Rosanne Cash – The River & The Thread

Rosanne-Cash-The-River-The-Thread

Neimen, HEISANN 2014! Kommer du snikende med en slik godbit allerede i januar? Jaggu gjør du det – garantert en av årets beste plater før halvgått januar. Musikkåret 2014 starter rett og slett kanonsterkt med Rosanne Cash og mesterverket The River & The Thread.

Et album fylt med saftige sørstatsrytmer, sugende swamp-blues, snikende fioliner og en så intenst rå gitarlyd som vi ikke har hørt maken til siden Elvis Costello satte Lucinda Williams Blessed i flammer med sitt gitarspor. Det er egentlig mye som minner om Lucinda her. Lydbildet. Vokalen. Og tekstene!

Skal man dømme etter den gjennomførte (og fortjente) hyllesten Rosanne fikk etter majestetiske The List i 2009, så er jeg villig til å ete hatten min hvis ikke denne platen havner på de fleste av de fornuftige årslistene når 2014 en dag skal oppsummeres.

For vel er The List en god plate. Ja, en direkte fantastisk plate. Men der The List jo var låter fra hennes fars «Masterlist» av coverlåter hun måtte kunne, så er The River & The Thread originallåter. GODE originallåter.  Alle låtene er skrevet sammen med ektemann John Leventahl, som også har fungert som produsent og gitarist på platen. Rosanne har flyttet over til Blue Rose Records, som også gir ut Elvis Costello og Benmont Tench, og er således i godt selskap.

Med seg på platen har hun ellers Cory Chisel, eksmann Rodney Crowell (som hun også skrev låten «When The Master Calls The Roll» sammen med), Kris Kristofferson, Allison Moorer, John Prine og Levon Helms datter Amy Helm.

Utgangspunktet for platen er en periode i livet, rundt utgivelsen av The List, da hun jobbet sammen med Arkansas State University for å restaurere farens barndomshjem i Dyess i Arkansas. Universitetet hadde kjøpt bygningen, og ønsket å ha familien med i restaureringsprosjektet. Rosanne ble umiddelbart med, og reiste mye til Arkansas, Memphis og Alabama. Og i denne perioden, der hun etter 20 år i New York i følge seg selv «gjenoppdaget sine sørstats-røtter», så ble The River & The Thread født.

Åpningslåten «A Feather’s Not A Bird» forteller oss rett og slett hele historien om hvordan reisen mot The River & The Thread startet:

I’m going down to Florence, gonna wear a pretty dress
I’ll sit on top the magic wall with the voices in my head
Then we’ll drive on through to Memphis, past the strongest shores
And on to Arkansas just to touch the crumbled soul

Bokåret 2013 ble for min del sterkt preget av en sjanger som man har kalt «Southern Gothic» – som Wikipedia definerer som «Common themes in Southern Gothic literature include deeply flawed, disturbing or eccentric characters who may or may not dabble in hoodoo ambivalent gender roles and decayed or derelict settings, grotesque situations, and other sinister events relating to or coming from poverty, alienation, racism, crime, and violence.»

Og det er mengder med Southern Gothic i tekstene til Cash. Vel har hun skrevet en utrolig rekke #1 hits i sin tid, men det er første gang hun skriver så mye i 3. person, og rett og slett bygger historier og bruker eksterne karakterer som hovedelementer i låtene. Hun har selvsagt ikke gått bort fra personlige tekster, og det er en Rosanne som ser innover i seg selv og tilbake i sin egen historie – og samtidig virker mye mer tilfreds med livet og som har funnet sin plass ved sorgen etter faren enn vi opplevde på Black Cadillac.

Tekstene er sterke, og tar utgangspunkt i både sørstatshistorie og i personlig historie. For eksempel får vi henvisninger til både Bobbie Gentrys legendariske «Ode to Billie Joe» og Emmet Till, når hun i «Money Road» først skriver om Tallahatchie Bridge – som hun besøkte i løpet av perioden i sør, og naturlig nok Money Road – i Money, Mississippi, hvor fjorten år gamle Emmet Till i 1955 snakket med en hvit kvinne, og deretter ble bortført, banket opp, blindet og til slutt skutt og dumpet i Tallahatchie elva – under påstander av å ha flørtet med kvinnen. Drapsmennene ble naturlig nok frikjent… Det er med andre ord beinhard, intens og jævlig sørstatshistorie Rosanne Cash trekker frem.

Og på den personlige siden så har vi «Etta’s Tune» – som er en hyllest til Etta Grant. Konen til Marshall Grant, som spilte med Johnny Cash i det originale Tennessee Two – og var en nær familievenn i alle år. Marshall var den tredje personen til å holde den nyfødte Rosanne Cash, og har i alle år etterpå vært en støtte for familien – spesielt etter at Johnny Cash døde. Marshall Grant døde i 2011, og låten har blitt en utrolig sterk tekst og hyllest til Etta, Marshall og deres ekteskap gjennom 65 år. Jeg tror dette er min favoritt på platen.

Apropos sørstatshistorie og Rodney Crowell – den nevnte «When The Master Calls The Roll» er en ballade som starter så optmistisk og vakkert med kjærlighet og giftermål, blir plutselig en borgerkrigsballade, og ender på absolutt verste måte for alle involverte. De tre siste versene her er tekstkunst på aller høyeste nivå.

My tender bride, the tides demand 
That I leave you with your mother 
With my father’s riffle in one hand 
Your locket in the other

Den herlige «Modern Blue» forteller om Rosannes omflakkende tilværelse, og trekker veksler på perioden hennes i Europa – og hvordan det gjorde henne klar for å flytte tilbake til Memphis, med en helt annen innstilling. En periode som er godt beskrevet i aldeles utmerkede biografien hennes «Composed: A memoir». Uansett anbefalt lesestoff!

Will you still be there when I round the curve?
Will you hold my hand when I lose my nerve?
Oh I went to Barcelona and my mind got changed
So I’m heading back to Memphis on the midnight train

«It’s a hard road, but it fits your shoes» sier hun i den utmerkede «50.000 Watts». En låt som handler om hvilken kraft radio hadde tidligere. Jeg husker Rosanne skrev om den låten på Facebook når de spilte den inn, og sporet opp statusen – hvor hun sier:

I was in the studio most of the day with Mr. L. The record is about 3/4 finished. Today we worked on a new song called ‘50,000 Watts Of Common Prayer’. It’s not a gospel song, or anything like that, but a reference to the power of radio, back when people were riveted to voices coming across the wires, and were transformed by the sound. Ry Cooder told me that when he heard my dad sing ‘Hey Porter’ on the radio for the first time, it gave him hope; he knew there was a world with meaning out there. Fifty thousand watts of common prayer.

Låten har en av mine favorittlinjer på platen: «To be who we are and not who we were». En linje som samtidig oppsummerer Rosannes reise gjennom livet, og at erfaringene hun har samlet opp på veien har ført henne til dette punktet i livet, hvor denne platen kunne bli en realitet. Noe som hadde vært utenkelig og umulig hvis hun fortsatt hadde vært den hun en gang var, uten opplevelser og erfaring.

Jeg sier dette til stadighet, men i dette tilfellet er det faktisk umulig å trekke frem noen låter som er bedre enn andre. Eksemplene i anmeldelsen er valgt på innfall og på grunnlag av tekstlinjer som festet seg, for resten av platen er rett og slett uovertruffent fantastisk.Som helhet så står den som en bauta av gjennomført kvalitet vi sjelden hører maken til. Dette er et ekte mesterverk, og Rosanne selv har sagt at om hun aldri igjen vil nå dette nivået, så er det greit – for hun har blottet seg selv og sin sjel på en måte hun aldri før har gjort, og laget den beste platen hun hadde i seg.

 

«The River & The Thread» ligger på Spotify, og kan bestilles f.eks hos Rosanne selv.

SHARE
Forrige artikkelFredagsvideo: Austin Lucas – Alone in Memphis
Neste artikkelLindi Ortega til Bergenfest
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here