Tanker fra Hobbyrommet – Dr. Philmar synger ut om sine helter

Når jeg som liten doktor gikk i knebukser og sparket småstein, var jeg allerede sterkt preget av den amerikanske cowboyen (egentlig revolvermannen). Jeg leste alt som fantes av Morgan Kane og Fargo. Fargo var vel min største helt, og bøker som «Colorado Død», «Dakato Desperado» og ikke minst «Black Hills Djevler» gjorde stort inntrykk. Fargo var en gråhåret, men slett ikke gammel mann. Ansiktet var full av arr og Fargo var av natur ikke så rent lite ond.

Morgan Kane hadde ikke helt samme appellen, selv om han hadde visse fellestrekk. Men alt forandret seg den dagen Morgan Kane tok steget opp på musikkhimmelen. Det ble aldri laget en sang om Fargo, og derfor måtte den gråhårede bastarden vike plassen. Ben E. Castle het mannen som skrev og sang «Balladen om Morgan Kane», og dæven steike for en innvirkning det fikk på meg. Jeg hoppet ut av knebuksene, begynte å få skjeggvekst etter kun få uker, og i løpet av et halvt år, mens flere stater, ja, halve landet stod i brann, var jeg blitt en mann. Takket være han som kun hadde våpenet som sin venn.

Benny Kane
Det tok en god stund før jeg fant ut at Ben E. Castle var den samme som fløtepusen Benny Borg.  Jeg hadde fiket opp flere i klassen som prøvde å fortelle meg sannheten om Ben, og fant det selv ut da han plutselig stod der på TV-skjermen i beste TV-tid og liret av seg sangen. Jeg tok time-out i noen dager og lærte å akseptere min skjebne som Borg-fan. Det skulle bli starten på min musikalske reise. I et intervju med Hjemmet (den kulørte husmor-pressen), fortalte Benny at han hadde et stort idol, nemlig Elvis Presley. Jeg begynte å høre på Elvis, som igjen fortalte at han en gang hadde spilt inn plater med verdens tøffeste mann, Johnny Cash. Så begynte jeg å høre på Johnny Cash, og siden har jeg vandret rundt i støvet fra de endeløse slettene på prærien.

Men det er en annen historie. Nå vil jeg tilbake til Herr Borg. «Balladen om Morgan Kane» har til og med min ærverdige oldemor hørt, den spilles fortsatt jevnlig på Nitimen, og er nå å finne i opp til flere sangbøker for barn. Det som mange har glemt, er at Benny Borg hadde flere cowboyhelter å by på. Det stoppet ikke med Morgan Kane. Året etter kom han med en ny låt fra direkte fra prærien. Vandringsmann, trå varlig, senk din stav, sang Benny og så visket han Metzgar, Metzgar, Metzgar. Legenden om Metzgar var enda barskere enn balladen om Kane. Rifleskudd og smerteskrik trakk ulv og rev og ravn, sang han videre. Metzgar var en grusom mann. Om jeg var solgt når første låta kom, var jeg nå kolportert når Metzgar manifesterte seg på svart vinyl. Jeg kjøpte mitt første belte med stor sølvspenne det stod Sheriff på, fikk meg svarte cowboyboots, og spankulerte rundt i gatene mens jeg plystret høyt, etterfulgt av truende hvisking, Metzgar, Metzgar, Matzgar. Men det stoppet ikke der.

Benny Morgan
Neste sang fra Benny ble lansert, og jeg stod først i platebutikken. Jesse Rawlins var hans navn. Men det ble en stor nedtur. Jesse var jo ikke tøff i det hele tatt. En bonde som var en fredens mann. Jeg satt ved platespilleren og lurte på om Benny Borg hadde begynt å røyke hasj. Med ompapa-taktene godt i minne, brukte jeg den sommeren singlen om Jesse Rawlins som frisbee. Den endte sine dager i pannen til nabogutten, som den dag i dag må bruke caps.

Benny Rawlins
Og her kunne historien tatt slutt. Jeg vokste opp, og fire år senere hadde jeg fått meg kjæreste, begynt på psykologistudier på universitetet, og svingte meg sjeldent etter de gamle cowboylåtene. Helt til jeg en dag var innom den lokale platebutikken for å kjøpe «Saturday Night Fever»-soundtracet (til min kjæreste, selvfølgelig). Der lyste singelen mot meg, og jeg ble umiddelbart fanget. Jeg kjøpte aldri Saturday Night Fever, slo derimot opp med discodama dagen etter, tok på meg bootsa, og spilte El Sordo i repeat hele høsten. «El Sordo», en historie så grufull og sørgelig at den kunne knuse tusen harde karers hjerte på et blunk. «El Sordo». En fredløs mann som har levd i flere hundre år, et vesen uten ansikt, som blir mennesket når kirkeklokkene slår. For en sang og for en mann. Ben E. Castle red igjen, og jeg fulgte etter inn i solnedgangen.

Benny Sordo
Benny Borg har aldri siden fulgt opp dette sporet. Det ble med de fire. Eller egentlig tre, da Jesse Rawlins var en forbasket tannløs kjøter. Og Benny, vel, mange kvinner søkte lykken i hans favn. Bare en av dem fikk retten til hans navn. Ja, også lekte han med Yngvar Numme og Dizzie Tunes i en årrekke. Men han er fortsatt mannen som ga oss sangene om Morgan Kane, Metzgar og ikke minst El Sordo. Denne visshet holder aldri opp å blø. Takk Ben E. Castle, du gjorde meg til en mann!

Ben E Castle Benny Borg

 

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Neil Finn – Dizzy Heights
Neste artikkelDoD Live: Hakan Markussen – Bergen 9. april, 2014
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here