Rod Picott besøkte oss i fjor høst, og med seg på lasset hadde han platen Hang Your Hopes From A Crooked Nail. 11. februar er offisiell release i USA, så til tross for at vi har levd med denne platen en stund – så har vi holdt igjen anmeldelsen siden den ikke har vært mulig å kjøpe før nå. Vi er jo tross alt en servicebedrift!
Sist vi hørte noe fra Hr. Picott, så het platen Welding Burns – og hadde en temmelig gjennomgående rød tråd der mange av tekstene tok utgangspunkt i et liv som hardtarbeidende håndverker. Picott kaller konsertene sine “Rod Picotts Circus of Misery and Heartbreak” – og der ligger også mye av den røde tråden på Hang Your Hopes...
Platens senter er “Where No One Knows My Name”, som på mange måter fungerer som en nav for resten av låtene, og oppsummerer hva alt dette handler om. En mastodont av en låt, som jeg har spilt igjen og igjen og igjen de siste ukene. Det er viktig å ta med i betraktningen at Otis Gibbs har laget sin beste plate til dags dato, med enda sterkere låter enn noen sinne. Og Drive-By Truckers har laget den beste rockeplaten siden The Dirty South, hvor Cooley langt på vei utklasser Patterson Hood som låtskriver. Begge platene kommer i løpet av våren og sommeren. Men her har altså Rod Picott laget en plate som er så sterk at den kan stilles opp mot disse to monumentene hvilken dag som helst…
“You can’t hide when they all know your name”
Platen starter med “You’re Not Missing Anything”. En låt som fanger følelsene fra et temmelig intenst og tungt savn av en annen person. Måten Picott formidler fortellerens litt fortvilende tomhet på, uten bitterhet eller vonde ønsker, er utgangspunktet for en fantastisk låt og en intenst god tekst.
Two coffee cups, here beside the bed.
I made too much again, sometimes I forget.
You left some things, I’ll just keep them here.
I’ve got a little place, for souvenires.……
You’re not missing anything, baby now
just laughing and crying.
You’re not missing anything, baby now
just living and dying.
I låten “Dreams” får vi litt mer knuste hjerter – komplett med en litt Jeff Lynne-sk gitar som svever over lydbildet og gir den en stemning og en unik følelse
You can’t hold on to what you never had,
But you still dream, when you close your eyes.
Trains howl all night long, your broken heart still beats,
and echo repeats. And you still dream…
Jeg fikk denne platen når Hr. Picott besøkte oss på Dust of Daylight Live i oktober i fjor, men må innrømme at jeg ikke fulgte helt med når jeg satte den på første gang. Den gikk og surret i bakgrunnen, før jeg plutselig skvatt til og tenkte for meg selv “Hvordan i huleste fikk han tillatelse til å bruke en Johnny Cash-låt på platen sin??”. For på det første verset av den utsøkte “Mobile Home” så kanaliserer han Johnny Cash anno American Recordings så vellyden rasler i øregangene.
Teksten er et perfekt eksempel på hvordan stor låtskriverkunst utføres, og tar for seg et tema vi her i Norge ser på med litt undring – det faktum at store folkemengder bor i campingvogner på fast basis…
Låtens forteller har kjøpt seg en campingvogn, og til tross for at det starter bra med oppussing og greier så blir han aldri helt komfortabel i situasjonen…
Well we pulled up the carpet and linoleum,
we drank some beer and had some fun
Painted the plastic, made it look like wood
It took all weekend, but it looked pretty good.
No trees, no yard where the dog can bark
Just a home on wheels, at the trailer park.
Naboene virker også å være irriterende nok, ved siden av bor det et en fyr med en Peavey-forsterker og en fake Les Paul, som spiller med til Aerosmith hele dagen, hver dag.
Og kickeren i refrenget sier vel egentlig alt om stemningen i låten. Fantastisk…
Ain’t it strange it’s called a mobile home.
You just sit there, you ain’t going anywhere
Rod Picotts Circus of Misery of Heartbreak fortsetter med “Memory” og “All The Broken Parts”. Men selv om majoriteten av teksene her handler om en eller annen form for brudd eller tap av en annen person, så blir aldri platen deprimerende eller negativ. Picott fremstår som en forsiktig observatør, og lar det alltid være rom for at enhver selv kan tolke bakgrunnshistoriene og lage sin egen slutt…
Jeg skal bare avslutte dette med det som kanskje er det beste eksemplet på Picotts låtskriverkunst. Bak den enkle tittelen “Milkweed”, så skjuler det seg en låt som tar utgangspunkt i en person som nok er en nær relasjon, men samtidig ikke er det – hvor vedkommende tydeligvis har gått bort. Måten fortelleren i sangen bruker objekter og personens aktiviteter til å male et bilde med krystallklare farger og bilder er tilnærmet perfekt. Karakteren nærmest stuper ut av lerretet, selv om vi aldri får noen dypere forklaring på hvem dette er – så vet vi likevel nok til å forstå når låten er over…
Who’s gonna cut the milkweed now that he’s gone?
Who’s gonna cut the dead trees down?
Who’s gonna sing that gospel song,
and get the words all wrong?
Kjøpes hos Rod Picott, på CD eller MP3. Følg ham på Facebook og Twitter.
(Publiseres også på Ninebullets.net)
“Where No One Knows My Name”:
[media id=903 width=650 height=20]
“Milkweed”:
[media id=902 width=650 height=20]
