Amy Ray – Goodnight Tender

I 1989 kjøpte jeg en skive med to jenter som kalte seg Indigo Girls. Jeg hørte singelen «Closer to Fine» på radioen, og falt fullstendig for innstendigheten, teksten og den utilslørte hyllesten til folk som Dylan og Simon & Garfunkel. I 1989 var det få som brydde seg om slike gamle legender.

At jentene begge var åpne med sin legning som lesbiske, at de allikevel slett ikke var et par (som om det skulle være så forbannet opplagt) og at de hadde en nesten punkinnstilling i måten de utrykte seg verbalt, både i tekstene og intervjuene, gjorde at de hadde en helt egen plass i musikkverdenen i 1989, og i alle fall en helt egen plass hos meg. Jeg har siden fulgt Emily Saliers og Amy Ray, kanskje mest Amy. Hun har også hatt en solokarriere ved siden av Indigo Girls, og er nå klar med sin femte soloutgivelse.

«Goodnight Tender» heter årets album, og for en plate hun leverer. Jeg var dypt betatt av 2012-utgivelsen «Lung of Love» og har de senere årene vært mer begeistret for Amy Rays soloplater enn Indigo Girls album. Og jeg våger å påstå at årets utgivelse er det beste Amy Ray har gjort på skive siden gjennombruddet med andre plata til bandet i 1989. Dette er i likhet med den, tvers gjennom ærlig, innstendig og en plate som er så ektefølt at jeg får en fornemmelse av og nesten føre en stille samtale med Amy Ray.

amy ray 1Amy Ray har alltid hatt tilknytning til countrymusikken, men aldri før gjort en tvers gjennom reinspikka countryskive, og det er som den siste biten faller på plass med «Goodnight Tender». Dette er en klassisk country-skive, komplett tidløs i utrykket, og arrangert og komponert på en måte som gjør den både gjenkjennelig og original på samme tid, med respekt for rammene. Hun starter opp med «Hunter’s Prey», og alle elementer er på plass i det hun bøyer seg frem og synger inn de første ordene i det jeg antar er en gammel studiomikrofon fra Columbia Studios i Nashville fra 1967-68. Slik høres det i alle fall ut. Det er så vakkert, tidløst og så gjennomført, og Amys mørke, slepne stemme fyller meg med en forventning. Hvis bare resten av albumet er halvparten så bra, er dette svære greier. «Hunter’s Prey» er en formidabel åpning, og et svært godt valg til nettopp det.

Amy Ray har sin sjelesøster i Mary Gauthier, stemmemessig, og de er slett ikke ulike i det musikalske utrykket heller, selv om Gauthier er litt mer blues og folk til tider enn Amy er på denne plata. Spesielt «Oyster and Pearl» og «Anyhow» er sanger helt i samme gate som Mary. «Oyster and Pearl» er for øvrig en låt der Justin Vernon fra Bon Iver bidrar både vokalt og musikalsk, den er den første singelen fra albumet, og har lenge fungert som en forsmak til hva som skulle komme. En stille, vakker elv av en låt.

Og låtene kommer som perler på en snor. Vakre, selvstendige og på hver sin måte en helt egne odysseer. Hun gjør countrygospel i «The Gig that Matters» (med en liten vri i siste tekstlinje der Gud blir kraftig utfordret) Og det svinger, unnskyld utrykket Gud, som ville helvete. I «Time Zone» får hun hjelp av Kelly Hogan, og damene harmoniserer perfekt. Dette er en gjennomført vakker sensuell kjærlighetserklæring som Russlands store lille mann, Putin, burde blitt tvangsmedisinert på resten av året. Ja, folk med en annen legning enn heterofile kan også føle den samme kjærligheten, det er helt sant, jeg har beviset her, skulle jeg sagt i det jeg satt øretelefonene med superlim over hans blanke skalle.

Sånn cirka halvveis ut i albumet vet jeg at Amy Stuart er i ferd med å innfri alle mine forventninger etter den formidable åpningen. Hittil har det ikke vært et lite feilskjær, og det er en spesiell følelse å høre disse sangene for første gang og vite at de alle kommer til å bli mine nære dyrebare venner i ukene som kommer. Så sparker hun i gang «Duane Allman», en utrolig tøff og varm hyllest til en av de store gutta fra 70-tallet, gitaristen i The Allman Brothers som gikk bort i en tragisk motorsykkelulykke i 1971. «Man, it’s never gonna be the same. No one could play like Duane». Vel, Amy har fått med seg Susan Tedeschi til å gjøre en gitarsolo her, og bare det å tørre å gjøre det mens Amy synger at ingen kan spille som Duane, da er du tøff nok. Og låta er en av de fineste hyllestene til en annen artist jeg har hørt.Amy-Ray-1

Det er ikke fritt for at jeg tenker at jeg ikke kommer til å like folk som ikke liker denne plata. Har tenkt sånn før, og vet jo at slike tanker dreier seg om den første forelskelsen som slår inn. Så, glem det, alle dere som jeg kjenner, og som ikke, av en eller annen ufattelig grunn, kommer til å like Amy Rays nye plate. Jeg er fortsatt deres venn, kun med noen få skrammer i vennskapet. Og jeg er nok forelsket, ja. Dette er en av de vakreste skivene jeg har hørt på svært lenge. Amy er uforfalsket, vassekte, genuin og hel. Hun kan sin country, og alt hun synger om er sant, banna bein.

Jeg har kommet et godt stykke ut i skiva, er allerede mer enn lykkelig, og så kommer tittelsporet. Det er ofte slik med tittelspor at de står litt frem. Det er jo tross alt en grunn til at man kaller opp plata etter nettopp den sangen. Og «Goodnight Tender», en vuggevise, er intet unntak. Igjen er Kelly Hogan med i harmoniseringen, og harmonisk er det, så det holder. Dette er en låt som fungerer mye bedre enn Vival og Stesolid, bedre enn alle benzodiazepiner til sammen, og helt uten bivirkninger, ja, eller egentlig ikke, for dette er en sånn låt man kan bli helt avhengig av. Men jeg må holde meg våken, det er mer i vente.

Mot slutten kommer «My Dog», en spretten gøy på landet-låt, etterfulgt av gospel-blues-country-låta «Let The Spirit» der Amy synger sjelen ren. Tidligere nevnte Justin Vernon fra Bon Iver akkompagnerer, ett mannskor setter stemninga, og dette er gåsehud, himmelsk velgjørenhet og jeg vurderer å konvertere om Amy Ray starter en sekt.

Både «Let the Spirit» og «Goodnight Tender» er låter som hadde vært verdige avslutningsspor, men jaggu har Amy kommet opp med en sang som passer enda bedre. «When you come for me» har salmens styrke og står fjellstøtt som en avslutter. «There’s a place for me. Let me lie down with you in the cold». Det hele toner ut på siste anslag, og jeg sitter og tenker på alle de fine stundene jeg skal ha med denne skiva fremover.

amy
Amy Ray har gjort alt riktig, på sitt første ordentlige forsøk med Country i førersetet, uten at hun nødvendigvis har prøvd på akkurat det. Jeg tror det er der noe av hemmeligheten bak slike tvers igjennom ekte produkter som dette ligger. Man klarer ikke å lage slike album om man prøver for hardt. Dette må komme av seg selv, og man må ha det i seg. Amy Ray har det, så det holder.

 

 

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: The Rainmakers!
Neste artikkelDead Professional – I’m Not The One
(også kjent som Dr. Philmar) Nesten gammel nok til å ha opparbeidet meg litt livserfaring. Begynte å høre på Gunnar Wiklund i alder av fem, og har aldri sett meg tilbake siden. Nå henger Gunnar Wiklund på veggen, og jeg hører mye på Outlaw, Red Dirt og til dels Death Country når det er innevær. I pent vær går det mest i Easy Listening og lett pop. Lever for tiden ut forfatterdrømmen. Vil fortsette med det til huset går på tvangsauksjon. Noenlunde fast plass på spillelista: Todd Snider, Freeman Dre & The Kitchen Party, John Prine, Lars Winnerbäck, Graveyard Train, The Triffids og The Kinks. Noen favorittskiver: Calenture - The Triffids (1987) Mesabi - Tom Russell (2011) Psychedelic Jungel - The Cramps (1981) Old Town - Freeman Dre & The Kitchen Party (2012) Muswell Hillbillies - The Kinks (1971)

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here