Fredagsvideo: Stephen Ackles

Stephen Ackles

Stephen Ackles er et viktig bidrag til mitt livs soundtrack. Når jeg en gang på starten av 90-tallet ble gammel nok til å komme meg inn på den lokale puben, så åpenbarte det seg en veritabel himmel for en musikkinteressert 18-åring. Pubvert Tor booket nemlig band som spilte live musikk opptil flere ganger i uka. Og en blakk skoleelev stilte gang på gang opp som roadie og sjauehjelp for å få gratis inngang til konsertene. Bakdelen var selvsagt at man måtte drikke brus hele kvelden (men siden man ikke hadde penger til inngang, så hadde man jo heller ikke penger til øl), fordelen var at man fikk henge med en haug kule musikere etter at ut-sjauingen var unnagjort.

Butler’n kunne by på alt fra Danko, Fjeld & Andersen, Bernie Marsden & Mick Moody, Marius Müller & Funhouse, Jonas Fjeld, Trond Granlund, Henning Kvitnes, Bill Booth, Hilde Heltberg til Teencats, CC Cowboys, Bullmilk og egentlig det meste som turnerte Norge på starten av 90-tallet.

Og hver påske spilte Stephen Ackles dobbeltkonsert. To dager på rad. Svette, intense rockeshow der Stephen kanaliserte Jerry Lee Lewis i sine glansdager. Stemningen stod alltid i taket, og konsertene var klare høydepunkter i konsertåret. Stephen var på høyden av karrieren sin, platene hans solgte godt, og han var på tv jevnt og trutt.

Så startet motgangen. Med økonomisk rot, mye alkohol og overvekt. Og etterhvert mistet Norge interessen. Stephen turnérte likevel i Nederland, Belgia, England og Danmark. Og fikk seg en ung og sulten Manager i Nederlandske Jeroen Kerstjens. Han endret livsstil, fikk flinke folk rundt seg som håndterte økonomien, gikk kraftig ned i vekt og lagde en ny kanonplate som vi av uforståelige grunner ikke har omtalt her (enda).

Det første tegnet på at noe var på gang, fikk vi på NRKs Trygdekontoret. Stephen Ackles (hvem ville trodd det?) stod plutselig der og sang. Han fremførte låten «Satan», og fikk folk til å gå helt bananans, der utsagn som «Det beste musikalske øyeblikket på norsk tv» var gjennomgangstonen.

Og jeg er langt fra uenig. Intensiteten er slik vi kjenner Stephen fra konserter i gamle dager, og låten kler ham som hånd i hanske… og det er ufattelig gledelig å se artisten Stephen Ackles komme til heder og verdighet igjen!

Du vil fort forstå hvorfor:
The YouTube ID of mqPRQsTX7FE#t=33 is invalid.

 

Mitt største musikalske øyeblikk fra Stephens side er dog et mer personlig øyeblikk – dagen han sang «You’ll Never Walk Alone» i begravelsen til en felles venn av oss. Det er det mest intense jeg noen sinne har opplevd.

Her er han i en annen kirke, under litt mer hyggelige omstendigheter – men med samme låt:

 

Fra den nye platen For More Than Only Tonight (som du finner på Platekompaniet eller Spotify) – live hos Anne Kat – «Thinkin’ It Over»:

Og før jul ga han ut vinylsingelen «Melancholy Christmas»:
Med B-siden «In The Winter»:
SHARE
Forrige artikkelKris Kristofferson – Kristofferson (1970)
Neste artikkelWalkenhorst & Porter – No Abandon
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here