk rocker som har noe på hjertet, noe å fortelle, og som vet å pakke inn budskapene sine på stilfullt vis. Dette er rett og slett en av de fineste låtene jeg blir å høre i 2014.

Avslutningssporet på side A på LP’en, for her snakker vi om et album jeg bare må ha på vinyl, er ‘I Will Stay’, en countryrocker som sender oss rett til Minneapolis og Jayhawks. Som om ikke det er nok så snakker vi her om en låt som lett kan matche Louris/Olson sine fineste pop-øyeblikk type «Tomorrow the Green Grass-æraen». At jeg hører noe i stemmen til Lilja som kan minne om Matthew Sweet her og der gjør bare låten til en instant 90-tallsfavoritt, og det er ikke dårlig bare det. Jeg vet at denne skal med på spillelisten min som blir å hete Sommeren 2014.

Side B starter på mange måter som A-siden slutter, med en uptempo-låt som passer godt med reker, loff og iskaldt øl. ‘The Wrong Guy’ er en slags poppa countrymelodi, med nesten like klare referanser til The Jayhawks som ‘I Will Stay’, men med den forskjellen at Lilja har lagt til en Steve Earle-ingrediens i låtoppbyggingen. Det åpner med rytmisk, akustisk gitar, og det baller på seg med full orkestrering fra refrenget, i samme gata som Earle gjorde mye av på «Copperhead Road» og «The Hard Way». En rakker av en låt!

Way in the distance, world so clear, not near enough to bring you back again
‘Cause you found something deep inside, but it will never be your friend
Nobody even tell upon, ‘cause on this trip you’ll always be alone
And if you found out in many years, it’ll be too late and no time for tears

Slik begynner ‘In the Distance’, og med en innpakning av ymse lyder lagd av tangenter og trommer, gitarer og bass, så skapes en stemming som kan skremme selv Fanden. Jeg begynner å tro at Lilja har vært med på et og annet i livet, og at ikke alt har vært like lystbetont. Han synger med overbevisning, og selv om han avslutter låten vakkert med lekre akkorder, så er det for sent. Han er avslørt.

Halvveis på side B klinker Lilja til med albumets eneste coverlåt, og det er ikke akkurat et svakhetstegn at han velger å spille inn Townes van Zandt sin overnaturlig vakre ‘No Place To Fall’, denne perla som Townes spilte inn på det fabelaktige livealbumet «Live At the Old Quarter» i 1977, og som var med på studioalbumet «Flyin’ Shoes» året etter. Skal Lilja først gjøre andre sine låter så er det pinadø like greit å gå til Mesteren, og han gjør på ingen måter skam på herligheten.

‘Johanna’s Song’ er muligens albumets lystigste (!) låt, med banjo, gladtromming og meldinger som You are still so young og You’ve so much left. Da får vi bare leve med at resten av budskapet ikke er like lykkelig. Lilja kan jo ikke gå helt gladkristen heller, noe han lett sier med You left your heart lying in the street. Med andre ord har ikke Johanna bare hatt det greit i sitt unge liv.

Maybe I can beg you to give me another chance, I’m not asking you to understand
I know you don’t believe me, I can see it in your eyes, there’s no use to tell you any lies

‘Let It Grow’ heter avslutningssporet, og dette er virkelig en grand finale. Den er såpass grand at vi tar turen over dammen, til den amerikanske vestkysten anno 1970, pluss/minus et par år. Denne deilige låten får meg i The Byrds-stemning, den får meg til å tenke på det lekreste Eagles har servert, den kan minne om noe Gram Parsons ville gjort om han hadde funnet pop-knappen, og er i det hele tatt en drittlekker låt.

Faen, Lilja, for et suverent album du har gitt oss! Dæven, Lilja, som jeg gleder meg til å se deg på Blårock! Helvete, Lilja, du fortjener å selge millioner av dette albumet! Terningen viser seks soleklare prikker.

Kjøpes hos Rootsy eller Bandcamp. Besøk Mathias Lilja.

SHARE
Forrige artikkelVideo: Robert Moses & The Harmony Crusaders – Logen Bar, Bergen
Neste artikkelHr. Alinge’s spilleliste (Januar-Mars 2014)
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here