Kris Kristofferson – Kristofferson (1970)

KRIS KRISTOFFERSON «KRISTOFFERSON» (1970)
Kanskje verdens beste plate!

«Freedom’s just another word for nothin’ left to lose» Et sitat fra en av de mest berømte sangene på et av verdens beste album. Utgitt i 1970 med en fyr som allerede var midt i 30-årene. En fyr som brukte store deler av 20-årene i U.S. Army, utdannet seg til helikopter-pilot og var familiens store stolthet.

I 1965 forlot han til familiens store sorg det militære, forkortet navnet til Kris, og dro til Nashville. Kristofferson fikk på en måte en fot innenfor musikkbransjen som ryddegutt på Columbia Studios, men han var allerede passert 30, og var redd han hadde blitt for gammel til å platedebutere. Mens han jobbet der med forfallende arbeid, gikk folk som Johnny Cash og Bob Dylan forbi ham i gangene, men Kris våget stort sett ikke å ta kontakt. Men han skrev sanger, en haug med sanger, og etter hvert ble noen av dem antatt og spilt inn av andre artister. Roy Dusky gjorde «Jody and the Kid», Jerry Lee Lewis gjorde «Once more with Feeling» og Roger Miller var den første til å spille inn «Me & Bobby McGee».

Kris Kristofferson Monterey Festival, CA September 1970 sheet 805 frame 21aKris Kristofferson kastet feiekosten og kunne etter hvert leve på inntektene av sangene, og i 1969 fikk han endelig kontrakt med et plateselskap, Monument Records. Og da er jeg kommet frem til det denne posten handler om. Kris Kristoffersons debut. En plate som ble totalt oversett og forbigått i 1970, der de få som skrev om den, mente Kristofferson ikke burde fremføre sine egne sanger. Han lød og så ut som et fugleskremsel, påstod bedreviterne. Bedre var det ikke at han åpnet hele plata med «Blame it on the Stones», en hyllest og forsvarstale for The Rolling Stones som på denne tida stort sett fikk skylda for omtrent alt som ikke var bra med ungdommen. Kristofferson hadde selv latt håret gro og var på mange måter den første hippien i Nashville. Slik skapes legender, men kanskje ikke platesalg, sånn i første omgang.

Jeg hørte denne plata første gang på en skramlete gammel platespiller hos en kamerat, som hadde sneket seg inn til sin storebror og hans musikksamling mens storebroren var på leirskole. Vi hørte nok på mye rart den uka vi hadde fripass til rommet hans, men det er skiva til Kristofferson jeg husker. Og spesielt sang nummer tre på side 1. «If it sounds country, man, that’s what it is. It’s a country song». De ordene var min inngangsbillett til en musikkstil som jeg har fulgt med stor kjærlighet siden. Og låta er nok den jeg hadde valgt om jeg ble beordret til en øde øy, og kun fikk lov å ta med meg en sang. «Me & Bobby McGee» er i dag verdensberømt, spilt inn av utallige artister, og gjort kjent av Janis Joplin, som spilte den inn rett før hun døde i 1971. Men det er altså Kris Kristofferson som har skrevet den, og det er hans versjon jeg har et intenst kjærlighetsforhold til. Alt stemmer på denne låta. Teksten er en liten novelle, musikken bygger seg forsiktig opp, Kristofferson synger den så troverdig at jeg alltid tenker at han straks bryter sammen, i alle fall når han forteller at Bobby forsvant i Salinas.

«Then somewhere near Salinas lord, I let her slip away. Lookin’ for the home, I hope she’ll find. And I’ve trade all my tomorrows for a single yesterday. Holdin’ Bobby’s body next to mine»

Det er så mye ved denne låta, på så mange plan, at jeg en gang skrev en 40-siders novelle basert på karakterene i sangen. Novella var dømt til ikke å holde mål. Det er umulig å komme opp til Kristoffersons nivå her. Min favorittlinje fra en hvilken som helst sang stammer selvfølgelig herfra:

«Freedom’s just another word for nothin’ left to lose»

Det er en setning som rommer en hel verden. «Me & Bobby McGee» er et mesterverk, og bør først og fremst høres av mesteren selv. Han vet hvordan sangen skal tolkes.

I alt er det 12 låter på den originale vinylutgivelsen av «Kristofferson». I «To Beat the Devil» synger han om hvordan han ble inspirert til å skrive låta da han møtte en døddrukken Johnny Cash som siterte dikt for ham i Columbia’s Studio i 1967 mens Kristofferson feiet gangene. En klassisk talking-country sang der det brenner under føttene, og nærkontakten med djevelen kan kun vinnes med musikken som våpen.

I «Best of All Possible Worlds» synger Kristofferson om hvordan en outsider blir tatt for fyllekjøring og blir arrestert. Og så følger vi jeg-personen gjennom drømmer og virkelighet med damer, sprit og barer. En ekte outlaw-country låt før det ble et begrep. «The Law Is for the Protection of the People» er i samme gata tekstmessig, men ikke musikalsk. Kristofferson er fortsatt i country-landskap, men klare elementer fra folkscenen og en dose fuzzgitar gir låta et utrykk som lå nærmere en del andre artister enn de klassiske countrystjernerne på den tiden.

«Casey’s Last Ride» kunne uten problemer vært inkludert på et Leonard Cohen-album fra samme tid. Og dette er slett ikke første gang jeg tenker på Cohen når jeg hører denne skiva. Her er det strykere i arrangementet, og mellomspillet tar oss ut i et helt annet musikalsk landskap, før vi igjen blir kastet ut i Texas-landskapet. Her viser Kristofferson at han på ingen måte ville bare ville bli nok en country singer/songwriter. Og stemmemessig krysser han og Cohen hverandre ofte.

portrettEn av Kristoffersons mest kjente sanger er «Help me make it through the night». Og i likhet med andre sanger som blir kjent over hele verden, er det vanskelig å høre denne låta uten å tenke på smørsangere med store arrangementer, danseorkestre som har oversatt sangen til svensk og norsk (med helt for jævlig resultat) og Easy Listening versjoner fra James Last og Mantovani (noe jeg delvis kan like i perioder). Men klarer du å nullstille deg, så vil en helt utrolig sår og vakker kjærlighetshistorie manifestere seg. «Help me make it through the night» er nesten ødelagt av andre, men la Kristofferson ta deg med tilbake til det som er kjernen i låta, og du vil få betalt.

«Just the Other Side of Nowhere» er en selvbiografisk sang om den gang Kristofferson prøvde seg som selger i Alaska på slutten av 50-tallet. Ensom mann på nytt sted-tematikken kan han formidle som få andre. En vakker liten låt, rett og slett. «Darby’s Castle» er en fabel. Tekstmessig handler det om en mann som bygger et slott for sin kjære, men blir så opptatt av byggverket at han glemmer kvinnen han bygger for. Til slutt finner hun seg en annen mann, og slottet raser sammen. Og nok en liten perle, musikalsk.

«For the Good Times» er også i etterkant blitt en av disse låtene som mange andre har gjort sin versjon av. På mange måter der den tvillingen til «Help me make it..». Nok en gang er det bare en natt igjen før man skal skilles, kanskje for alltid. Jeg spilte denne i en periode et forhold hadde gått i vasken. Og jeg anbefaler alle som vil bruke denne som terapi, ikke å kjøpe inn masse alkohol samtidig. Dette er en sang som er skapt for alle som synes synd på seg selv, og er nesten på grensa til patetisk. Men igjen er det den livstrette stemmen til Kris Kristofferson som redder den fra å bli uspiselig. Og melodien er jo perfekt til en slik tekst.

«Duvalier’s Dream» minner igjen sterkt om Leonard Cohen, både i måten Kris synger på, arrangementet og teksten også. En nedstemt låt om en mann som får alle sine drømmer knust. I refrenget forlater han Cohen-landskapet og beveger seg forsiktig over til country, men kun for noen øyeblikk. En litt glemt låt i Kristofferson-katalogen, men en av mine personlige favoritter, helt klart.

Dette er en plate totalt blottet for nedturer og pauselåter, og måten den avsluttes på er mesterlig.
«Well I woke up Sunday morning, with no way to hold my head that didn’t hurt.» Rett på sak.
«Sunday Morning Coming Down» er en sang for alle de som har våknet opp alene på en søndag, med en kraftig bakrus takket være gårsdagens heftige festligheter. Hva skal man finne på for å komme seg gjennom dagen? «The beer I had for breakfast wasn’t bad, so I had one more for dessert». Ikke en livsstil å anbefale kanskje, men dæven steike for en linje. Denne sangen hadde Kristofferson i lomma, når han tok sin berømte helikopter-tur til Johnny Cash, landet i hagen hans, og ramla ut av doningen med tekst og melodi kludra ned på et ark. Og Johnny hadde ikke noe valg. Han måtte jo si ja til et sånt tilbud.

«Kristofferson» er ikke bare en countryskive, den er ikke bare en singer/songwriter-debut, den er ikke bare melankolsk (noen onde tunger velger sågar sentimental), den er ikke bare et opprør mot det bestående, men den er alt dette satt sammen til noe større. Og coveret er også en viktig del av helheten. Kris sitter i mørket, han er bare delvis lyst opp, og han holder en sigarett i hånden. Her speiler coveret musikken perfekt. Et platecover med sjel, og totalt blottet for kommersielle tanker.

karen-black-kris-kristofferson

Kris Kristofferson skulle bli stor i løpet av 70-tallet. Han skulle erobre filmduken, spille førsteelsker mot damer som Streisand og Ali MacGraw, og han skulle bli en av countrymusikkens superstjerner. Men på debutskiva er han fortsatt en relativt ukjent fyr, som har et enormt talent på kombinasjonen melodi og tekst. Og hans særegne livstrøtte måte å synge på, nesten på grensa til surt noen steder, gir det hele enda mer sjel. Kristofferson var 35 år når han ble stor stjerne, fordelen med det var at han klarte å takle stjernelivet relativt godt. Han har i alt åtte barn med fire kvinner, vært sammen med damer som nevnte Streisand, Rita Coolidge og Joan Baez, og har altså spilt i flere store filmer, den beste er vel Scorseses «Alice Doesn’t Live Here Anymore» fra 1974 , og den mest kjente «Convoy» fra 1978. Kristofferson har derimot aldri klart å lage et like gjennomført album som sin debut i 1970, selv om noen av albumene fra tidlig 70-tall er svært så gode. Men det er da heller ikke lett å overgå noe så gjennomført som «Kristofferson».

Kris Kristofferson har uttalt at han vil ha et sitat av Leonard Cohen på sin gravstøtte når han vandrer heden. Der skal det stå:

Like a bird on a wire
Like a drunk in a midnight choir
I have tried in my way to be free

Har du ikke satt deg ned med «Kristofferson» ennå, og er blant dem som kun har hørt de mest kjente låtene? Sett av 40 minutter, sørg for at du ikke blir forstyrret, og du vil helt klart forstå hva denne artikkelen handler om.

SHARE
Forrige artikkelOlav Larsen & The Alabama Rodeo Stars er i studio igjen
Neste artikkelFredagsvideo: Stephen Ackles
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here