Grateful Dead – Family Dog At The Great Highway, San Fransisco, CA 4/18/70

Dust of Daylight er en blogg som hovedsakelig skriver om countryrock og beslektede stilarter. Stort sett handler det om rykende ferske ting. Denne anmeldelsen omhandler en akustisk konsert Grateful Dead gjorde 18. April 1970.

I og med at det var en akustisk konsert så døpte de seg om til Mickey Hart and His Heartbeats og Bobby Ace and His Cards From The Bottom Of The Deck. Fiffig.

Ingen har vel dokumentert sitt konsertliv som Grateful Dead. Alle konserter er festet til tape via miksepulten, og svært mye er tilgjengelig. Jeg tror ikke det er tilfelle på denne, men Rhino har brukt mye ressurser på å gjøre lyden så bra som mulig. Det er med andre ord dyrt å være blod-fan eller deadhead. Årlig blir nye konserter festet til riller og cd, gjerne via nettstedet Dead.net. Dette dobbeltalbumet er gitt ut i 7500 eksemplarer. Grateful Dead fremstår i en svært spennende tapning her, siden hele konserten på bare 80 minutter er utført akustisk.

1970 er dessuten et meget godt Deadår fordi de ga ut platene Workingman’s Dead (juni 70) og American Beauty (November 70) som begge må regnes som tidløse klassikere i rockehistorien. Bandet er kanskje i sin mest kreative fase, og det eneste skjæret i sjøen er at Pigpen’s helse var sviktende. Bare fire av atten låter er orginalvare, men disse var ennå ikke utgitt da konserten ble gjort en vårdag i 1970. «Cumberland Blues» og «New Speedway Boogie» kom på Workingman’s Dead, mens «Friend Of The Devil» og «Candyman» ble med på American Beauty.

Man kan diskutere Grateful Dead opp og ned, fram og tilbake om kvaliteten de leverte fra scenen. En kompis jeg hadde i Oslo mente at de var et dagsformband der kjemikalier var en utløsende faktor. Hadde bandet brukt feil «candyman» så kunne de tidvis høres ut som gjeng som knapt hadde tatt i instrumenter før. Men bandet kan spille, og Jerry Garcia var en av rockens fineste vokalister. Han kunne til tider minne litt om Gram Parsons på grunn av det følsomme uttrykket.

Det finnes drøssevis med akustisk Grateful Dead på YouTube, men  lite eller ingenting er festet til riller. Mange har nok litt skrekk for bandets til tider lange jamsessions der de nærmest spiller låter til døde. Ofte føler man at de jazzer vel mye og lar låtene skli ut i det uendelige. Av og til kan jeg være enig.

Denne konserten varer i 80 minutter og er nærmest som en liten soundcheck å regne for et band som ikke var redde for å strekke seg mot 4 timer foran sine trofaste Deadheads. Her er låtene rimelig strukturerte, og de blåser gjennom hele 17 låter ganske så fort. Det føles både nakent, nært og ekte når stiften sklir gjennom de fire platesidene. Begynnelsen er kanskje litt daff, men etterhvert har bandet spilt seg varmt og det blir en musikalsk festaften. Innimellom låtene tøyser og tuller de til publikums store begeistring.

Grateful Dead mikser trad, blues og country. De bruker den amerikanske musikkarven på en særs delikat måte. Det er heller ikke bare den akustiske settingen som skiller denne konserten fra andre Grateful Dead konserter. Selve rosinen i pølsa er jo at Ron «Pigpen» McKernan får låne spotlighten på konserten’s seks siste låter. Du verden for et bluesband Grateful Dead var. Du verden for en bluesvokalist Pigpen var. Pigpen er bare 25 år på opptaket, og han hadde knapt igjen tre år å leve. Pigpen VAR blues. Under oppveksten vokste han opp med en far som  var diskjockey, samt kamerater med røtter fra afrika. Blant de seks låtene var hele fire ført i pennen av texaneren Lightning Hopkins.

John Philips sin flotte «Me And My Uncle», Everly Brothers sin «Wake Up Little Susie» og selvsagt er Merle Haggard’s sin sterke «Mama Tried» med.

Det er viktig å nevne perfeksjonistene i Rhino. Designet gjør den doble vinylen til et kunstverk. Vinylen er også på 180 gram. Når man også legger seg på minnet at de har lagt ned masse ressurser i å gjøre lyden så optimal som mulig, og at selve bandet nærmest er på «lykkepillen» så gjør dette denne sulamitten til noe det virkelig er verdt å eie. De kunne gjerne slengt med «downloadcard», hvis man skal være pirkete.

De seks låtene Pigpen gjør er på ca 20 minutter, og det hadde vært meget praktisk om det hadde utgjort hele side fire. Så kunne de flytttet en låt over fra side to til tre. Men, dette begynner kanskje å bli vel pirkete?

Kanskje er du som leser dette her, en som er litt skeptisk til Californiabandet. I tilfelle kan denne platen være et fint sted å begynne. Det låter på ingen måte sært eller innadvendt. Man får fot, og faktisk beviser de låt for låt hvor sterkt de er knyttet til trad, blues og country.

Løp og kjøp!

Me and My Uncle:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Candyman:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

Du finner den hos Platekompaniet.

SHARE
Forrige artikkelDeer Tick – John Dee, 29.januar 2014
Neste artikkelPodcast: Dust of Daylight Podcast #3 – februar 2014
Jeg heter Terje Hanstad og er 45 år bosatt på Ringebu i Gudbrandsdalen. Jeg har vært glad i plater så lenge jeg kan huske. Jeg husker at jeg bladde som besatt i eldre brødres samlinger, og etterhvert ble man en ivrig kjøper selv. Musikalsk har jeg mange bein å stå på. Jeg liker country og soul. Jeg må si jeg er blitt et lite retrohode som heller leter tilbake i tid enn å sjekke nymotens greier. Favorittplater: 1.The Rolling Stones - «Exile on main street» 2. Bob Dylan - «Desire» 3. Van Morrison - «Moondance» 4. The Band – «The Band» 5. The Beatles - «Rubber soul» 6. Gram Parsons - «Grievous angel» 7. Son Volt - «Trace» 8. Solomon Burke - «Don't give up on me» 9. Neil Young - «Rust never sleeps» 10. Gene Clark - «No other» 11. Grateful Dead - American beauty

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here