The Far West – Any Day Now

 

Sterkt forenklet kan man kalle et suksessfullt bands karriere for en tre-trinns rakett. Først blir de fulgt av venner, bekjente og bygger seg en lokal following. Så kommer vi musikkbloggere, lokalaviser og en økende gruppe fans diltende etter etterhvert som de spiller konserter utenfor lokalområdet sitt. Til sist oppdages de (forhåpentligvis) av de store musikkpublikasjonene og festivalene og klarer å få en stor fanbase nasjonalt og til og med internasjonalt.

Det er noe eget ved å «oppdage» et band helt i starten av dets karriere. Å bli oppslukt av talentfulle musikere som du på grunnlag av det de klarer å få deg til å føle med musikken sin, unner alt det beste. Samtidig så har du den lille stemmen i bakhodet som sier «jeg håper jeg får ha dem for meg selv en stund til. At de ikke blir oppdaget, hypet og gjort om til noe uspiselig.» The Far West er et slik band. Bandet som startet med en obskur annonse på Craigslist i 2010. Annonsen inneholdt kun en link til en live-video med Waylon Jennings – og en stund senere hadde alle de fem medlemmene droppet sine aktive band for å samles i The Far West, med et felles mål om å lage fantastisk musikk.

De dumpet ned i fanget mitt i 2011, med den selvtitulerte debuten The Far West. Og jeg falt umiddelbart pladask for et band som på alle måter minnet meg om hva som var så bra med alt.country den gang det var nytt, ferskt og spennende. Siden debuten har jeg spilt platen jevnlig. Veldig jevnlig. Og hver gang tenkt: «La for alt i verden dette bandet bestå. Jeg håper de ikke forsvinner ut i ingenting, uten å ha nådd sitt potensiale.» Det er selvsagt helt irrasjonelt å bekymre seg for at et band skal bli borte, men dette bandet har så mye potensiale at jeg glatt innrømmer å ha gjort det likevel. Til tross for musikalsk samhørighet, så er 3 av 5 medlemmer fra første plate byttet ut. Grunnleggerne og låtskriverne Briante og Black er naturlig nok de som fortsatt ER The Far West.

Bandet henter inspirasjon fra The Band, Gram Parsons og Waylon Jennings. De mikser det med nybrottsarbeidet Uncle Tupelo la ned – og blander inn nok Son Volt til at jeg får ståpels ved tanken – og ut kommer The Far West med vokalist Lee Briante i spissen.

Et godt, samspilt band kan ikke undervurderes.  Ei heller det at bandet trekker i samme retning og har samme musikalske arv og mål. Men det som virkelig løfter The Far West er Lee Briantes vokal. Han har en unik stemme som er skapt for denne musikken.

Forrige plate ble innspilt i en American Legion Hall, mens baren var åpen. Denne platen er innspilt i på bilverkstedet hvor produsent Colin McLean til daglig  jobber med å restaurere vintage Hot Rods.

Som nevnt så er over halve  bandet byttet ut. Og det har satt sitt preg på lydbildet, sammenlignet med første plate. Der hvor pedal-steel maestro Erik Kristiansen var den som drev te musikalske, så er plassen hans i lydbildet erstattet med tangentvirtuos James Williamson. Der de tidligere låt som en krysning mellom Waylon Jennings og Son Volts mest countryfiserte låter, så låter de nå som en litt røffere utgave av Waylon Jennings, krysset med Son Volts mer rocka låter – med en dæsj Uncle Tupelo, Bottle Rockets og grundige mengder Backsliders.

De har rett og slett klart å bli ENDA bedre…

Williamson veksler mellom el-piano og orgel, og legger akkurat den nødvendige backingen for å løfte dette til å bli seigt, tight og tøft. Briante og Black skriver enda bedre enn på forrige plater, og låtene utfyller hverandre på utsøkt vis. De skriver ikke vilt forskjellige typer tekster som så mange andre band med to låtskrivere, men fletter seg i hverandres låtskriving på en ganske unik måte – samtidig som de beholder en tydelig unik egenart.

Åpningslåten «On The Road» handler om Briantes møte med Hollywood, og hans nye liv i LA, etter å ha vokst opp i Hudson Valley i New York. Han ser Hollywood fra utsiden, og hvordan alle jakter på … «noe»…

Everyone’s chasing a ghost
Everyone’s chasing a dream
Everyone’s the next Monroe
Everyone’s the next James Dean
It’s a long, long, long dusty road
And we all are traveling a lone.

Nevnte Hudson Valley får sin egen hyllest i den fantastiske «Hudson Valley», der Briante synger om sitt gamle hjemsted, mens Williamsons piano skaper saloon-stemning.

I was standing at the station
watching trains leave all day long

Black benytter også muligheten til å skrive om et sted som har betydd for mye ham i oppveksten, der de i låten «Wichita» kanaliserer The Jayhawks med stødig perfeksjon.

«The Bright Side» låner villig fra Backsliders og Old 97’s, der trommene sørger for en deilig fremdrift, mens Blacks tekst egentlig ber resten av verden bare drite og dra. Og Aron Bakkers gitarsolo er omtrent så snop som det kan få blitt…

Det er et par aldeles nydelige ballader her; «These Arms Will Be Empty» kunne like gjerne vært hentet fra Eric Claptons Slowhand, og «She’s Gonna Leave Him Too» er hjerteskjærende i all sin brillianse. Og så avslutningslåten «Across The Bend» da… det er så stemningsfullt deilig at jeg anbefaler å nyte den sittende, for man kan fort bli ankelsvak av så deilig musikk…

Hele platen føles som en reise gjennom et litt støvete USA, der man møter mennesker på sin vei som har både lykkelige og ulykkelige historier å fortelle. The Far West trekker veksler på en rik musikkhistorie, og selv med et lydbilde så solid forankret i genuin alt.country, så er dette akkurat så americana som sjangernavnet skulle tilsi.

Fy faen, jeg ELSKER denne skiva!

Kjøpes hos The Far West (som også har et lite opplag på vinyl!) 

«Hudson Valley»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

 

«The Bright Side»:

SHARE
Forrige artikkelTerry Lee Hale – The Long Draw
Neste artikkelSpilleliste Februar 2014
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here