American Suitcase – Lighthours

Jeg sitter på brygga og fisker krabber med hyssingsnøre, mens jeg ser de andre sakte komme gjespende ut av sommerhuset. Sola steker, om en halvtime skal jeg opp til verandaen og spise ristet loff med egg og majones. Så skal jeg legge meg i hengekøya, ta med meg den bærbare musikkspilleren, og sette på American Suitcase.  OK, jeg forgriper begivenhetenes gang en smule, men jeg klarer ikke å la vær å drømme om den kommende sommerferien, for årets store sommerskive har allerede ankommet, og den er på toppen av det hele norsk.

Oslobandet American Suitcase, anført av  Egil Brækken og Anders Vinnogg, har holdt på siden midten av 90-tallet, og levert flere klassiske pop-album som så alt for få kjenner til. Sine samtidige, The Margarets og Number Seven Deli er vel bedre kjent, og det er egentlig litt urettferdig. Ikke for det, begge de nevnte pop-orkestrene var fine, de. Men American Suitcase har alltid vært mine favoritter. Snakker man norsk pop i engelsk språkdrakt skulle American Suitcase vært det naturlige navnet å nevne først, men sånn er det altså ikke.

Jeg oppdaget bandet for 14 år siden da de leverte en av de beste poplåtene jeg har hørt. «Bullet» var et stykke perfekt pop, og jeg var fullstendig forelsket i lyden, stemningen og harmoniene. Hele albumet «Bluefoot» var så bra at jeg var hellig overbevist om vi nå så starten på et band som ville bli store, ikke bare i Norge, men over hele verden. Men enten var de litt for sent ute, eller muligens litt for tidlig. For omtrent ingenting skjedde. I 2003 ga de ut den litt skuffende «Summerman». Og så forsvant de i nesten seks år.

I 2009 kom de, for meg, litt overaskende, etter så lang pause, ut med «Pilowsky». Jeg svevde igjen på skyer. «Pillowsky» var bedre enn noe de hadde gjort før, og denne gangen var jeg sikker på at resten av verden ville oppdage bandet. Men selv med soleklare hitlåter som «Pink Shirt» og «Seen it Before» var det få som lot seg rive med. Jeg for min del spilte denne skiva på høy rotasjon gjennom både 2009 og 2010. Så ble det igjen stille i noen år.

Men så, snart 19 år etter at de startet opp, er de endelig ute igjen med ny skive. Og de gir den ut midt i den mest trøstesløse tiden på året. Jeg er ikke sikker på om det er noe sjakktrekk, men la oss håpe at det nye albumet sakte vokser seg stort sånn frem mot sommerferien. «Lighthours» heter den nye skiva, og den er strøken. Så strøken som det går an. Jeg har sagt det før, til ingen nytte, men jeg sier det igjen, dette er den fineste popplata de har gitt ut. De har klart å beholde stemningen fra «Pillowsky», skrudd litt til høyre, litt til venstre, stilt inn sikte, og skutt blink, fullstendig innertier.

American suitcase 3
American Suitcase åpner med «The Driver». Introen er mistenkelig lik åpningen til iggy Pops «The Passenger», men i det vokalisten begynner å synge, er det ingenting som minner om Iggy, men mye som minner om Pop. Vidløftig åpningslåt, dette. Midt i låta er det lagt på noen samplinger som glir elegant inn, og så kommer en knalltøff gitarsolo. American Suitcase er i gang, konstaterer jeg med et stort smil.

Teenage Fanclub har alltid blitt nevnt som en slags musikalsk fetter av bandet, ja, kanskje til og med mer som en tvillingbror. At de to orkestrene er nær hverandre i stil og utførelse, er det ingen tvil om. Og i «Think of It» er de definitivt der. Klassiske harmonier, øresnop for alle popentusisater. De står ikke noe tilbake i forhold til sine skotske åndsfrender. «Mr. Samsonite» følger med et elegant powerpop-riff. I «(I don’t like) Looking Back» er det som om Matthew Sweet spøker i bakgrunnen. Hallo, alle radiostasjoner, her har dere en perfekt låt. Hent frem A-lister og skriv opp navn og adresse.

«Things About You» surfer på blå bølger og er en personlig favoritt. «Lightyears Away» er kanskje albumets pausespor. Her er det noe som ikke helt fungerer, det hele hakker litt, og det blir rett og slett litt for skjevt. «Bright Holes» imponerer heller ikke veldig. Er Amerifcan Suitcase i ferd med å miste grepet? Nei da, et par bomskudd tåler man, når resten av plata er så bra som dette. For når «Everything & Nothing» ruller i gang, er jeg der oppe igjen, oppe i skyene. Albumets korteste låt og en av de mest umiddelbare. «Polar Night» følger opp, låta har et herlig riff, og sola skinner stadig sterkere. Denne låta er nok en perfekt radiolåt.

«A Peculiar Day» er for meg på mange måter albumets nøkkellåt. En majestetisk åpning, låta bygger seg opp, stemningen er både litt mystisk og melankolsk. Så vokser låta, og noe minner meg om Barclay James Harvest av alle ting. Ikke nødvendigvis bare en god assosiasjon, men i denne sammenhengen er det bra. BJH hadde et par store popøyeblikk. Etterhvert dukker også Beach Boys opp i tankene. For en flott låt. En av albumets beste, dette.

American s 4
Jeg nærmer meg slutten på et album som inviterer til gjenbruk. «Hold On» er igjen perfekt sommerpop. Et refreng som innbyr til allsang og lett gledesdans.  Plata avslutter med en låt som heter «Sjømann». Men, nei, de synger ikke på norsk. Låta plasserer seg pent inn i rekken av gode låter, og er en av de sangene som har vokst mest etter gjentatte gjennomhøringer.

American Suitcase er Norges beste poporkester, det beviser de til fulle på «Lighthours», som forøvrig også har et fabelaktig cover. Skal du ha den på vinyl, burde du forøvrig være rask, da det bare er 300 som har gått i trykk.  Etter fem års pause viser de at de fortsatt har evnen til å lage den mest fengende pop’en her til lands. Nå er det bare å vente på sommer og sol, så er alt på plass. Ikke la det gå fem år til neste plate, gutter, og en ting til, kan dere komme til Sandefjord i Juli? Da er jeg nemlig der på hyttetur, og en konsert med American Suitcase ville vært rimelig perfekt.

Plata kan du kjøpe her

SHARE
Forrige artikkelTom Levin – Them Feet
Neste artikkelORBO – Man O’ War (EP)
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here