Tanker fra Hobbyrommet – Pono til folket

Jeg har en fetter som elsker Apple. Alt som har med Apple å gjøre er av stor verdi for ham. Han jublet konstant i en uke når han fikk sin første I-pod, gråt når Steve Jobs døde, er daglig inne på I-tunes, ofte i timevis, og han benytter enhver sjanse til å påpeke Appels uovertruffenhet, på Facebook, Twitter, ja sågar i e-poster sendt til undertegnede.

I forrige uke kom det derfor som et sjokk på meg da han la ut en link om et produkt som ikke var snytt ut av den nå oppløste nesa til Jobs. Han var nyfrelst på Pono. Nei da, jeg lider ikke av en alvorlig talefeil. Min fetter elsker Pono og skryter av det. Jeg fikk en rekke linker på e-post fra ham. Alle like ekstatiske. «NÅ ER DEN HER!!» «Jeg kan ikke TRO det» «Dette er den største begivenheten på musikkfronten siden de oppfant Vinyl».

Jøss, tenkte jeg. Det var da voldsomt. Hva er det som ikke er Apple og som har fått min fetter til å gå fullstendig av skaftet? Jo, det skal jeg fortelle dere: En gul trekanta kube,  en Toblerone  som kan spille musikk, utviklet av selveste Neil Young og hans fortrolige nerder. Pono er altså Youngs lille baby. Et lydprodukt han har gått svanger med i snart tre år. En musikkspiller som er laget for å blåse huet av deg, for maken til musikkopplevelse får du aldri igjen. Fuck I-tunes, fuck MP3, ja, fuck gjerne CD’er og vinyl også. Nå kommer spilleren som endelig skal vise deg hvordan lyd egentlig skal oppleves.

Pono player 1

Jeg har sett en video der store stjerner (og noen av mine musikalske helter) ser ut som de kommer rett ut fra Salem, eller kanskje egentlig et hett møte i Scientologi-kirkens regi. De detter nesten ut av bilen til Hr. Young, som har demonstrert Ponos fantastiske lydbilde inne i et spesialdesignet baksete. Og stjernene er fra seg av beundring. Tom Petty sier det er det beste han har hørt, Beck stotrer frem: Awsome, baby, just fucking awsome! Sting er så frelst at han forsvinner inn i bilen igjen og nekter å gå ut, og gutta i Arcade Fire sier at du nå kan kaste alt annet av musikk over bord. Skaff deg Pono eller dø, skriker de inn i kamera, ville i blikket, som om de akkurat har snorta den femte linja med det reneste kokain man kan fremskaffe. Hva er det som skjer?

Pono neil 2

Neil Young har sett seg lei på at den gemene hop kun hører på MP3-filer i latterlige 256-kvalitet gjennom et par øretelefoner til kun et par hundre kroner. Folk hører jo ikke på album lenger, sutrer han, og forteller videre at ideen om Pono kom til ham en gang han satt i bilen med CD-spilleren og hørte på sin egen skive «Rust never Sleeps» veldig høyt. Jeg fikk jævlig vondt i øra, forteller han med tårer i øynene. Jo høyere jeg skrudde volumet, jo verre ble det. jeg elsker å høre musikk høyt, men CD’en var ikke i stand til å levere. Noe var fundamentalt galt. Så da slo det meg. Det er ikke høy nok oppløsning på musikken. Dette er ikke slik mastertapen hørtes ut i studio. Ikke i nærheten en gang.

pono young 1

Neil Young kontaktet sine mange venner, kickstartet en grassrot-bevegelse, og nå tre år senere, etter mange utprøvninger, er navn og produkt klar. Pono, som spiller glatt den høyeste oppløsning man kan ha på musikken, tappet rett fra originale masters, og du vil ikke tro det. Frem til nå har vi dødelige hørt musikk under vann. Dette er som å komme opp til overflaten, suge inn frisk, herlig luft, og bli fylt av musikkens sjel. Noe som, i følge Young, bare noe svært få har fått oppleve frem til nå.

OK, jeg stopper der. For nå er det faen steike skjære meg nok. Om jeg ikke for lengst har mistenkt denne Young om å være rimelig pre-senil (med tanke på en rekke utgivelser de siste 20 åra), så står han altså her og påstår at vi andre, som bare hører og ikke lager musikk, ikke aner hvordan ekte musikk høres ut. Sterke ord fra en halvdøv 69-åring, spør du meg. Og så blander han inn dette kvasiprate om musikkens sjel. Er det noe her i verden som har sjel, så er det musikk, det har han rett i, og den hørte jeg allerede i barndommen på en gammel reiseradio, når Alf Prøysen satt der inne i en enkel liten høyttaler og sang gjennom FM-båndet. Det var pokker meg ikke stereo en gang. Men det var sjel, Neil Young, i lav oppløsning.

Denne spilleren kommer altså nå ut på markedet, til en overkommelig pris. Kun 2.500,- kr. Skal den koste. Da får du en spiller med 64 GB plass, to selvvalgte album i høyeste Pono-kvalitet, 24-bit/192khz. Og du kan laste ned over, legg merke til antallet, 370 album til, som bare koster fra 90- 150 kr. stk. Ja da, mange fler enn 350 album vil være på plass i løpet av året. Kanskje så mange som tusen. Og da har vel Neil Young omtrent fått plass til hele diskografien sin.

Pono life

Dette er keiserens nye klær. Dette er ment å være et tilbud til mannen (og dama) i gata, men bommer på publikummet sitt, som Northug bommet på formen i OL. Og  de andre, de som er mer enn normalt opptatt av lyd trenger ikke en Pono-spiller for å høre 24-bit/192Khz. Det har de kunnet lenge. Og direkte fra masters? Vel, her kommer det vel an på mye mer enn oppløsning, skulle jeg tro. Og ikke glem, man trenger rimelig bra lytteutstyr (les øretelefoner) for å få særlig utbytte av en slik oppløsning.

Jeg har regnet ut at hvis jeg skal skifte ut hundre av mine favorittskiver, bytte dem ut fra vinyl til Pono, så ville det koste meg omtrent 12 000 kroner. Legg til spilleren som jeg altså må kjøpe for å høre skivene fra Ponomusic.com., og en investering i et par topp øretelefoner, nærmer det hele seg omtrent 20 000 kroner. Kom igjen, ikke en gang en vanlig fyr i verdens rikeste land klarer å overbevise sin nærmeste  om at dette er en nødvendig investering.

Mr. Neil Young, jeg har kun en ting å tillegge, KEEP ON ROCKIN’ IN YOUR OWN WORLD!

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Rod Picott
Neste artikkelThe Kinks – Muswell Hillbillies
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

2 COMMENTS

  1. Kjære Dr. med. Letrud

    At det i det hele tatt er startet en Kickstarterkampanje er et paradoks, med tanke på hvilke pengesterke folk som står bak. Trodde Kickstart-ideen var ment for de hadde gode ideer men ikke alle midlene. Vel, nok om det.

    Argumentere for at man jo ikke må kjøre Pono, er omtrent like infam som å si i 1940 til en politiker at du ikke må melde deg inn i Nasjonal Samling for å mene noe på tinget, det er da helt frivillig.Totalt ubrukelig argument der, altså. Er dette ment for de som ikke har godt nok lyd-utstyr? OK, da tipper jeg de heller ikke har bra nok forsterker, lyd kort, øretelefoner etc. for i det hele tatt å ta Pono i bruk. Noen burde fortelle dem akkurat det. Det hjelper svært lite å koble inn et par Koss-telefoner og håpe på mirakler. Det er som du kjøper masse fete vinylskiver men glemmer å kjøpe bra platespiller og en ordentlig stift, Du kommer ingen vei i en bil om du har et karosseri, men ingen motor, og for all del omvendt.

    Men jeg kommer på besøk en gang, over fjellet, jeg må jo det, og har du en Pono-spiller da (noe jeg tar for en selvfølge etter dine ovasjoner) så tar jeg med de beste øre-telefoer en mann kan ha, og låner spilleren en halvtime, så kan vi ta det fra der. (Det siste var ikke skrevet av Dr. Philmar, men hans edruelige alter ego, Pål Hilmar)

  2. Men kjære doktor. Hvorfor skulle du bytte ut vinylplatene dine med Pono?
    Pono skal vel erstatte cder og mp3-filer, og er heller ikke tenkt å være et produkt for de som allerede har en AD-konverter eller en heftig vinylspiller.
    Selvmedisinering er skumle greier.

    Og det som er skikkelig fint, er at det ikke er noen som MÅ kjøpe Pono, det er helt frivillig.

    Kickstarterkampanjen kan fortelle at nesten 11.000 gjerne vil ha en Pono. Det må sies å være en ok start det..

    Til nå er det samlet inn 3.6 millioner $.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here