Greg Ashley – Another Generation of Slaves

Du får meg til å føle meg som en dritt, og jeg har lyst til å ta livet av meg. Om og om igjen, gjentatt til det blir et mantra. Hva er det egentlig Greg Ashley vil oppnå med slike øvelser? På «Awkward Affections» har Ashley det slett ikke bra, mens jeg nesten litt lystig går rundt og nynner «You make me feel like shit, and I wanna kill myself» over en lett melankolsk melodi med et gammelt orgel som pumper ut vakre toner. Ashley er en raring.

For omtrent to år siden ga han ut en skive som het «Death of a Ladies’s man». Høres kjent ut det, ikke sant? Leonard Cohen ga jo ut den skiva i 1977, den som han lot Phil Spector produsere,  og Greg syntes den var så fin at han rett og slett laget den på nytt i 2012. Han kopierte til og med coveret. Greg liker tydeligvis Cohen veldig godt. Og på en skrudd måte likte jeg Ashleys versjoner også. Det er i det hele tatt noe skrudd over denne fyren. Noe jeg ikke får helt tak i. Hva er det egentlig Greg Ashley vil?

greg-ashley-leonard cover

På åpningsporet «East Texas Plain» er han en cowboy på en ensom landevei som aldri tar slutt. «Pointless as a matcstroke in the rain», se det er en flott linje. Ashley lurer på om denne veien rett og slett er veien til verdens ende. Han lirer av seg den ene linja etter den andre. «Wanted to be a Roman Emperor, not the peasant I became.» Livstrøtt og desulisjonert spør han « Is this the end of the world?». Og skiva har ikke engang helt kommet i gang.

«Another Generation of Slaves» heter albumet. Hvorfor en slik tittel? Aner ikke, men jeg tror egentlig det passer plata. Greg spiller en slags skakk pop med klart folkpreg, og svinser og svanser innom både americana, jazz, blues, latinske toner og rock. Det er ikke lett å spå hvor Ashely hopper.

Jeg liker «Another Generation of Slaves». Vet ikke helt hvorfor. Noe treffer, jeg vet ikke helt hvor, men det sitter fast, og jeg føler ikke for å prøve å tørke det bort. «Bruises» er et godt eksempel. Plutselig er det en damestemme her som synger sexy og nasalt, litt på halvtoner. Hun heter forøvrig  Yea-Ming Chen, spiller i bandet Dream Date og er Greg Ashleys samboer. Sånn, nok fakta. Gregs stemme kommer inn i lydbildet, mikses med Chen, han ligger lavt i vokalregisteret, og jeg tenker på Lee Hazelwood og Nacy Sinatra. Produksjonen høres ut som den er skrudd sammen i 1965. Noe i stemningen og melodilinjen er veldig likt det Hazelwood og Sinatra gjorde den gangen på 60-tallet. Og jeg elsker det de gjorde. Så «Brusies» er en veldig fin låt, kan jeg etter noen gangers gjennomhøring slå fast. Veldig, veldig fin.

greg-ashley foto 3

Av og til sitter han på en gammel bar i det ville vesten, spiller på et barroom-piano med hatten på snei, røkende på en sigar, med et glass whisky i sin umiddelbare nærhet. Sånn som på «Misery Again». Greg er forelsket i en Honky Tonk-engel som synger triste sanger, og er frustrert over at hun hele tiden gir ham DET blikket uten at det skjer noe mer. En svært løssluppen sang på alle måter.

Det er mye New Orleans-jazz her. Ikke så mye at det blir en jazz-plate, på ingen måte, men nok til at det preger deler av albumet. Greg Ashley spiller for det meste piano, både klassisk piano og det nevnte barroom-møblet. Og plutselig tenker jeg at jeg kanskje har funnet ut hva Greg Ashley vil. Han vil tilbake til noe som har vært, både i tid, tekst og melodi. Han vil lage noe som egentlig er laget før, men ikke i 2014. Samme idé som han gjorde med Cohen-skiva altså. Ashely er en nostalgiker, det er det han er. Og «Another Generation of Slaves» er bare en naturlig fortsettelse av «Death of a Ladies’s man». Forskjellen er at han nå har skrevet egne sanger.

greg-ashley foto 2

Når jeg har innsett Ashelys intensjoner blir det nesten enda finere. Jeg sitter og ser på vinylen, som for øvrig er rød, spinne rundt på platespilleren, og det er den mest naturlige måten å høre denne skiva på. Ashely lager musikk for vinyl. Det er det han gjør.

Leonard Cohen spøker ofte i bakgrunnen også på denne plata, spesielt i «Prisoner #1131267». «Let’s release the sinners. Give them a chance to stand up and die», synger Ashely i et stemmeleie gamle Cohen ville gjenkjenne. Det er så fint, det gjør ingenting om det er gjort før, det er en vakker tradisjon å føre videre. Jeg liker det, liker det virkelig. «Prisoner #1131267» er et høydepunkt.

«December Melodies» er en vakker avslutning på dette svært gjennomførte albumet. Ashely låner litt gitarlyd fra João Gilberto, det er lett latinsk, det er sommer midt i desember, igjen kontradiksjoner, noe han er svært glad i.

«Another Generation of Slaves» er en finfin plate, ikke bare fordi den er rød og er laget av vinyl. Den har noen kvaliteter du ikke finner så mange andre steder, og gjør den til en liten unik opplevelse, en vakker juvel, om du vil, og det vil du vel? Jeg heier på Greg Ashley, han vet tydeligvis hva han vil, den karen.

Her kan du bestille plate, CD eller MP3’er av albumet

Hør albumet i Spotify

SHARE
Forrige artikkelSøndagsvideo: John Murry – Paradise – Live from The Crossroad Club, Oslo – 05.03.2014
Neste artikkelJohn Gorka – Bright Side of Down
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here