Årets beste plater 2013 – Johnny Wilhelmsen

2013 ble et djevelsk solid musikkår, og selv om jeg bare har rukket å høre skikkelig på rundt 100 skiver, så vet jeg at det ble gitt ut mange hundre knakende flotte album. Jeg har kun plukket ut 60, og her mangler mye essensielt.

Tilfeldigheter, tid, arbeid, hukommelse og idioti er hovedårsakene til at mange artister ikke er med på lista. Hvor er Steve Earle, Low, Arcade Fire, Nick Cave, Quasi, The Del Lords, The David Mayfield Parade, Of Montreal, Steve Mason og Paul McCartney? Har ikke hatt tid til å sette meg ned med albumen og virkelig lytte..

Hvor er Israel Nash Gripka, Lee Ranaldo & the Dust, Daniel Romano, Terry Lee Hale, Frontier Ruckus, Houndmouth, The Shouting Matches og T. Hardy Morris? De har vært innom kåken, men blitt nedprioritert. Ikke fordi det har vært dårlig, for alle disse hører jeg er knallfine band/artister, men fordi noe, stort sett det derre livet, dukker opp.

Eller hva med de hardere greiene, som The Virginmarys, Deafheaven, Toxic Holocaust, Mudhoney, Queens of the Stone Age og In Solitude? Det er det første som blir økset. Må være alderen, og det faktum at jeg drikker altfor lite.

Uansett, disse albumene, og mange andre (anbefalt av slekt og venner, og ikke minst godtfolk her i bloggen), blir heldigvis ikke borte. De ligger og venter på at jeg skal ta dem fram og virkelig nyte dem.

Godt nytt musikkår!

 

Anders Bjørnvold Storkar60. ANDERS BJØRNVOLD – STORKAR

Dette albumet har jeg blitt anbefalt på det varmeste, jeg fikk tidlig med meg at Bjørnvold var i Nashville og spilte inn herligheten, at han har hatt hjelp av flotte folk til spillingen, og eneste grunnen til at skiva ikke er høyere er at jeg ikke tok tak i den før ganske så nylig.

«Storkar» er et helstøpt, norsk countryalbum, og Anders har lagd den skiva Hellbillies burde ha lagd. «Når sola skinner på en ny dag», «Vi er levende så kort», «Himmelen detter ned», «Kleint og teit» og selvsagt tittelsporet, «Storkar», er de umiddelbare favorittene. Men skiva er så jevn og kjekk at dette endrer seg hele veien.

Gleder meg til fortsettelsen!

Anmeldelse. Lytt på WimpSpotify.

 

The Civil Wars59. THE CIVIL WARS – S/T

Fra Nashville, Tennessee kommer Joy Williams og John Paul White, og sammen danner de altså The Civil Wars. Paret, som ikke er et par, men endte opp med å måtte skilles som samarbeidpartnere fordi det visstnok slo gnistre i studio, og ingen ville miste sine egentlige partnere, har samarbeidet med størrelser som T Bone Burnett og Rick Rubin, og det høres.

«I Had Me a Girl» er en intens og heftig sak, bortimot en duett, der de går ut i hundre, og holder seg der. «From This Valley» er en nydelig countryballade der Joy virkelig skinner med sin stemmeprakt, og John Paul nøyer seg med å fylle inn. Helt til de bytter roller. «Oh Henry» er countryrockeren som det er umulig å ikke digge. Begynner rolig, som seg hør og bør, og det hele bygges opp mot et klimaks på beste Zeppelin-vis.

I det hele tatt så er skiva rimelig variert i uttrykk, og Joy & John koser seg tydeligvis glugg i hjel i studio. Forhåpentligvis ordner de opp i følelsesliv & sånn, og er klar for nye oppdrag snart.

Lytt på Wimp – Spotify

 

Have Gun Will Travel - Fiction Fact or Folktale58. HAVE GUN, WILL TRAVEL – FICTION, FACT OR FOLKTALE?

HGWT er et feiende flott countryrock-band, som byr opp til dans fra første lyd. «Standing At the End Of the World» er en god blanding av honky tonk og bluegrass, og får meg i rette stemningen tvert. Det er aldri dumt når det kommer til musikk. Så kjører de bare på med enda mer godsaker i «Trouble», en neddempet killer av en låt.

«Fiction, Fact Or Folktale» er av typen album som bare lagres i skallen umiddelbart, og den må hentes fram til de rette anledningene. Avslutningssporet, «Take Me Home, Alice», med heftig og behagelig (!) Hammondorgel, en enkel akustisk gitar og en solid vokalist, byr på det enkle og deilige. Kompet hiver seg på umerkelig, og humper traust av gårde, og er egentlig en kurant beskrivelse av skiva.

Stilig country, sterke melodier og et band som kan skape godstemning. Ah, Have Gun, Will Travel er herlig!

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

 

Deap-Vally-Sistrionix57. DEAP VALLY – SISTRIONIX

Jeg hadde aldri hørt om denne jenteduoen før jeg så dem stå på ei scene i England i høst. Da ble jeg slått i bakken umiddelbart, og siden har jeg slitt med å komme meg opp i knestående. Noe mer sexy, skittent og tøft er det lenge mellom hver gang jeg ser. På skive er de heller ikke så verst, og debuten «Sistrionix» byr opp til sånn cirka det samme som White Stripes gjorde i sin tid.

«End of the World» er dødstøffe saker, med heftig riffing og enda heftigere tromming, «Baby I Call Hell» er beviset på at de er tvangsforet på Zeppelin under oppveksten, mens «Gonna Make My Own Money» er bandets Black Keys-øyeblikk.

Tøffe saker, altså, og jeg gleder meg til fortsettelsen, spesielt å se dem live.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

doc080mockup30.1118356. CALIFONE – STITCHES

Jeg har likt Califone i minst ti år, og når årets album muligens er bandets sterkeste, så er det nok et bevis på hva dette musikkåret har hatt å by på. Tim Rutili har en absurd solid stemme, som kan være full av ørkensand, og samtidig klarere enn klokker. Bandet opererer i samme terreng som Giant Sand og Calexico, med vindskeive akkorder og de merkeligste instrumenter og lyder.

«Stitches» (låten) er så vakker, så vakker, «Magdalene» pop på ørkenvis, der den svinger rolig av gårde, og «A Thin Skin of Bullfight Dust» (faen, for en tittel) en låt som Joey Burns eller Howe Gelb kunne stått for. Steike!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Richard Thompson Electric55. RICHARD THOMPSON – ELECTRIC

Da “Electric” kom tidligere i år var jeg brennsikker på at dette var Topp 10-materiale, men sånn ble det altså ikke. Richard er en av verdens beste gitarister. Punktum. Og en helvetes låtskriver. Richard åpner med en lykkepille av en låt, «Stony Ground», med et ungt riff, mye på hjertet, og fortsetter egentlig sånn gjennom hele skiva.

Favoritter er «Good Things Happen To Bad People» og fantastisk flotte “Salford Sunday”. Men Thompson leverer ikke et eneste svakt spor fra seg, og «Sally B» kan minne om saker han drev på med for 40 år siden, solo eller sammen med Fairport Convention, mens «Another Small Thing In Her Favour» sender tankene tilbake til det mest neddempede Linda & Richard gjorde på 70-tallet.

Faen, det er moro med gamle helter som leverer!

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

 

Arctic monkeys - am54. ARCTIC MONKEYS – AM

Jeg liker Arctic Monkeys, og synes de alltid har hatt en edge mange av bandene de kan sammenlignes med mangler. De har alltid skrevet enkle, festlige tekster de fleste kan kjenne seg igjen i, og gutta har nese for den fine melodi. Det beviser de nok en gang med «AM», noe som blir klokkeklart allerede fra åpneren, «Do I Wanna Know». Dette har vel blitt en aldri så liten radiohit, noe jeg forstår lett.

Ellers liker jeg den lekre og melodiøse «No. 1 Party Anthem», den funky og bitre «Why’d You Only Call Me When You’re High?», og den stressa og hysteriske «R U Mine».

Arctic Monkeys er vel det nærmeste jeg kommer «Guilty pleasure», hva nå enn det måtte innebære. Tøffe er det, og set skal jeg påstå til jeg fader ut..

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Elliot Murphy It takes a worried man53. ELLIOTT MURPHY – IT TAKES A WORRIED MAN

Jeg skulle ha hørt mye mer på Elliott Murpy, DET er faen så sikkert! Men jeg har hørt på fyren, og det jeg hører liker jeg voldsomt godt, så godt at han er på lista mi etter kun 3-4 gjennomhøringer. Noen artister kan man ta med kun på gefülingen.

Den gospelaktige åpningen, «Worried Man Blues» setter standarden, og den følges lett opp med «Angeline», den hyllesten til ei dame må være jævlig fin, fra Kentucky og greier. Her får jeg vibber til mye snadder, som Bowie, Ferry og annen glamrock. Stilig!

«Little Big Man» er en killer av en låt, «I Am Empty» en stor låt av en stor singer/songwriter, og «Even Steven» en festlig pianobasert låt det lukter krutt og sandpapir av. Egentlig er det ikke noen hvileskjær her, bare herlig rock.

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

 

Possessed By Paul James52. POSSESSED BY PAUL JAMES – THERE WILL BE NIGHTS WHEN I’M LONELY

PBPJ er et enmannsband som egentlig er Konrad Wert, sønn av en bapistprest og ei pianolærerinne, som er ute med sin fjerde skive, og fyren blir bare bedre og bedre. Fra hysteriske låter som er som skapt for låvefester («Hurricane»), via fine gitarbaserte (akustisk, steel, el) honky tonkyer som «38 Year Old Cocktail Waitress» og «Songs We Used To Sing» (som i tillegg byr på strøkent felespill), til heftige djevler som «There Will Be Nights When I’m Lonely» (som kan minne om Hank III).

Konrad spiller alt selv, og er en mer enn habil instrumentalist. Som om ikke det er nok så synger han heftig og kult, og kan tidvis minne om Conor Oberst. «Back Down Here On Earth» kunne lett vært countryalibiet på ei Brigt Eyes-skive, mens «40 Days & 40 Nights» er en låt Johnny Cash ville ha luktet på om han fortsatt var her. Liker du rolige, akustiske låter der sangeren har noe på hjertet, så er «Pills Beneath Her Pillow» låten for deg.

Ei variert og vakker skive fra en fyr som jeg gleder meg til å følge.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Howe-Gelb-the coincidentalist51. HOWE GELB – THE COINCIDENTALIST

Far sjøl i Giant Sand, selveste Howe Gelb, har gitt ut et album som jeg bare vet kommer til å vokse seg stort. Sånn tar tid, men om noen år så vil dette være et av albumene jeg kommer til å trekke fram når 2013 skal oppsummeres. 57-åringen fra Pennsyvania er mer texaner, mer mexikansk og mer sørstatsmann enn de som er født med cowboyhatt, sombrero og seksløpere.

Med seg har han Bonnie «Prince» Billy, Steve Shelley, KT Tunstall, M. Ward og Andrew Bird, noe som ikke akkurat trekker ned helhetsinntrykket.

Skal jeg trekke fram kun tre låter, så er det ikke mulig å komme unna åpningssporet «Vortexas», der han synger seg gjennom låten med Bonnie Prince Billy, som to Leonhard Cohen’er, den supernydelige «Running Behind», der M. Ward serverer en frekk liten gitarsolo, og tittelsporet med bidrag fra superfiolinisten Andrew Bird.

Ei knallskive fra en sann helt!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

prefab sproutCrimson_Red50. PREFAB SPROUT – CRIMSON/RED

Prefab Sprout kunne vært årets comeback-kids, om det ikke var for en annen gjeng fra den andre siden av Atlanteren. Gjengen fra Newcastle har alltid vært elsket her i gården, og «Steve McQueen» var et av de første albumene jeg investerte i da jeg begynte å hamstre vinyl igjen. Gladpopen treffer meg rimelig greit hjemme.

Her er det så mye flott å ta tak i, men om jeg ble tvunget til å trekke fram noen få spor så hadde den grandiose åpningen «The Best Jewel Thief In the World» blitt valgt ut, andresporet «List Of the Impossble Things» likeså (fordi den er så tander og elegant, samt minner meg om Costello på sitt fineste), og «Adolescence», fordi det er den tredje låten, og egentlig bare er med på å konkludere med at dette er et utsøkt album. Halvhysterisk med sine synthersizere, flott med sine gitarer, og alltid nydelig sunget av Paddy McAloon.

Snakk om comeback!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

holly_williams_cover49. HOLLY WILLIAMS – THE HIGHWAY

Holly er barnebarnet til Hank Williams, den gudbenådede countryhelten, datter av Hank jr, sønnen til ikonet som prøvde så hardt (og vel lyktes mer enn greit når det kommer til salg og oppmerksomhet), og halvsøstera til Hank III, en av mine favoritter når det kommer til sint country. Mao har hun det meste som trengs av genmateriale på plass til å oppnå store saker.

Det gjør hun langt på vei med «The Highway», i og med at hun har lagd ei helstøpt skive på alle måter. Favorittene mine er duettene hun gjør, den rørende «Gone Away From Me» – der hun synger sammen med Jackson Browne – «Without You» – en liten hissigpropp av en ballade, framført sammen med Jacob Dylan – og «’Til It Runs Dry» – en countryrocker med slidegitar og annen moro, sunget med Dierks Bentley.

I det hele tatt er det mye flott å ta av her, og Holly vil forhåpentligvis slippe album noe hyppigere etter dette. «The Highway» var bare hennes tredje album på ti år.

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

 

Vampire weekend - vampires of the city48. VAMPIRE WEEKEND – MODERN VAMPIRES OF THE CITY

Lista mi i år inneholder ikke fryktelig mye man kan putte inn i den ulne sjangeren «indie», og Vampire Weekend er et band jeg overhode ikke har fulgt i all hypen siden debuten i 2008. Årets utgivelse begynner riktignok like uinteressant som tidligere, men så tar det hele av fra andresporet.

«Unbelievers» har noe stilig over seg som jeg ikke har lagt merke til før. En krysning av rockabilly, Billy Bragg og engelsk gladpop anno 1984, gjør at lydbildet til VW straks faller på plass i mine ører. Så følger «Step», en rakker som har spor av deltabluesen godt kamuflert «der inne», samt noe funky og enkelt som jeg liker umiddelbart. Legg til at melodilinja har noe kinksk over seg, og låter passer meg perfekt. Så følger altså «Diane Young», mitt absolutte favorittspor, med spor av sein 70s punk, surfpop fra California i samme periode, og doser av swingende rockabilly/doo wop. En herlig, skramlete låt!

Vampire Weekend leverer!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

MARK KOZELEK & DESERTSHORE47. MARK KOZELEK & DESERTSHORE – S/T

Mark returnerer til 90-tallet på mange vis med dette albumet. Ikke bare spiller han sammen med sitt gamle band, Red House Painters, men han roer ned melodiene mange hakk, og er tilbake i folkrock-landskapet han opererte i for et par tiår siden. Det er midt i blinken for min del.

Som om ikke det er nok, så treffer han meg hjemme så det synger, når han lager deilige hymner til sine gode venner Jason Molina og Tim Mooney. To av de virkelig store heltene som nylig har tatt kvelden så altfor tidlig. Mooney rakk å hjelpe John Murry med mesterverket «The Graceless Age», men hadde så fryktelig mye mer inne, mens Molina, vel, når det kommer til Jason så blir jeg bare fryktelig trist.

Hør på den vanvittig coole og laidbacke «Livingstone Bramble» og si at det ikke er en strøken tankevekker av en låt, eller «Hey You Bastards I’m Still Here», og påstå at du ikke lar deg påvirke. Da er du en kald djevel. «Tavoris Cloud», fy faen i helvete (“at the age of 46, I’m still a fucked up little kid”), og «Don’t Ask About My Husband», countryrakkeren på skiva, må nevnes.

Faen, Mark. Fortsett i dette sporet!

 

JOSEPH ARTHUR – THE BALLAD OF BOOGIE CHRIST46. JOSEPH ARTHUR – THE BALLAD OF BOOGIE CHRIST: ACT 1 & 2

Jeg er sikker på at dette monsteret av et album (vel, egentlig er det to) hører hjemme på ei Topp 10-liste. Men, jeg har ikke hatt tid til å høre skikkelig på mer enn tre-fire låter. De er til gjengjeld så flotte at jeg får litt fnatt.

Albumene ligger pent og pyntelig i kjelleren, vinylvarianten, og jeg ser fram til å sette meg med en whiskey og vrenge opp volumet. Joseph er en helvetes helt i mine ører, bare lytt til den nydelige «Currency of Love», en melodi som Lennon/McCartney, Ray Davies og Brian Wilson ville nikket anerkjennende til, eller «Blue Lights In the Rear View», som er noe helt annet, råere, 90-tallish, men allikevel med Arthur sin signatur.

Dette skal nytes ekstra i 2014, uansett faen hva som slippes av annet snadder!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

THE HANDSOME FAMILY – WILDERNESS45. THE HANDSOME FAMILY – WILDERNESS

På sitt tiende album har verdens tøffeste og festligste ektepar, Brett & Rennie Sparks, bestemt seg for å ta for seg all verdens skapninger, og lagd et konseptalbum som handler om amfibier, fugler, småkryp, insekter og andre vesener. Tilsynelatende. Nå er dette i utgangspunktet virkemidler for å synge om dypere saker, og det funker utmerket.

«Flies» åpner det hele på elegant og rolig vis, med barytonrøster over en lav sko, før det blir «Frogs» i en herlig mann/kone-duett. Så følger favorittsporet mitt, «Eels», en crooner av en låt som kan minne om Scott Walker, Richard Hawley og andre med stemmeprakt av en annen verden.

«Wildbeest» er muligens den fineste duetten på albumet, og «Octtopus» med sine tre hjerter er duoens Beatles-hyllest.

Faen til oversett par The Sparks er!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Atlanter-Vidde44. ATLANTER – VIDDE

Jens Carelius er en fin fyr, med glimrende soloakiver på samvittigheten. Da jeg hørte at han skulle til med noe nytt, kalt Atlanter, skjønte jeg ikke greia. Det gjorde jeg vel egentlig ikke etter å ha sett dem under Buktafestivalen i sommer heller. Men, nå gjør jeg det.

«Tree Song» får meg til å tenke på Black Moutain, tøft og progaktig, mens andresporet «Aye» åpner som tuaregbandene liker, før de legger på funky og heftige rytmer. «More Juice Than Zeus» er en semi-jazza sak hvor instrumentferdighetene tyter ut, «Pike» er låten som har gjort folk oppmerksomme på dem, og er en rytmisk og lekker låt i americana-land, mens «Desert» avrunder herligheten på neddempet og stifullt vis, og Carelius får vise for en utsøkt vokalist han er..

Faen så mye bra norsk musikk som har kommet ut i år!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Daughn-Gibson-Me-Moan43. DAUGHN GIBSON – ME MOAN

Daughn startet som trommis i hardrock-bandet Pearls & Brass, begynte som trailersjåfør, kjørte lyd for glade amatører på en lokal pub, jobbet i ei pornosjappe, kom tilbake som soloartist, ga ut fin-fine «All Hell» i fjor, ble signet av Sub Pop, og ga altså ut «Me Moan» tidligere i år.

Årets album er dritlekkert, fyren er som Elvis Fuckin’ Presley på scena, og nå må han bare slå gjennom. Eller, må han det?

«The Sound of Law», åpningssporet, er en monoton rakker som Alan Vega nok digger, det samples over en lav sko, melodiene er pakket inn i merkelige lyder, fyren skaper kaos i enkle americana-låter, og gjør egentlig alt han kan for å gjøre dette litt utilgjengelig. Stemmen ligger et sted mellom en mørk baryton og en lys bass, og Lee Hazlewood eller Scott Walker er ikke dumme sammenligninger.

Favoritter er den sprø countrysaken «You Don’t Fade» og den lekre poplåten «Won’t You Climb». Hvorfor spilles ikke låter som dette på radioen?

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Luke-Haines - Rock n roll animals42. LUKE HAINES – ROCK’N’ROLL ANIMALS

Luke er en av de beste, kuleste og mest oversette låtskriverne fra UK. Som sjef i det beste britpop-bandet, The Auteurs, som diktator i absurd stilige Baader Meinhof, i vakre, flotte Black Box Recorder og som soloartist, har han alltid gitt ut knallsterke saker. Hvis du ikke finner gull på alle hans skiver så har du bare ikke leita godt nok.

«Rock’n’roll Animals» er et konseptalbum som tar oss kjapt og ironisk gjennom rockens historie, der vi følger Jimmy Pursey, aka reven, Gene Vincent, «the wise old cat», og Nick Lowe selvsagt som «the badger», mens de ferdes rundt i merkelige miljøer.

«Magic Town» er gladpop (!) av Englands største surker og ironiske refser av alt og alle, tittelsporet er klassisk Haines, altså feiende flott og funky rock, og «The Angel of North» en så fin låt at den lett spaserer seg inn på den absurd sterke Best of Luke, når den måtte komme.

Når du harnerver til å avslutte skiva med en absurd som «Rock’n’roll Animals in Space», DA er du en tøffing. Her namedroppes Purple, Soft Machine, Zeppelin, Stones og mange andre helter, helter han ikke vil ha tilbake. Hah!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

lloyd cole - standards41. LLOYD COLE – STANDARDS

Jeg har digget Lloyd Cole helt siden Oddvar Nygård påstod at jeg måtte kjøpe “Rattlesnakes” i 1984. Det har jeg aldri angret på, i og med at albumet i dag for meg er et av tiårets fineste album. Det fantastisk artige er at Lloyd Cole er relevant, kreativ og djevelsk dyktig i 2013, og måten han smeller til fra start med «California Earthquake» er direkte imponerende. Her er det spor av «gamle» Cole, og samtidig er det nytt og friskt.

Han har fortsatt en skarp penn, noe som kommer tydelig fram i «Women’s Studies», en flott låt som burde vært en gjenganger på alle radiostasjoner i den vestlige verden. Gladpop! Men han kan fortsatt være melankolsk, som på «Myrtle and Rose», ironisk og småfrekk som på «Kids Today», festlig som han er i «Diminished Ex», og rocka som på min favoritt, «Period Piece».

Satser på at Lloyd er kjappere tilbake med mer, i og med at han har mye på hjertet for tiden.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

The-National-Trouble-Will-Find-1024x102440. THE NATIONAL – TROUBLE WILL FIND ME

Matt Berninger er en helt med mikrofonen i nevene, og The National har de siste årene stått fram som garantister for bunnsolide album for oss som liker melankolsk, rolig og lekker rock i poppa terreng. De skuffer heller ikke i år, og albumet er kvalitet fra den neddempede «I Should Live In Salt» til den nydelige «Hard To Find».

Innimellom der finner vi kremlåter som den behagelige og snåle «Pink Rabbit», den kjappe og fengende «Don’t Swallow the Gap» og min favoritt, «Demons».

Jeg gleder meg til å se dem live igjen, jeg gleder meg til nye utgivelser, og jeg gleder meg til en helaften med «Trouble Will Find Me» under stiften.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

guyclark201339. GUY CLARK – MY FAVORITE PICTURE OF YOU

Nok et album jeg bare må høre mer på. Jeg har selvsagt ikke klart å holde meg helt unna, og når jeg har satt den på så har jeg storkost meg. Guy er rett og slett en av tidenes fineste låtskrivere, og har nok en gang levert et album av ypperste merke.

Men, jeg har ikke tatt meg tid til å lytte skikkelig, jeg har ikke satt meg ned og hørt på hva han har på hjertet denne gangen, (selv om jeg har fått med meg noe), og jeg har ikke åpnet en flaske fin, skotsk whiskey, funnet fram vinylen, lent meg godt tilbake i godstolen, og vrengt på volum. Når det kommer, ja da er dette Topp 5-materiale. Det er jeg sikker på, for brodern og andre godtfolk har sagt det.

En tidlig favoritt ble tittelsporet, mens «Rain In Durango» er en låt jeg vet at jeg kommer til å bli avhengig av. At han har tatt med Lyle Lovett sin «Waltzing Fool» gjør liksom heller ingenting.

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

 

ceramic-dog-your-turn-1024x102438. CERAMIC DOG – YOUR TURN

Marc Ribot er en av verdens desidert beste gitarister, og Tom Waits sin favorittgitarist leverer her ei heidundrende skive sammen med bassist Shazad Ismaily og trommis Ches Smith.

Marc ar tidligere gjort mye jazza, snålt og artig, og han svikter ikke sine fans nå heller. Men nå har han fått meg med på laget, fordi han byr på bredbeint og blytung rock’n’roll, i tillegg til alt det andre. Hør på åpningssporet, «Lies My Body Told Me», der han høres ut som en vital Iggy og byr på gitarsoloer av en annen verden. Eller den brutale «Your Turn», en av årets tøffeste hardcore-/punklåter, der Marc herjer så innihelvete med seksstrengeren at det er utrolig at den overlever. At han i tillegg serverer en av årets mest treffsikre tekster med «Masters of the Internet» er mer enn greit.

«We Are the Professionals» er tung Beastie Boys, mens «Take 5»-versjonen til Marc er absolutt vill. Faen, for ei skive!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

eels_wonderful_glorious37. EELS – WONDERFUL, GLORIOUS

Siden 1996 og «Beautiful Freak» har jeg likt E og hans skramlete vindskeive band. I år har han kjørt på med ekstra mye fuzzpedal, fått med seg et tyngre komp enn på lenge, peiset på med stilfulle riff, satt amerikansk rekord i kule overganger, og blitt hakket mer intens som vokalist. I tillegg fikk jeg endelig sett Mark Everett live, og det var en sann fornøyelse. For en underholdende og dyktig musiker fyren er!

«Kinda Fuzzy» ble tidlig en rocka favoritt, «Peach Blossom» er låten som burde blitt en hit, «On the Ropes» er nok en av disse forunderlige og lekre balladene Eels alltid kommer opp med, og «New Alphabet» er rett og slett en av de kuleste låtene E har lagd.

Her er det mye fint, og Eels leverer som vanlig.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Son-Volt-Honky-Tonk36. SON VOLT – HONKY TONK

Jeg digger Son Volt, jeg synes Jay har gruset Jeff rimelig greit siden karene skilte lag midt på 90-tallet, og jeg mener at Farrar knapt nok har i seg å skrive svake låter. I tillegg er bloggen oppkalt etter en låt av denne herremannen. At årets album dessuten er av det sterke slaget tilsier at «Honky Tonk» burde vært Topp 10-materiale. Men, jeg har rett og slett ikke hørt nok på skiva, og sånn er det bare av og til. Lager jeg en 2013 liste om noen måneder, så er nok Son Volt høyere opp enn en 36.plass, for da har jeg hørt mer på lekre låter som åpningssporet «Hearts and Minds», den superstilige «Bakersfield», fin-fine «Angel of the Blues» og en av årets fineste sanger i avslutningen «Shine On».

Jeg gleder meg til å få dette albumet inn i blodbanene, for tjyvlyttene er mer enn lovende!

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

 

neko-case-the-worse-things-get-cover35. NEKO CASE – THE WORSE THINGS GET, THE HARDER I FIGHT, THE HARDER I FIGHT, THE MORE I LOVE YOU

Jeg vet ikke om det er den helvetes lange tittelen som gjorde at det tok tid før jeg tok tak i årets album av Neko, men steike da jeg først gjorde det! Det ble nesten jul før dama med den fantastiske stemmen og de enda mer fantastiske låtene fikk spilletid i huset. Selvsagt var skiva testet et par ganger allerede på sensommeren, og «Night Still Comes» har vært spilt flere titalls runder fordi låten har vært inne på min «Årets Album»-liste. Men faen så mye mer snadder det er her!

Albumet inneholder de fine, rolige melodiene som «I’m From Nowhere», men òg låter som får tankene i retning New Pornographers-perioden med killeren «City Swans». At hun klinker til med punkpop som i låten «Man» sier mye om dama som behersker det aller meste.

Legg til at hun har med seg så mange fantastiske artister i studio at det nesten blir overkill. Jim James, Steve Berlin, Joey Burns, John Convertino, A.C. Newman, Tom v. Ray, Marc Ribot, Steve Turner (!) og Paul Rigby.

Hmm. Neko skulle vel strengt tatt ha vært høyere opp på lista..

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Monica_Heldal_-_Boy_From_The_North34. MONICA HELDAL – BOY FROM THE NORTH

Frk. Heldal er ei ung dame fra Bergen som debuterte tidligere i år på kriminelt elegant vis. Det hun driver med har vært sammenlignet med «Battle of Evermore», og ikke bare fordi hun har den samme englestemmen, men vel så mye fordi gitarspillet kan minne om selveste Jimmy Page. Hun plukker nydelig på gitaren sin gjennom hele albumet, og sammenligningen med Zep blir tydeligere på «Conman Coming», med det legendariske albumet «III» som grunnlag.

I det hele tatt så spilles det nydelig på skiva, jeg tenker engelsk/britisk folkrock, Fairport, Nick Drake og John Martyn. Når jeg så leser at Danny Thompson spiller bass her og der, så er det akkurat som det skal være. I tillegg til fine, engelske folkrock-damer, så hører jeg unektelig Emmylou her. Spesielt på den vakre «The Road Not Taken».

«Boy From the North» kom sent inn i betraktningen, men steike godt. Skiva har fått mye spilletid i jula, og interessant nok så passer herligheten godt til småkaker, akevitt, ribbe og mørkt øl.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Taliban Airways - With further ado33. TALIBAN AIRWAYS – WITH FURTHER ADO

Musikk og årslister handler for meg veldig mye om hva man tar seg tid til å lytte til, hva som fenger umiddelbart og havner på egne playlists, og noen tilfeldigheter. Tilfeldigheter som humør, omgivelser, og om man booker band til en festival. Jeg har hørt litt på Andøya-/Tromsø-bandet Taliban Airways i ny og ne siden de begynte å spille for noen år siden, siden jeg er fra Tromsø, liker Blårock og liker rock’n’roll. Men det var da jeg skulle booke dem til Senjafestivalen at jeg virkelig begynte å lytte skikkelig til det de har gjort.

«With Further Ado» er den andre fullengderen til bandet, i tillegg til noen EP’er og singler (bl.a. der de covrer Townes Van Zandt), og er på mange vis back to the eighties, med en anelse 90s Seattle over seg. Åpningssporet «Children of a Nation» minner om noe Alice in Chains kunne gjort på debutskiva, samtidig som det florerer av temposkifter og annen moro, mens favorittsporet mitt, «Long Way to the Bottom (If You Wanna Play the Blues)» har et riff som setter meg i Thin Lizzy-stemning, samt får tankene mine i retning Danko Jones.

I det hele tatt er det ikke noe feil med referansene, og liker du NWOBHM eller band som Van Halen, UFO og Sabbath, så er det fare for at Taliban Airways er noe for deg. For øvrig så er avslutningssporet «Hymn of Hope» en feiende flott countrylåt, signert Erlend J. Jensen. Vokalisten og gitaristen tar nemlig på seg boots og hatt når en rootsy anledning byr seg.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Milk Carton Kids - The Ash and Clay32. THE MILK CARTON KIDS – THE ASH & CLAY

Bandet er en duo bestående av Kenneth Pattengale og Joey Ryan, og begynte å røre på gitarene sine i LA for et par år siden. Det er umulig å nevne referanser uten å rope ut Simon & Garfunkel og The Everly Brothers først. Åpningssporet «Hope of a Lifeline» kunne like gjerne vært med på f.eks. «Bookends», mens «Snake Eyes» er en låt Don og Phil lett kunne spilt inn. Og sånn fortsetter det, med lekne og vakre låter, som i flekkene kan minne om Welch/Rawlings, Phosphorescent, The Civil Wars og svenske The Tallest Man on Earth.

Debutalbumet ble heftig spilt tidligere i år, men har forsvunnet av radaren pga et knakende fint musikkår. Da var det kjekt å ta den fram igjen og konstatere at «The Ash & Clay» holder mål. Dette er et fint album å ta fram om målet er å stresse helt ned, for stort behageligere skive er ikke sluppet på år og dag. For øvrig var det litt festlig å se at hedersmannen Billy Bragg holder dette for å være årets beste album.

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

 

Pokey+LaFarge+Pokey_31. POKEY LaFARGE – POKEY LaFARGE

Fra Bloomington, Illinois kommer årets partyløve. Hvis du liker «Boardwalk Empire», om du liker å bevege skrotten når du lytter til musikk, liker klassisk americana eller stopper opp om du hører gatemusikanter som virkelig får det til å svinge; ja, da kommer du til å elske denne fyren og dette bandet.

Jeg var så heldig at jeg fikk sett denne gjengen under End Of The Road Festival, og maken til stemning har jeg aldri opplevd. Alle danset, 8-10.000 mennesker kunne ikke slutte å bevege seg, og til og med jeg tok noen jukseskritt. Banjospill i verdensklasse, lekker traktering av munnspill, en kontrabassist som danser seg gjennom låtene, et band som svinger absurd mye, og en frontmann med en skikkelig svær F.

Her får du alt fra rolige, behagelige «What The Rain Will Bring» med behagelige blåsere, til heftige, svette «Bowlegged Woman». Og det er faen, steike ikke et eneste dødpunkt på skiva. Faen, av og til skulle jeg ha tatt dansetimene seriøst!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

motorhead_aftershock30. MOTÖRHEAD – AFTERSHOCK

Lemmy er en satans fyr. Han skulle vært død, han burde slutte å levere musikk av ypperste rock’n’roll-merke, og han burde i det minste bli gammel. Men fyren er så djevelsk viril og kreativ at det halve hadde vært mer enn nok. Med «Aftershock» har han igjen levert, og det så solid at vi må tilbake til 90-tallet for å finne noe jeg mener matcher dette albumet.

Åpningen «Heartbreaker» er klassisk Motörhead, det samme kan sies om «Coup de Grace». Men så skjer noe i «Lost Woman Blues». Det blir mer seigt enn kjapt, Lemmy legger stemmen ned et toneleie eller tre, han synger rufsete (!), og bandet er så tight at tight ikke beskriver bandet godt nok på tigthetsskalaen. «Going To Mexico» er skivas Ace of Spades, og ellers er det ikke et eneste spor som ikke er djevelsk festlig og tøft.

«Death Machine» er muligens den pheteste låten jeg har hørt i år, med sitt veldig typiske NWOBHM-sound. Ja, og så er «Dust and Glass» så nydelig spilt av bandet at de rett og slett viser fingeren til de løkene som tror at de ikke er mer enn bråkebøtter.

Herlighet!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

wooden wand blood-oaths-of-the-new-blues-a-new-record-00129. WOODEN WAND – BLOOD OATHS OF THE NEW BLUES

Mye feiende flott musikk må brukes for å beskrive det James Jackson Toth, aka Wooden Wand, driver med. Tenk deg Springsteen i studio mens han lager «Nebraska», inn kommer Vic Chestnutt med sine idéer (som Brucern lytter til), Neil Young sitter i en gyngestol og krever at det må mixes inn litt snadder av type «Zuma»-stoff, og til slutt får Conor Oberst lov å legge siste hånd på verket. Helt til Bonnie «Prince» Billy finjusterer herligheten.

Mao er dette et neddempet og deilig album, med en av mine favorittkoselåter av året i «Dungeons of Iron», mastodonten «No Bed For Beatle Wand/Days This Long» som herjer i over elleve minutter, den lille rakkeren «Dome Community People (Are Good People)» med en lengre tittel enn melodi, den nydelige «Southern Colorado Song», et av årets høydepunkt i den überkule «Supermoon (The Sounding Line)» med sin twang og steelgitar, og ikke minst det elegante punktumet «No Debts». Hah!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Foxygen-We-Are-The-21st-Century-Ambassadors-Of-Peace-And-Magic28. FOXYGEN– WE ARE THE 21st CENTURY AMBASSADORS OF PEACE & MAGIC

Klassisk rock i indie-innpakning fra California, og for en debut disse jyplingene leverer. Med kun en EP på samvittigheten rapper de heftig fra The Beatles («In The Darkness»), The Byrds («Bowling Trophes»), Lou Reed (RIP) («No Destruction»), Stones (eller Jagger, da) på «On Blue Mountain», The Kinks med vakre «San Francisco» g kule «Shuggie», The Band i «Oh Yeah», The Cramps med tittelsporet og jeg vet da faen hvem de IKKE stjeler fra i sistesporet «Oh No» (Beatles, Big Star, Small Faces, Queen..?)..

Uansett, dette blir et band å regne med, for maken til elegante melodier, herlige harmonier, og tro på egne ferdigheter er det lenge siden jeg har hørt.

Et mesterverk av ei pop-perle.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

luke-winslow-king-coming-tide-cover27. LUKE WINSLOW-KING – THE COMING TIDE

Det kommer mye festlig og herlig fra New Orleans, og Luke føyer seg fint inn i den rekken. Karen er opprinnelig fra Cadillac, Michigan, men endte opp i NO som musikkstudent, og det høres. Herlige blåsere, heftige takter, stor innlevelse og funky krydder her og der, og Luke har plantet begge beina i den musikalske tradisjon Louisiana står for. Smektende rytmer, disse forunderlige lydene av blåserrekka, og ikke minst de stilfulle melodiene som gjerne kunne vært datert 1920.

Åpnings- og tittelsporet får oss i rett modus, og dette jobber Winslow-King med gjennom hele albumet. «Moving On (Towards Better Days)» fikser å bringe meg 70 år tilbake i tid, «Let ‘Em Talk» er en frekk, semi-jazza sak, «Staying In Town» en lystig barroom-greie. Med «Keep Your Lamp Trimmed and Burning» begynner det å skje saker; det blir mørkere, mer blues, mer elektrisk, gitarer som jamrer seg, og blåserne pakkes vekk. Stilig, og et høydepunkt, med ei dame som korer som ei heltinne. «You Don’t Know Better Than Me» er singer/songwriteren Luke som triller ut en feiende flott melodi og bruker bottlenacken på vakreste vis, «I’ve Got the Blues For Rampart Street» er den fagre melodien som får meg til å ta to-tre dansetrinn, «You and Me» den urgamle deltabluesen, «I Know She’ll Do Right By Me» den optimistiske gladjazzen, og «Ella Speed» er en stilig og kul variant av Johnny Cash/Loudon Wainwright III sin «Delia’s Gone». Det hele rundes av med «I’ve Got My Mind Set On you», en versjon som bare må høres. Steike!

Anmeldelse. Lytt på Spotify.

 

Bill Janovitz - Walt Whitman Mall26. BILL JANOVITZ – WALT WHITMAN MALL

Gitaristen, vokalisten og sjefen fra Buffalo Tom har allerede en rekke nydelige soloskiver på samvittigheten. Men nå var det lenge siden siste pek fra den kanten, og årets skive er direkte herlig.

Den åpner med den frekke og lystige «Long Island», en låt skapt for Happy Hours og glade festere. Dette er ikke ei skive for sturing, men et utmerket fonogram for livets glade gutter. Det er ikke antydninger til hvileskjær her, kun ren, skjær låtsnekrerkunst av ypperste merke. Tittelsporet humper lystig av gårde, «Noon Hill» og «I Know It’s True» er to av årets fineste ballader, «Prettiest» og «Withering» er singer/songwriter-Bill som briljerer, «Welcome» det nærmeste vi  kommer Buffalo Tom, med sin tunge rytme og suggerende stil, «Mae and Maggie (I & II)» mer lystig pop med 90-tallsmerking, «Diamonds Down» superelektrisk og eksperimenterende, og sistesporet «Cold Again» en vakker, vakker sak som får deg til å trykke ned play-knappen igjen.

Lytt på Spotify – Wimp.

 

Roger Gresbærg - Honky Tonk Hipster25. ROGER GRÆSBERG & THE ANTI-MUSIC BONANZA – HONKY TONK HIPSTER

Roger Græsberg & the Anti-Music Bonanza er et norsk band med en frontmann fra Finnskogen og bandmedlemmer fra Kongsvinger & omegn. Hedmark er definitivt ikke det første du tenker på når du hører åpningssporet «Big Trucks». Her er det stålgitar og en låt som humper avgårde i beste honky tonk-stil, noe som seg hør og bør på ei skive som heter «Honky Tonk Hipster». Bandet er tight og fint, og det krever ikke mye av oss som lytter til herligheten å høre at dette er en gjeng som har spilt sammen lenge, og at de har hatt det fryktelig festlig i studio.

Ved første gjennomhøring tenkte jeg at dette er straight rock’n’roll, partymusikk og hæla i taket, noe det forsåvidt er. Men albumet er så mye mer enn det. Dette er pinadø en gjeng som svinger innom mange «sjangre», og som i utgangspunktet lagde sitt første album med et hårete mål om å spille inn 12 låter i 12 ulike sjangre i 12 ulike studioer. Med andre ord er dette en gjeng som elsker mye musikk, forskjellig musikk, og som kan sin rock’n’roll-historie.

Det er ikke mulig å si noe om The Anti-Music Bonanza uten å nevne Roger Græsberg. Her snakker vi om en fryktelig unorsk vokalist som vræler og virkelig tar i når han synger, en kar som høres ut som om han er påvirket av alt fra Bon Scott til Rod Stewart (spesielt The Faces-perioden), og med en intensitet som ville fått James Brown og Gerry Roslie til å nikke anerkjennende.

Her er det naturligvis mye fint å ta av, bl.a. det dødskule duetten «In the Middle of the Night», den neddempa plystrebluesen «Sick and Tired Blues», den phete boogierockeren «One Step At a Time», den lystige og hippe «Walking and Thinking Part 1», den langt mer skakke «Walking and Thinking Part 2», det lystige avslutningssporet «Summer Or Winter», der stemmeleiet skyter til værs.

Lytt på Spotify – Wimp.

 

Deer-Tick-Negativity24. DEER TICK – NEGATIVITY

Rhode Island-helten John McCauley og hans Deer Tick har servert et album som burde vært høyere enn på 24.plass, men i og med at 2013 er et innihelskotens sterkt musikkår så går det sånn.

Jeg har likt Deer Tick siden de i 2007 slapp debuten «War Elephant», og synes de har hatt en interessant karriere så langt. Sist var de ute med «Divine Providence» (2011), og da var de skikkelig mørke, deppa og på fylla. Da skulle man tro at de denne gangen har skrudd ekstra til på kjiphetsgraden med «Negativity», men den gang ei. Fortsatt er det forhold som går skeis, tunge stunder og kølsvart i flekkene, men dette pares med direkte lystige melodier og gladmeldinger i flekkene.

Åpningssporet, The Rock, starter pent og pyntelig, men tar snart av i en herlig melankoli og McCauley med sin sterkeste stemme. Han byr til og med på en strøken blåserrekke midtveis, en gjeng som blåser tristessen vekk med noen magadrag. Lystig rock’n’roll i beste Springsteen-stil.

Men albumet havner ikke på min Topp 25-liste om det ikke byr på mer enn et flott åpningsspor, blåsere og litt gladrock. Spor #2, The Curtain, er Deer Tick i skikkelig funky form. Just Friends er en nydelig ballade der McCauley virkelig høres ut som sitt store forbilde, Paul Westerberg. Deer Tick er kjent for å kline til med The Replacements-covere når de opptrer, men her har de tatt dette hakket videre, med denne pianodrevne saken.

Sånn fortsetter hele albumet, der de rapper fra Steve Forbert (The Dream in the Ditch), kjører på med nydelig americana i beste Westerberg-stil (Mirror Walls), smeller til med lystig 80s pop (Trash/Hey Doll), stilfull stemningsrock type The Triffids (Mr. Sticks), låner fra Stones midt på 70-tallet (Thyme), byr på en småfrekk honky tonk-ballede med ei opplagt Vanessa Carlton (In Our Time), og trøkker skikkelig til med et bredbeint riff og rocka attityde på Pot of Gold. McCauley har dessuten lært å avslutte vakkert av Paul Westerberg, og det gjør han virkelig med Big House.

Årets skive er med andre ord av den meget varierte sorten, og da liker jeg Deer Tick best.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Erik Lukashagen_memoarer23. ERIK LUKASHAUGEN – AV EN SLITERS MEMOARER

Lukashaugen er en kar jeg har brukt mye tid på i 2013. Han har definert sin egen sjanger – skogsviser – og har altså tonesatt sine favorittdikt av HansBørli. Det har resultert i ei særdeles fjong og nydelig skive, der han gjennom behagelige melodier tryller ut de fineste verselinjer.

Første gang jeg hørte albumet tenkte jeg at dette var jo pent og pyntelig, og litt vel «skikkelig» for en gammel punker og rocker som meg. Men når først diktene til Børli trengte inn, der han preiker om disse eksistensielle og svære greiene sine, samtidig som han snakker om snus og savn etter kvinnfolk, så ble jeg bergtatt. Skogen er et utmerket sted, og disse bildene Lukashaugen skaper når han synger om den på sitt nasjonalromantiske vis, er direkte herlige.

Lukashaugen utstråler et behagelig vesen, fra «Fløtervise» setter igang, til «Mitt Liv» fader ut, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at jeg har vandret rundt i skauen i Hedmark sammen med en ekspert på naturen rundt oss. Nå vet jeg faktisk ikke hvor rural Erik er, men det at han om ikke annet gir meg som lytter følelsen av at han knapt nok har sett urbane strøk sier noe om at han lykkes med prosjektet sitt.

Albumet er fullt av lyder og akustiske instrumenter, det tyter ut spilleglede og bunnsolid håndverk, og Lukashaugen sjøl er en soleklar skipper på skuta si. Han beveger seg i et melodisk landskap der selveste Tom Waits er i flekkene, det høres ut som om han har hørt sin dose britisk og irsk folkemusikk, og han er veldig tro mot den norske visetradisjonen.

At vi har lyktes med å få ham nordover til Senjafestivalen til sommeren er vi veldig fornøyde med, og jeg er sikker på at to bygder og mange hundre tilreisende kommer til å få seg en ny favoritt etter at han med sitt band har underholdt oss på visekvelden torsdag 26.juni.

Lukashaugen har dessuten lagd en av de låtene jeg har spilt mest i 2013, og at det er en norsk visesang er ikke akkurat standard for meg, noe som borger for kvalitet av ypperste merke. «Kont-Jo» er et kunstverk av en låt, og når videoen er såpass strøken som den er så er det bare å si: kos dere!

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

 

 

Endless boogie - long island22. ENDLESS BOOGIE – LONG ISLAND

I februar kom en gjeng jeg aldri hadde hørt om ut med et album jeg øyeblikkelig ble bergtatt av. Gjengen kaller seg for Endless Boogie, de er fra New York, de elsker gitarøs og rock’n’roll som ble lagd på slutten av 60-tallet og tidlig på 70-tallet, de er bortimot gamle med en total alder på 170 år på de fem medlemmene, og de har sluppet sitt fjerde album med det beintøffe «Long Island».

Ja, så har de hentet navnet sitt fra en gammel og feiende flott John Lee Hooker-låt, og det blir jo aldri feil.

Jeg har selvsagt gravd i diskografien til bandet, og kan konkludere med at årets album er et av to knallsterke, i lag med debuten «Focus Level». De har fortsatt med det de kan best: boogie, bluesrock og lange jamminger, noe de utfører til 20 i stil. Her er det ingen spor av en gjeng som ønsker å finne opp rocken på nytt, men det er fryktelig mange spor av en gjeng som gjør sakene sine på sitt eget spesielle vis, og som er fullpakket av guts og spilleglede.

De som liker tidlig ZZ Top, de som syntes det var en fryktelig tragedie at John Campbell la på lokket så altfor tidlig, de som fortsatt elsker Canned Heat, de som mener at sumprockeren Tony Joe White er en helt, og de som digger Blue Cheer: dette er skiva for dere! Punktum.

Hvis du i tillegg ikke får utslett av låter som varer i ti minutter og lenger, samtidig som du ikke helt har lukket døra for vokal som tidvis kan minne om growling, så vil du elske denne skiva. Du må selvsagt like tung riffing, og du bør elske gitarfighting, gitarsoloer i alle kanaler, og lyden av to-tre gitarer til enhver tid. Krysser du av «ja» på alt dette, så ender du opp med en Topp 10-skive, og den eneste grunnen til at jeg ikke gjør det er at det har kommet ut så innihelvetes mye knakende flott musikk i 2013, både her til lands i i det store utlandet.

Her er det mye flott å velge mellom, fra det lange og tunge åpningssporet «The Savagist», med sine lange gitarsoloer, til avslutningen «The Montgomery Manuscript», som for sikkerhets skyld er skivas lengste spor med sine fjorten minutter og ni sekunder.

Men jeg har selvsagt valgt meg ut en låt, den låten jeg har spilt nærmest ukentlig siden plata ble sluppet, og som jeg måtte slutte å spille i bilen for å beholde lappen. Her er «Taking Out The Trash» med Endless Boogie!

Lytt på Wimp.

 

 

seven doors hotel gone again21. SEVEN DOORS HOTEL – THE ARCADE

Jeg har hørt på Seven Doors Hotel siden de slapp sin selvtitulerte debut i 2007, og spesielt The Great Northern fikk en god del spilletid her hjemme. Mark Olson som bidragsyter var liksom mer enn helt greit, og låten «Lydia Vance» gikk titt og ofte over anlegget. De har vært kandidater til mine lister i alle år, men ikke rukket helt opp. Før nå i år.

«The Arcade», som ble sluppet for ikke mange ukene sine, fanget øyeblikkelig min interesse da åpningssporet «Go With You» snurret i gang, med sin småfunky og lystige melodi. Her har sjefen sjøl, Alexander Lindbäck, forsøkt seg på noe helt nytt. Vi får rett og slett servert gladpop, og det er ikke noe han har hatt for vane å by på, og Tom Petty er en kar som popper opp i skallen før låten er ferdig.

Men allerede på andresporet er vi tilbake i mer kjent terreng. Småskakk vokal, rufsete gitarer, et deilig piano, og en drivende melodi midt i americanasjangeren. På «Hell’s Hot» plantes begge beina, armene og hele ryggtavla godt i countryen, og her snakker vi Steve Forbert, Steve Earle og John Hiatt som mer enn kurante referanser. Og albumet fortsetter med låter av en formidabel kvalitet, bandet har rett og slett tatt store steg på tighthetsskalaen, og Lindbäck briljerer med både seksstrenger og stilfull stemmebruk.

Steelgitaren kommer fram på «Yesterday’s Rain», og her vandrer tankene til mye flott på begge sider av dammen, om vi skrur klokka førti år tilbake. «This Music» er såpass kjekk at den byr på straight rock i Springsteen/Petty-gata, og så kommer greia som gjør at skiva som helhet kommer inn på min uhyrlig sterke liste. Der mange album nærmest fader ut, blir mer uinteressant etterhvert som låtene kommer, og låtmaterialet viser seg å ikke være sterkt nok, så er «The Arcade» en godtepose av de sjeldne. Snadderet blir pinadø bare bedre og bedre.

«Sliding Bar» byr på superphet feedback, slentrende riffing, en sløy vokal, samt et nydelig refreng. «Gone Again» er den djevelsk fine hyllesten av en fin-fin, men ikke glemt, artist: St. Thomas. «Borderline» åpner med et kjekt riff, og fortsetter såpass rocka at dette blir en låt som El Cuero burde ha lagd, mens «My Back To the Future» nærmest er en gladsak i beste westcoast-stil. De runder det hele av med det som muligens er skivas høydepunkt, den nydelige «225 Parsons Street». Når man gjør det, så har man lagd ei skive for historiebøkene. Og man lykkes med å komme med i fine adventskalendre, samt spille på den fineste festivalen på Senja (eller var det i Nord-Norge?)..

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

Denne kjekke og melankolske videoen har jeg lagt ut før, men jeg tåler ihvertfall å høre den om (og om) igjen..


Jonathan-Wilson-Fanfare20. JONATHAN WILSON – FANFARE

Jonathan Wilson er en ikke altfor gammel hippie, i og med at han ble født etter at de verste hippiesyndromene hadde begynt å avta. Han startet et band kalt Muscadine på slutten av 90-tallet, men dette prosjektet fikk en brå slutt etter kun en utgivelse. Etter det startet han sitt eget studio, og begynte å produsere, mikse og spille for andre artister, som Elvis Costello, Chris Robinson og WIll Oldham. Gjennom dette arbeidet ble han inspirert og motivert til å sysle med egne greier igjen, og i 2007 slapp han debutskiva «Frankie Ray». I 2011 kom «Gentle Spirit» ut, et album som fikk masse skryt og oppmerksomhet i pressa rundt omkring.

Jeg likte de skivene, men i motsetning til fryktelig mange andre så synes jeg at oppfølgeren, årets «Fanfare», er sterkere på alle måter. Han fortsetter å stjele uhemmet fra øst og vest, og albumet er variert som fy, men samtidig er det noe fryktelig wilsonsk over det hele, noe som er naturlig siden han har produsert, spiller alle slags gitarer, trommer, blåsere, keyboards og synther, i tillegg til at han naturligvis synger.

Med seg på laget har han en pen bunke hedersmenn, som Jackson Browne, Mike Campbell, David Crosby, Graham Nash, Benmont Tench, Josh Tillman og Matthew Sweet. Har du sånne karer i ryggen må det bare bli bra, og det har det virkelig blitt. Her er det 70s rock, nydelig countryrock, lett pop og americana i en salig blanding. Låtene er som en reise i andre band og artisters kataloger, og spor høres lett fra Todd Rundgren, David Crosby (selvsagt), CSN, Neil Young, ELO, Steely Dan og Pink Floyd.

Mao er det noe for enhver smak her, og selv har jeg blitt mest glad i de lystigste og mest poppa låtene, der Wilson virkelig spiller på hele sitt register, med nydelig produksjon, lag på lag med instrumenter, og alle disse suverene vokalistene som hjelper ham til godlydene. På «Love to Love» er nettopp dette ekstremt tydelig, mens han på en låt som «Illumination» er så tydelig påvirket av Young at låten like så greit kunne vært på f.eks. «On the Beach».

«Fanfare» består av tretten solide spor, og varer i hele 80 minutter, men blir aldri kjedelig. Hvis du ikke synes det er kjedelig med en tur gjennom 70-tallets California, da.

I dag velger jeg meg den lekre «Moses Pain», en låt der Mike Campbell briljerer med sin steelgitar, og der Jonathan selv synger som om han er tvillingbroren til Jackson Browne. Opptaket fra SXSW i fjor er lekkert!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

death by unga bunga you-are-an-animal19. DEATH BY UNGA BUNGA – YOU’RE AN ANIMAL

DBUB er et rett ut fantastisk rock’n’roll-band, tungt inspirert av såkalt garasjerock fra 60-tallet. Her oser det The Kinks, Roky Erickson, The Sonics, og egentlig 60s nuggets/psychedelia generelt. De spiller med en avsindig pondus, de har låtene, og etterhvert har de fått skivene òg. «You’re An Animal» er bandets tredje fullengder, og i mine ører den fineste så langt.

De glir rett inn på Topp 20, og i og med at vi snakker om et band fra selveste Moss, så er det altså det tredje norske albumet jeg tar med, noe som borger for et usedvanlig sterkt musikkår her hjemme på berget.

Skiva sparker mer enn greit ifra allerede på åpningssporet, «Stare At the Sun», en låt som for tankene rett til London midt på 60-tallet. Låten som følger like greit opp, «Lesson Learned the Hard Way», får oss over dammen og ned i en kjeller i LA i samme periode. Når de på tredjelåten åpner med et stilfullt riff, ja da skjønte jeg at denne varierte lekkerbiskenen av ei skive ville ende høyt oppe på mange lister ved årets slutt. «How Far Can I Go» er San Fransisco-rock fra byens sterkeste periode på tampen av 60-tallet, samtidig som den kan minne om det svenske Soundtrack of Our Lives drev på med for et tiår siden.

Sånn fortsetter det egentlig bare gjennom hele fonogrammet, med 11 stk sterke og glade låter om fest, fyll og all den andre moroa som følger med sånne aktiviteter. Den nedstrippa og rolige «Tambourine» er en galant, skitten ballade, mens «Suspicion» er en uptempo låt som får tankene i retning northern soul, og det er aldri feil. «Getaway» er nærmest for en surfelåt å regne, mens tittelsporet kan minne mistenkelig om det The Hives driver på med. Tøffe saker er det åkke som.

Bandet liker å klokke inn låtene sine på 2-3 minutter, men den lengste låten på skiva, den rolige «I’m Not the One», varer i hele 4:11, og er en aldri så liten popperle av en rakker, med sine dempa fuzzgitarer og deilige melodilinje. «Open Your Eyes» er mer moro fra California, mens de avslutter herligheten med en liten hyllest til Abba, i låten som sensasjonelt nok heter «Abba». Og vi snakker ikke om bandet, men ei dame som sannsynligvis var lekker en gang i tiden, siden låten er en cover av bandet The Paragons som DBUB har oppdaget i sin evige søken etter perler fra 60-tallet.

«You’re An Animal» består av mye fest og moro, og jeg velger lett «Lesson Learned the Hard Way», en av mange stilge låter..

Lytt på Wimp – Spotify.


Terry allen cover-00118. TERRY ALLEN – BOTTOM OF THE WORLD

Denne gamlingen, født i 1943, er multikunstneren som egentlig har gjort nok innen musikk, og da spesielt innen country-scenen, til å være ei stjerne på linje med Kris Kristofferson, Jon Prine og Joe Ely, men som knapt nok noen kjenner til. Sadly, but true..

Han har gjort det meste som er mulig å gjøre innen et utvidet kunstbegrep, fra skulpturer og ymse installasjoner, til film og teater. Musikk startet han med i ung alder, men ble en størrelse å regne med blant andre musikere midt på 70-tallet. Da drev han på sammen med bl.a. Jimmy Dale Gilmore, Butch Hancock og Joe Ely, og de som var så heldige å få med seg det han gjorde ønsket gjerne å gjøre hans låter. Kjente karer som David Byrne (Talking Heads) og Lowell George (Little Feat) er blant disse.

Men her er det fare for å skrive seg totalt vekk, så jeg hopper enkelt å greit rett tilbake til «Bottom of the World», skiva som kom ut 5.februar i år, og som den brillefine bloggen Dust of Daylight kåret til månedens album. Det morsomme med disse utgivelsene er at vi som lyttere får en formidabel diskografi å kose oss med, akkurat som fjorårets utgivelse til Bill Fay, «Life Is People», fikk folk til å dukke ned i hans nydelige utgivelser.

«Four Corners» åpner herligheten, etter 14 års stillhet fra Terry, og her oser det klasse fra første sekund til siste anslag i avslutningslåten «Covenant». Terry Allen vil nok glede alle som liker steelgitar og tekster med snert og humor i, samt de som vet å sette pris på singer/songwritere og countryhelter som Townes Van Zandt, Johnny Cash, Hank Williams, Waylon Jennings og Gram Parsons. Melodiene er av slaget som kan virke urgamle, men samtidig er de så tidløse at vi skjønner at dette er flunke nytt, mye pga elegant produksjon og den strøkne instrumenteringen som består av akkustiske gitarer, stålgitarer, fele, trekkspill og annet snadder.

Tittelsporet sender oss rett til ørkenen og New Mexico, mens den nærmest absurd vakre «The Gift», en låt som er så sterk at det er bortimot snålt, får deg inn i egen skalle med noe som er bortimot en skrekkhistorie alle kunne endt opp i. Allen er en reflektert og meningssterk kar, som synger om kjærleik, problemet med fast eiendom, skutte hunder og annen moro, og som beandler alle tema med den største alvor og samtidig med reflektert humor. Som i «Emergency Human Blood Courier», en låt som handler om hvor tøffe forhold det er i grensetraktene mot Mexico. Med en dyster og rimelig støvete melodi presenterer han oss for dønn seriøse førhold, som den mesteren han er.

Musikerne Allen har med seg, bl.a. Lloyd Maines og Brian Standefer, plukker deilig på sine instrumenter, og totalen blir ei behagelig og sterk skive. Sånn blir det plass på mine lister.

Mange låter kunne vært valgt, men jeg går for tittelsporet «Bottom of the World», i og med at jeg kom over et nydelig liveopptak som greit viser for en dyktig fyr han er.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

 

black joe lewis - electric slave17. BLACK JOE LEWIS – ELECTRIC SLAVE

Black Joe Lewis er ute med sitt femte album, og det er pinadø tøffe greier han byr på i år. Jeg digget 2011-utgivelsen «Scandalous», og tenkte at den skiva var så brutal som han klarer å få blitt. Men, nix, i år tar han råskapen hakket lengre, og er såpass vill at dette minner stygt om energien The Jon Spencer Blues Explosion kom opp med midt på 90-tallet. Det går styggfort i flekkene, det vræles og vrenges, fuzzboksene får kjørt seg, og gutta i kompet må være utholdende toppidrettsutøvere for å henge med.

Lewis fra Austin, Texas har hele livet vært blodfan av Howlin’ Wolf, Sam Cooke og James Brown, og han har forvaltet essensen i disse herrers musikk. Dette er retro-soul, retro-rock, og blues spilt med 2013-strenger. Det er rått som de heftigste garasjeband fra 60-tallet, det er riffbaserte snadderlåter, det er groovy, det er funky, og det oser svette og rock’n’roll fra start til mål.

Alt er fett, med blåsere, stilige arrangementer, hylende gitarer og hovedpersonens energiske og übercoole stemme. «Dar Es Salaam» er James Brown anno 2013, «My Blood Ain’t Running Right» er en låt som kunne glidd greit inn på Spencer’s Orange i ’94, om Jon sjøl hadde tatt på seg Iggy Pop-stemmen, åpningssporet «Skulldiggin» er akkurat så brutalt som det høres ut, mens «Guilty» er en låt som bør få fart på et og annet dansebein.

Skiva er ikke den du strekker deg etter når kjerringa ligger i armkroken, eller det albumet du bare må sette på når svigersene kommer på besøk. Men er du klar for fest og moro, vil du ha et soundtrack til en god flaske Bowmore, er du litt tungsindig, eller føler du en tung trang til å bevege skrotten, ja da snakker vi. Hør bare på «Come To My Party», og påstå at du fortsatt er surken. Du vil nok snytskaftet ditt begynne å vokse midt i meldingen..

Litt Cramps-feeling klarer de òg å skape, spesielt når de roer ned, som med den småfunky «Vampire», der Lewis har tatt en liten tidsreise tilbake til ’62, og nærmest høres ut som en frenetisk Little Richards. Eller på «Make Dat Money», med sine dødskule, vrengte gitarer og minst like forvrengte vokal. Funky og deilig.

Alle låter passer meg perfekt, og egentlig kunne jeg valgt meg hvilken låt som helst. Men låten som har vært en viktig del av høstens soundtrack blir valget mitt. «Come To My Party» er for meg årets stiligste partylåt. Punktum.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

 

erlend ropstad - hva_om_det_ikke_er_sann_som_du_tror_at_d-22491806-frntl16. ERLEND ROPSTAD – HVA OM DET IKKE ER SÅNN SOM DU TROR AT DET ER

Ropstad er en kar jeg har vært klar over lenge. Faktisk siden han slapp sin første EP, «The Magnetic Tapes» med den nydelige «Winona and I», i 2006. Jeg har alltid likt hans melankolske og melodiøse musikk, og ment at han er en utmerket singer/songwriter. Han snuste på en plass på mine lister med debutalbumet «Bright Late Nights», og oppfølgeren «Roy, It Ain’t Over Yet» var òg fin-fin.

På de første skivene sine kunne han finne på å være litt poppete, han sang på engelsk, og han hadde med seg ymse musikere. Nå har han riktignok med seg musikere på årets utgivelse, men den er betraktelig mer nedstrippa. Den største forskjellen er allikevel at han nå synger på norsk, og ikke bare det; han synger på sin Vennesla-dialekt, noe han gjør på utsøkt vis.

Jeg skal glatt innrømme at jeg først grein en tanke på nesa. Hvorfor endre så radikalt på noe som funket, lizzom? I tillegg syntes jeg at det hele var litt sidrumpa, det manglet et eller annet. Men det var før jeg innså at det var jeg som manglet noe. Mangelen gikk på ører som var koblet direkte med hjernen, men straks dette var sånn høvelig på plass hørte jeg et mesterverk.

Uten å gå inn på noe tekstanalyse her, så snakker vi helt klart om en fyr som har mye tristesse og fornuftig på hjertet, i tillegg til en elegant vandring tilbake i tid. Ropstad får dette ut på presist og forståelig vis, med en poets tilnærming, ved hjelp av denne dialekten som blir et utmerket «redskap» for ham. «Gamle Sammen», «Lang Bratt Bakke», «Meninger Om Alt», «Ikke Sovne Så Fort» og «Når Du Blir Mi» er alle titler som sier ufattelig mye. Og så fyller han bare inn enda mer..

Jeg elsker musikere som stjeler rått og uhemmet fra musikkhistorien, som låner partier fra gamle helter, og som gjør geniers partier om til sine egne uten å skjemmes. På «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er» høres mye snadder, og jeg hører ekko av selveste Townes Van Zandt her, det er mulig å høre at Springsteen har påvirket ham på et eller annet vis, og sannelig dukker ikke nedstrippa utgaver av Steve Earle og Uncle Tupelo opp her og der.

Samtidig er det spor av nyere saker som Neko Case, Bright Eyes og annet snadder som Arcade Fire, samt vår egen superhelt, Stein Torleif Bjella. Men et lite parti irriterer vettet av meg, og det er det som skjer mellom 3:50 og 4:00 i åpningssporet «Når Du Blir Mi». Skulle du lese dette Ropstad, så hadde det vært kjekt om du ga et vink om dette. Sånn før jeg klikker..

Erlend Ropstad MÅ fortsette å levere norskspråklige album, han må gi oss flere doser av dette deilige, musikalske universet sitt, og selv om det skulle rykke litt i rockefoten, så bør det før eller siden komme en oppfølger til denne skiva. Og inviter gjerne Marte Wulff med i studio. Koringen til den dama er bare hysterisk nydelig.

Jeg er helfrelst.

Av mange strøkne spor velger jeg meg «Meninger Om Alt», mye for at det er en nydelig låt, og litt for at det kun er 946 visninger på dette fabelaktige liveopptaket fra Mono. Og det enda den har ligget ute i over et år. Skammelig.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

The Black Angels - Indigo-Meadow-front15. THE BLACK ANGELS – INDIGO MEADOW

Fra Austin, Texas kommer dette drittøffe og psykedeliske bandet som blåser ørene tomme for all voks, smuss og annet rask. De fyrer løs med fuzzpedaler, hopper inn i alle låtene, og foredler Roky Ericksons arv på en forbilledlig måte. Jeg har selvsagt elsket dette bandet i årevis, og det harde, kompromissløse og rufsete har alltid truffet rett i denne sjela.

I år har de selvsagt mer av dette på lager, men samtidig har de smuglet noe mer melodisk og på mange måter poppa inn i studio. De harde riffene, den beinharde trommingen, og den elleville syngingen med vreng er fortsatt der. De kjører på med semi-monotone låter, og de elsker det råe og brutale i 2013 òg. Men når de starter opp «Don’t Play With Guns» så åpenbarer det seg en låt så vi aner et musikalsk slektskap til band som Black Rebel Motorcycle Club og Jesus And the Mary Chain, samtidig som de lurer inn soundet til band som 13th Floor Elevators og Reigning Sound.

Når de så følger opp med en überkul sak som «Holland», så er det nevnte slektskap klokkeklart. Funky og dronete, melodiøst og rufsete. Faen som jeg liker denne gjengen, og de byr på mer av det samme i «The Day», bare at de pøser på med en dose The Kinks. Og det blir aldri feil.

Av favorittlåtene er helt klart «I Hear Colors (Chromaestasia)», der de går totalt Jefferson Airplane. Dette er psykedelia så det hyler i svingene, og de bare konstaterer at «nuggets»-taktene er inntakte. Det samme gjør de på «Twisted Light», og skal du høre ei skive for å komme i San Francisco anno 1967-modus i år, så er dette albumet å sette på. Flere favorittlåter? «Black Isn’t Black», avslutningssporet som tar turen til midten av 50-tallet, «Love Me Forever», som rett og slett er en gladrocker type danske Baby Woodrose, «Love Me Forever», med sin deilige enstrengersmelodilinje (hater orddeling), og andresporet «Evil Things», som vel må sies å være den tyngste låten på albumet, med sitt fete og seige riff.

The Black Angels fortsetter å levere, og jeg fortsetter å anbefale tøffe saker fra Austin, byen som fostrer alt fra den fineste køntri til den tøffeste rock’n’roll.

I dag velger jeg meg «Evil Things», fordi dette var låten jeg tidlig valgte som representant for skiva på Wimp- og Spotifylistene mine, og fordi de har gjort et stilig opptak av låten hos den brillefine radiostasjonen KEXP (som jeg forøvrig er avhengig av).

Lytt på Wimp  – Spotify.


tim-easton-not-cool-cover114. TIM EASTON – NOT COOL

En av skribentene på Dust of Daylight var tidlig ute med å utrope denne skiva til årets beste. Han var såpass påståelig at han straks den kom ut utbasunerte at ingen ville makte å slippe finere fonogrammer. Da måtte jeg selvsagt lytte til skiva, og når i tillegg brodern kom med semi-euforiske meldinger, da skjønte jeg at dette er fine saker. Og steike så rett de herrer hadde!

Easton er fra Akron, Ohio, og driver på med saker som John Hiatt, Tom Petty og mange fine singer/songwritere nok nikker anerkjennende til, og er i tillegg solid plantet i rockabilly-land. «Not Cool» er et album du setter på en fin-fin sommerdag, når den duggfriske halvliteren er innen en armlengdes avstand, og alle bekymringer har forsvunnet som dugg for sola.

Karen er påvirket av nevnte Petty, han har hørt sine doser The Beatles, Doc Watson er et klokkeklart forbilde, og han er ikke snauere enn at han sier at KISS har vært et viktig band for ham. Og på et snodig og subtilt vis så er det pinadø mulig å høre alt dette i hans rockabilly/countryfiserte musikk.

Han klinker til fra startgropa med killeren «Don’t Lie», en humpete og heftig sak som byr på slidegitar og groovy greier. På «Trouble» blir det full dose rockabilly, noe han òg byr på med «Little Doggie». Ellers er Easton en meget allsidig herre som behersker stilfull blues, sump-rock (drit-phete «Four Queens»), straight cool rock’n’roll («Tired and Hungry»), country («They Will Bury You»), cowpunk (den avsindig tøffe «Crazy Moterfucker From Shelby, Ohio» – hørte jeg The Cramps?) og deilige ballader (steike for en flott sak tittelsporet er!).

Jo mer jeg hører på albumet, dess høyere vurderer jeg det, så nå måtte jeg roe ned rundene. Jeg har jo mange skiver som på mange måter skal høyere på lista, i og med at jeg har spilt dem mye mer i år. Men det skulle ikke forundre meg om denne skiva er ei enda mer skattet skive om 40 år. Det skulle ikke forundre meg en tøddel.

Alle som liker dyktige countryrockere som er vaksinert mot å skrive svake låter, og som vet å pakke inn herligheten på fineste vis, bør sjekke ut dette albumet kjappere enn kjapt. Det er umulig å bli skuffet..

Når jeg skal velge meg en låt fra albumet så er det umulig å komme unna «Crazy Motherfucker From Shelby, Ohio». Tittelen sier det meste, og her er det energiutløp på fineste vis.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

 

the good the bad and the zugly anti_world_music13. THE GOOD THE BAD AND THE ZUGLY – ANTI WORLD MUSIC

Fra Oslo kommer en kvartett som spiller hardt og brutalt, og som har tatt opp arven etter Turbonegro og Gluecifer. Vokalist Lars Dehli leder gitaristene Eirik Melstrøm og Kin Skaug, og får Magne Vannebo til å hamre for livet. Det er med andre ord rock’n’roll med baller i luka i dag..

Dette hardcore punkebandet klapper oss over kjeften med 12 hardtslående perler som klokker inn på småpene 26:25. De spiller for å ha det gøy, de gjør hverdagen fryktelig mye morsommere for oss som elsker høyoktan-rock, og de briljerer rett og slett på sin første fullengder. Jeg hørte den fryktelig tøffe EP’en «Sitter Fast i Hælvete» allerede tidlig i fjor, og skjønte rimelig kjapt at dette ville bli en gjeng å regne med. Og hvor rett ble ikke det..?

På «Anti World Music» byr de på musikk som får tankene til å vandre ut av Noreg. Det er umulig å ikke tenke Motörhead i flekkene, jeg hører gode gamle Black Flag når de er på det hardeste, og egentlig er det mange spor av den såkalte «indiebølgen» fra USA i skillet mellom 70- og 80-tall. Men mest av alt er det enorme doser The Good the Bad and the Zugly. Massevis, fort og hardt.

«Reaction Formation» åpner behagelig og rolig med en smått klimprende gitar, før veggen dukker opp. Et massivt riff, heftig tromming, og noe som kan minne om en låt smidd i UK rundt 1980 kommer hylende ut av høytalerne. Dette er som Maiden og andre band i den fin-fine «sjangeren» som gikk under navnet New Wave of British Heavy Metal, før sjangeren ble forutsigbar og utvannet. Men TGTB&TZ er fryktelig mye mer enn gammel metall. De har noen heftig snaisne vekslinger mellom å synge på norsk og engelsk (hør den dødskule «Nowhere To Go»), de overgår Turbonegro i tunge riff og skitten feedback («Oslo, Jonestown pt.II»), de spiller tyngre og kjappere enn Lemmy & Co (bare lytt til «Mr. Obese»), de serverer gladpunk skapt for allsang («Please Kill Me»), de klarer å lage et skittent lite mesterverk blottet for politisk korrekthet («I Ain’t Got No Job»), en låt de topper med avslutningssporet «Less Than Zero», som varer i hele 56 sekunder.

Den smått melodiøse «One Kidney Man» har vært en av de mest spilte låtene her i gården i 2013, og her snakker vi om en skikkelig rakker av en låt. Det samme kan jeg si om «Smoke ‘Em» som følger på, og etter to slike låter som nesten tar pusten fra meg, så er det passe utrolig at de makter å holde oppe det skyhøye nivået på låtene. Men det gjør de altså, og klinker til og med til med det som nok er favorittlåten min fra skiva, den iltre og tunge «Call The Cops». Her er de bortimot dronete, og de kan minne om Husker Du, om Bob Mould hadde skrudd opp et par knepp på metallknappen.

Dette er skiva for dem som liker rocken hårete, blottet for dype budskap, og med sansen for hylende gitarer og tunge komp. Det gjør jeg fryktelig ofte, og da er det særdeles godt å høre at det har grodd fram nydelige saker som dette i norsk rock.

Gutta spilte under Buktafestivalen i sommer, og det jeg angrer mest på av alle mine dårlige valg i året som snart har passert er at jeg ikke var der. Sånn er det å bli gammel og heller prioritere mat, søvn og andre uviktige ting. Snakk om å være en vattnisse, men sånn er det med den saken.

«Anti World Music» er ikke fryktelig langt unna min Topp 10-liste, men så bunnsolid som musikkåret 2013 vært så er en Topp 100-plassering et tegn på ypperste kvalitet. Jeg tror jeg rett og slett velger meg et liveopptak fra Audunbakken i sommer, fordi «Call the Cops» er dritstilig, lyden er ok+, og kun 50 mennesker på planeten jorda har sett videoen. Latterlig.

Lytt på Wimp – Spotify.

 

Valerie-June12. VALERIE JUNE – PUSHIN’ AGAINST A STONE

Dette albumet kom ut allerede i mai, men jeg oppdaget det ikke før tidlig i høst. Da ble jeg derimot solgt, som det så snålt heter. Ei ung, vakker dame som debuterer gjør det som regel med noe r’n’b-greier, og derfor ble inngangen min temmelig likegyldig. Denne innstillingen varte naturlig nok i kun 27 sekunder, etter at «Workin’ Woman Blues» hadde pleiet ørekanalene på herligste vis.

Valerie måtte sjekkes nærmere ut, og hennes bakgrunn er for interessant til å ikke nevne noe av den. Hun startet en pen og pyntelig duo sammen med mannen sin allerede som 19-åring (Bella Sun), og de rakk å gi ut et album. Men etter at de ble skilt hadde duoen heller dårlige forutsetninger for å lykkes, og hun flyttet fra hjemstaten Tennessee og rett vest. I The Promised Land trålet hun kysten opp og ned, og tilbragte store deler av tiden med å spille for vekslepenger på buss- og togstasjoner. Hun levde fra hånd til munn i et par år, som uteligger og på hospitser, før hun returnerte til Memphis, Tennessee.

Tilbake i hjemstaten ble hun en del av musikkscenen i byen, og hadde nå banjo og lap steel på repertoaret. Valerie hadde en bratt læringskurve, samarbeidet med alt fra kjente rappere til obskure folk-artister, og opparbeidet seg etterhvert et rykte for å være en heftig og meget dyktig liveartist. Dette oppdaget det fine orkesteret The Old Crow Medicine Show, og i 2010 ga de ut en EP sammen (Valerie June & the Tennessee Express). I mellomtiden hadde hun rukket å gi ut et par skiver lokalt, men dette er det ikke spor av på det store Internettet.

For å ikke gjøre dette til en historiekalender så er det bare å lire av seg at selveste Dan Auerbach (The Black Keys) fattet interesse for dama, hun flyttet til Brooklyn, og resten er historie.

De albumene jeg virkelig liker er av den sorten som «krever» litt av meg som lytter, album som bare vokser for hver gjennomlytting, og som åpenbarer nye herligheter i form av detaljer og krydder som passerer hjernen uten gjentatte runder i stereoen. Alt dette er i boks her, og selv etter titalls stunder med «Pussin’ Against a Stone» oppdager jeg nye greier. Det kan være noen akkorder Booket T. Jones har lagt inn med keyboardet på tittelsporet, en stemme som er så tett opp mot Valerie sin at jeg ikke har oppfattet den, eller en stålgitar som ligger og jamrer seg så langt bak i lydbildet at hodetelefoner må til for å få «øre» på den.

Albumet er variert så det rekker, med rene countryspor som «Tennessee Time» og «Twined & Twister», låter der June kan minne om en ung Dolly Parton, dronete og heftig blues som i det nevnte åpningssporet (som for øvrig er en av mine favorittlåter i 2013), «The Hour» – en låt som får meg til å tenke på en kvinnelig Screamin’ Jay Hawkins, sumprockeren «You Can’t Be Told», der hun får hjelp av selveste Jimbo Mathus og blir skikkelig heftig (dette er en låt som MÅ spilles høyt).

Sånn fortsetter albumet med varierte perler. «Somebody To Love» er en ukuleledrevet låt som presenterer soulvokalisten June, «Trials, Troubles, Tribulations» er en gospellåt i beste Carter Family-stil, der Auerbach selv står for tander koring, «Wanna Be On Your Mind» er en behagelig svingende jazz-sak, og «Shotgun» låten der hun virkelig får vist fram sin singer/songwriter-side, med bottleneck og greier.

Valerie June har lagd et feiende flott album, ei skive jeg lenge vurderte til et Topp 10-album, og som av og til er nettopp det. «Pushin’ Against a Stone» er full av godbiter, og den største er «Workin’ Woman Blues»..

Lytt på Wimp – Spotify.

 

 

gringo bandido - the king and i11. GRINGO BANDIDO – THE KING AND I

Det ble kjærlighet ved første lytt, eller «True Romance» som åpningssporet heter på det psykt undervurderte og oversette debutalbumet til Haldens stolthet, Gringo Bandido, for min del da jeg hørte denne skiva for første gang tidligere i år.

Deilig Hammond-kosing, tight og funky komp, stilfulle riff, og en av landets best skjulte vokalistskatter, fabelaktige Christian Sandaker, herjer med ørene mine fra startblokka. Jeg kjenner at dansefoten rører seg, jeg blir lett og fin i kroppen, og når musikk gjør det med en såpass tung kropp som min, ja, da er det noe spesielt på gang.

Fortsettelsen er ikke akkurat noe dårligere, med en av de låtene som har snurret mest i bygda denne sesongen. «Hellhound Nite» byr på skitten garasjerock, ulvehyl, forvrengt vokal, tight melodi, og egentlig alt det fine 60s rock hadde å by på. Og det fra Halden. Faen!. Keyboardet trakteres nydelig, og det fortsetter på «The Game», en slags ballade som får tankene over på Little Richard. En deilig rakker som lett kunne rocka ethvert lokale på planeten som siste dans før turen går rett hjem til soverommet. Dette er rock’n’roll med en pondus som er helt sjuk.

«The Hustler» åpner med et riff Ray Davies garantert sitter hjemme i London og nikker anerkjennende til. Sandaker synger som om det står 28.05.1937 på dåpsattesten, og er en satans helt med mikken mellom labbene. Resten av bandet er bare så tighte og klare for å herje med oss at resultatet igjen blir strøkent. Sånn fortsetter hele albumet, seriøst. I og med at jeg har lovd meg selv at jeg skal skrive kort og presist, så kan jeg bare skrive at dette er garasjerock anno 2013 i 100% Champions League-klasse.

Tittelsporet må nevnes, i og med at denne låten skiller seg noe fra resten av skiva. Her snakker vi ei skakk og herlig drikkevise, i fineste Tom Waits-stil. Litt trekkspill, litt ompa-ompa, en dash mariachi, spor av Calexico, enda dypere spor av Helldorado, skeiv og semi-kaotisk allsang, og i det hele tatt et brekk som gjør at man klarer å hente seg inn etter all farta og moroa starten byr på. «The Fortress», med sin boogieaktige melodi, svingende komp og deilige enstrengerssolo, hjelper enda mer på med tanke på egen puls. Og vi er bare halveis..!

Snur du vinylen så kjører de på med en heftig og intens ørkenrocker. «Last Voyage» handler om det rock skal handle om, og uten å gå helt tekstanalyse her så er det damer og fyll inne i bildet, og det liker man jo. «The Saints» er nok en rakker som får folk i den rette stemninga når baren har stengt og turen går hjem. Hammond, Sandaker med sin «veneste» stemme, trommis og bassist som holder igjen og holder igjen, energi som ligger å lurer, og klimaks som kommer og går. Steike!

«Deatrow Polka» høres ut som en låt signert Mr. Waits, men er rett og slett så gringobandidosk som en låt kan bli. Fett er ordet jeg leter etter. «Snake Eyes» tar oss ut i ørkenen igjen, og der blir jeg lett så lenge det er så behagelig som her. Låten kan minne om noe Stan Ridgeway ville servert på en god dag, og da snakker vi selvsagt.

Jeg skulle fatte meg i korthet, men det ble bare med skryten, for de to siste sporene må bare nevnes. «It’s a Shame» er den mest umiddelbare låten på «The King and I», og er en skikkelig gladsak. Enstrengers snadder, litt fuzzpedal, litt snaisen vræling, og dette særdeles tighte kompet. Faen for et band! Herligheten avrundes med «Wounds», og nå er det virkelig bare å ta av seg dansaskoa, røske med seg dama, og sprinte hjem lett og fin i kroppen.

Gringo Bandido er ikke nominert til Spellemann; det er Big Bang og King Midas. Hva faen er det de holder på med..!

Av alt det herlige bandet har å by på tror jeg at kveldens utvalgte blir.. hele skiva. Her er det bare å sette av 40 minutter til nydelig rock’n’roll!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

richard buckner - surrounded10. RICHARD BUCKNER – SURROUNDED

Jeg har fulgt Richard Buckner rimelig tett siden den vanvittig sterke debuten «Bloomed» ble sluppet for snart to tiår siden. Etter den feiende flotte konserten på gamle «Dampen» (hehe) i Tromsø i 1996, ble jeg blodfan. Siden den gang har han sluppet hele 11 album, alle med store doser kvalitet. Men det er ikke før i år at han virkelig har toppet debuten, for det har han pinadø gjort med «Surrounded»!

Tittelsporet starter det hele på nydelig vis, en behagelig og deilig melodi som fikk meg interessert øyeblikkelig. Men det er først på andresporet at han virkelig klasker til med låten som gjør at jeg må fram med alle superlativene i boka. «When You Tell Me How It Is» er en dyster, skummel, elegant og ballesparkende behagelig låt, med trekkspill, keyboard, shaking, elektronisk autoharpe (!), spansk gitar, Buckners kuleste stemme, og en melodi mange ville gitt levra si for. «Beautiful Question» er mer standard Buckner, noe som betyr en neddempet låt tuftet på tunge meninger og følelser, noe han har plenty av studiepoeng i, med tanke på at han har opplevd det meste i sitt noenogførtiår lange liv, bl.a. å være mistenkt for mord.

Så kjører han på med «Foundation», og da er vi tilbake til den eksperimenterende Richard, med en åpning som minner meg om «Baba O’Riley» av alle ting her i verden. Looper, spesialdesignet pedal (oktav-skiftende, av alle ting) og denne autoharpa, gir et fyldig og heftig lydbilde. Og det kler låten utmerket. I «Portrait» serveres vi mer av den tradisjonelle singer/songwriteren Buckner, og selv om jeg digger det «nye» han kommer med her, så er det noe med at balansen mellom dette og gode, gamle Buckner skaper ei dynamisk og strøken skive. Det måtte bare bli Topp 10 av sånn.

Med «Mood» så er vi tilbake i den eksperimentelle gata. Et snodig orgelriff åpner herligheten, akkompagnert av Buckners utmerkede gitarspill og alvorlige vokal. Dette er elektronisk folkrock, singer/songwriter goes electric eller Richard Buckner som er ute på et tokt for å sprenge noen grenser i sjangeren. Det er uansett deilig suverent, og jeg kjenner at denne låten blir å prege mange høster framover. «Go» følger på med mer av det samme, og er en låt jeg øyeblikkelig ble glad i. Her blandes det gamle med det nye, og resultatet er perfekt.

Vi nærmer oss slutten av skiva, og når jeg konstaterer at det ikke er antydninger til dødpunkter med kun to spor igjen, ja, da er det lett å tenke mesterverk. Nettopp det er det mange som har kalt årets album, og jeg kaster meg på denne gjengen. «Cut» senker ikke akkurat kvaliteten, i og med at vi her snakker om albumets mest spennende spor. Igjen denne autoharpa, som her først og fremst skaper en drømmestemning som kler låten til de grader. Richard goes techno skaper et brekk som jeg elsker når jeg nærmer meg slutten på skiva. Og slutten er «Lean-To», albumets lengste låt, og samtidig låten der gitaristen Buckner får leke seg litt. De elektroniske lydene er der, men dette er klassisk Richard Buckner på sitt beste. Nok en perle for de mørke høstkvelder.

Jeg blir alltid glad når jeg hører knakende flotte skiver, men ingenting gleder meg mer enn når gamle helter finner tilbake til den ultimate form. Det blir som når Liverpool banker Spurs 5-0 på White Hart Lane, eller noen av mine favorittartister ønsker å komme på besøk til Senjafestivalen. Trubaduren Buckner har tatt nye steg helt siden midten av 90-tallet, men det er først i år jeg synes han virkelig har finspisset det nye formatet sitt. «Surrounded» er så perfekt at jeg virkelig gleder meg til fortsettelsen!

Av ni knallspor velger jeg meg «When You Tell Me How It Is», mye fordi det er en fantastisk låt, en del fordi videoen er flott, og ikke minst fordi den representerer albumet på en kjekk måte..

Lytt på Spotify.

 

 

Amos_Lee9. AMOS LEE – MOUNTAINS OF SORROW, RIVERS OF SONG

Amos Lee startet ut som en leverandør av strøken soft rock, og var tydelig inspirert av de store soulsangerne som Marvin Gaye, Sam Cooke og Smokey Robinson. Men på det forrige studioalbumet, det nydelige «Mission Bell» fra 2011, hadde han endret kursen noe. Nå var det klarere spor av country, folkrock og ren nytelse.

Denne kursen har blitt fastlåst på «nytelse», og MoS,RoS har blitt et album der Amos plukker fra den historiske countrykatalogen. Åpningssporet «Johnson Blvd» er av det nydelige slaget, med en behagelig melodi, stor vokalkunst og herlige steelgitarer, keyboards og blåsere. Alt så neddempet at det nesten er ubegripelig at så mange bidrar. På andresporet og singelen, «Stranger», klasker bandet mer til, og de planter beina godt i Steve Earle-land anno 1995. Banjo, trommer og bassisering gir et hillbillypreg på låten, samtidig som hovedpersonen henter fram sin mest nasale stemme. Stilig, er ordet jeg leter etter.

«Tricksters, Hucksters and Scamps» gir oss mer hillbilly- og rootsy-føde. Her er selveste Tony Joe White med på å skape stemning som bare han kan, og har man en legende med på laget så tenker jeg at låter som dette må med. Så kommer et av albumets soleklare høydepunkt i «Chill In the Air». Her har Alison Krauss bidratt med nydelig andrestemme, noe som kler den rolige låten utmerket. Litt plukking på en akustisk gitar, før trommene kommer inn og Amos Lee synger med sin vakreste stemme. Piano og elgitar langt bak i lydbildet, en rutinert dame som fyller inn Lee akkurat der stemmen hans trenger hjelp, og vips, vi har en låt nydelig som fy!

«Dresser Drawer» er et musikalsk hjertesukk i beste George Jones-stil, og bør være en instant classic for alle med hjertet i klassisk country. «Indonesia» er en Hammond-drevet musikalsk reise, der det å røske seg løs fra alt det sure hverdagen kan by på er tema, noe Lee forteller om med hele sin stemmeprakt. Så bryter han av sin metaforiske reise, og styrer rett mot sumpene med låten «High Water». Igjen lusker Tony Joe White i bakgrunnen, men nå på skitneste vis. En elgitar gneldrer i «baki der», takta går helt funky, koringen likeså, og for skikkelig å sikre seg at dette blir så sumpete som mulig så kjører de på med fuzz og full forvrengning på det meste. Heftig!

På «The Man Who Wants You» er det lett å høre omtalte Tony Joe, og fryktelig mye annet fra tidlig 70-tall, som Little Feat og Dr. Hook. Funky og lett dansbart, for de som driver med sånn. «Loretta» er den obligatoriske låten om og til ei dame, som alle coutryalbum skal ha med. Piano, pent og småfengende er adjektiv (og et substantiv) som dekker låten greit. «Plain View» er en bottleneck- og banjotuftet liten sak. Artig lite avbrekk, der produsenten har fått lov å leke litt tidlig 50-tall.

Så tar skiva seg opp igjen, med det fenomenale tittelsporet. På «Mountains of Sorrow» overbeviser Lee meg om at han har kommet for å bli i eliteklassen. Med seg har han Jerry Douglas på dobro, og denne helten utnyttes til fulle. En kar som har spilt med alle som har tenkt en countrytanke (samt størrelser som Paul Simon, Erik Clapton, Jonny Cash, Lynyrd Skynyrd, og alle som har vurdert å gi ut ei skive), gir låten en pondus av en annen verden. Og sa jeg at Patty Griffin bidrar med sin englestemme? Steike!

Plata rundes av med «Burden», og her oppsummerer han mer eller mindre livet sitt, og selv ei søtladen melding som «I never meant to be a burden, please, forgive me if I wait on you» funker som god snus. Karen kommer unna med det meste her, og da har man vel snekret sammen et lite mesterverk?

Her kan jeg lett velge med bind for øynene, men med «Chill In the Air» på Letterman så blir det den..

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

 

 

4030-Helldorado-Bones In The Closet-1319b97f1761b9d28. HELLDORADO – BONES IN THE CLOSET

Det skummelt oversette Stavanger-bandet Helldorado slapp sitt femte album tidligere i år, og jeg tror alle som kjenner meg, i det virkelige liv og virtuelt, vet hvor heftig jeg holder av denne gjengen. Har sett dem live noen ganger, og vært tidvis avhengig av albumene etterhvert som de har kommet ut. Sideprosjektet Flying Shoes, der Dag Vagle er vokalist, er dessuten ei av de fineste coverskivene jeg vet om, med låter som Tecumseh Valley (Townes Van Zandt), A Song For You (Gram Parsons) og Silver Raven (Gene Clark).

Nok om det, her skal det skriver om et vanvittig solid album av og med Helldorado, og deres beste prestasjon så langt. Bare det er en så sterk kost at jeg er glad det er normalt å sitte når man skriver. De åpner herligheten med «Gallow’s Bird», og etter noen trommevirvlinger er moroa i gang. Gutta byr opp til fest med trompeter, mariachi, tristesse og steintøff rock’n’roll, parret på absurd vis gjennom stemmen til Vagle. Fyren synger som en rockegud, og det har alle vi som elsker ørkenrocken, texmexen, den skakke rocken og deilige musikken til bandet visst i lang tid. Blåserne på låta.. det holder med et stort «Ahhh!».

De fyrer løs alle seksløpere i åpningssporet, og roer elegant ned med «Misery And Woe». Når disse gutta roer ned så roer ikke jeg meg ned, og det får stå som en grei beskrivelse på låten. Det er en nerve, nydelige inputs av piano og trompeter, og en innlevelse i syngingen til Vagle få vokalister kan matche. «Dead World» er garasjerocker’n på skiva, selvsagt med en helldoradisk vri. Gitarene langt bak i lydbildet, rett fram rock, fengende allsangrefreng, og alt er fortsatt moro. Moro er det med «John McMiller» òg, men av den skumle sorten. Denne låten har jeg vært avhengig av i år, i og med at jeg elsker tung «country» med twang, mikset store doser rock. Det får du til gangs med denne låten, samt et lite mannskor som pirrer ørekanalene.

«Please Come Back» er en låt som lett kunne vært med på soundtracket til de fleste Tarrantino-filmer, der den ruller ut med sine semi-sleazy gitarer, humpende komp, tunge tromming og kjappe refreng. Tempoet roes ned igjen med «Times of Trial», med en helakustisk intro bestående av nylonstrenger og tangenter. At Vagle har en stemme som kler de rolige melodier har jeg alltid visst, men steike! Tematikken er fortsatt hentet fra «The dark side», og skruene vi møter i låtene er alt annet enn Guds beste barn.

Vinylen vendes, og på side B venter tittelsporet. «Bones In The Closet» byr på støv, revolvere og cowboyhatter, og er en slentrende melodi Nick Cave nok sitter i gyngestolen og gynger til. Litt orgel, funky takt, fett refreng, stilig vokal, kul blåserrekke og solsteik er det jeg sitter igjen med. «Two Headed Horseman» er en tommel opp til Gun Club og The Cramps, ispedd ei blåserrekke som tar i.

Så blir det straight rock’n’roll i den Blues Brothers-aktige «69 Camaro». Tempoøkningen er formidabel, og her er låten å sette på rett før turen går ut på byen. Når du kommer ut ber du DJ’en spille denne, og kvelden er berget. «Lost Highway Motel» er ikke et lykkens overnattingssted, og det er nettopp dette bandet klarer å formidle på glimrende vis. Det er skummelt, det er mørkt, pianoet er som djevelens lokkemiddel, og Vagle synger som en dommedagsprofet. En skjult skatt av en låt!

Så tar det seg virkelig opp, som om det skulle være nødvendig. Men det må bare nevnes i og med at «Johnny’s Song» for meg siden første gang jeg hørte låten skjønte at dette ville bli årets låt. Jeg har «plaget» fryktelig mange med denne sangen, og blir helt «Hør nå!» når den spilles. Behagelig piano, årets vokalprestasjon, en sterk historie, et band som slenger seg på, et band som tar helt av, og et band som utmattet avslutter på strøkent vis. Det blir en klassiker i mi bok, og her har vi faensteike en spillerny klassisk, norsk rockelåt det lukter svidd av! Jeg kjenner at det hadde passet fryktelig godt inn med mye bannskap her, men lar være på grunn av mangelen på aldersgrense på profilen min.

Hva er mer naturlig enn at de avslutter med en Morricone-sak? Ingenting, skulle man tro, men «Sixty Seconds To What?» er altså ikke med på vinylutgaven, sørgelig nok. Låten er hentet fra «For a Few Dollars More», og spilles så strøkent som forventet. Med twang, mariachi, ørken og Clint’ern i tankene, og et kor som får mannskoret fra Berlevåg til å høres ut som Sølvguttene, så blir dette intet mindre enn en beintøff hymne til Ennio.

Steike for et album!

Det er lett å velge seg en låt, i og med at årets låt befinner seg på skiva. Her er «Johnny’s Song«. Nyt!

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

 

PARQUET COURTS - LIGHT UP GOLD7. PARQUET COURTS – LIGHT UP GOLD

Årets debutant er et hardtslående band fra Texas som har emigrert til Brooklyn. Og for å gjøre dagens omtale så kort som mulig så sier jeg kun:
Liker jeg dødskule The Feelies – ja, jøss
Liker jeg dødstøffe Pavement – joda
Liker jeg gale Mark E. Smith (The Fall) – yepp
Liker jeg fin-fine The Modern Lovers – jada
Liker jeg bortglemte og absurd solide Wire – joa
Liker jeg Ramones (hehe) – hah!
Liker jeg Sonic Youth – jupp
Liker jeg punk – ja, for faen!
Liker jeg rock’n’roll – selvsagt
Liker jeg musikk – tja

Jeg gjør pinadø det, og det må Parquet Court òg gjøre, i og med at de rapper på groveste vis fra alle de nevnte, og det gjør de med stil.

Hør på «Donuts Only», en liten rakker på hele 1:21 med feedback og sint vokal, den melodiøse og skranglete «Carreer in Combat» (1:07) med monoton vokal, den frekke «Yr No Stoner» som med sine 1:50 er så Wiresk og Fallsk at det er ubegripelig at ikke låten er spilt inn i London i 1980, eller favoritten min, «Stoned and Starving», som er gladpunk på sitt beste.

Det er håp for ungdommen!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

 

The sadies - internal sounds6. THE SADIES – INTERNAL SOUNDS

De tøffeste kanadierne i byen er gutta i The Sadies, og det er det mange som mener om Toronto-bandet. De har backet Neko Case på turné, samme dama har koret på skiver de har gitt ut, de har gitt ut et knallsterkt album med legendariske André Williams, samarbeidet på skive med John Doe (X) og John Langford (Mekons), og ikke minst gitt ut en liten haug album selv. Hvis jeg er sånn høvelig god til å telle så er årets album det trettende i rekka, og mye mulig det beste. Akkurat det er ikke så enkelt å bedømme, i og med at alt de gir ut er knall..

De åpner smått poppa og lekent med «The First 5 Minutes», en låt som av alle ting høres ut som en krysning av The Decemberists og The Byrds. Så følger en nydelig honky tonkyer, «So Much Blood», som byr på en veksling mellom barytongitar og steelgitar som er direkte nydelig. Et av de sterkeste sporene følger så, den sylfete «The Very Beginning». Stilfull riffing, et band som følger på med full guffe, og steintøff vokal av Mr. Good. Her er det The Kinks møter alt mulig snadder fra 60-tallet som gjelder. En herlig rocker!

«Starting All Over Again» byr på mer rock’n’roll av prima klasse, og nå har de hoppet tilbake til Amerika, med klare referanser til C,S&N og nevnte The Byrds. Kjappisen «The Very Ending» fungerer som en slags intro til den brillefine «Another Tomorrow Again» med sin grandiose gitarlyd, heftige tromming og oppbygging. Her snakker vi virkelig om et mesterverk. Her må jeg gni meg i ørene, for tidsmaskinen er skrudd 40 år tilbake på et finurlig vis, og det aner meg at Gary Louris har bidratt med sitt på denne låten, for vokalsporene er virkelig noe her. Louris er oppførst som «vocal coach», hva nå enn det måtte være.

«Another Yesterday Again» følger så, en skikkelig fin countryrocker i beste Neil Young anno 1973-stil. «Leave This World Behind» er mer honky tonk av fineste merke, og tankene dreier i retning Gram Parsons og Gene Clark. Med andre ord nydelige saker. «The Lesser Key» er nok et slags mellomspill, der gitarene får kjørt seg til en rolig og stødig takt.

Så tar skiva helt av på alle måter. «STORY 19» er for meg det ubestridte høydepunktet på «Internal Sounds», og er rett og slett pur nytelse fra start til mål. Slentrende og intenst på samme tid. Kinks-linken er for meg supertydelig, og Good høres pinadø ut som Ray Davies her, noe jeg mistenker er meningen. Måten de tar helt av på etterhvert er så perfekt utført at jeg får ståpels stort sett hver gang jeg hører låten. Punketendenser. En herlig låt, rett og slett. Og da er vi ved reis ende, med kun «We Are Circling» igjen. Her har de børstet støv av gamle Buffy Saint-Marie, og serverer en avslutning med høy indiansk og etnisk faktor.

Dæven for et band The Sadies er! Steike!

Velger meg «STORY 19», og er kokfornøyd med det..

Lytt på Wimp – Spotify.

 

 

The men new moon5. THE MEN – NEW MOON

Fra Brooklyn kommer et suverent band som kaller seg for mannfolkene, og det de byr på er rett og slett hårete og tøft. Tøft som snus, og vel så det. De kom i år med sin fjerde skive (de slapp i tillegg EP-en Campfire Songs, som består av fem knakende fine låter som absolutt bør sjekkes ut), og er i år helt oppe på min Topp 5, etter å ha vært Topp 10 i fjor med «Open Your Heart».

Skiva åpner med verdens triveligste piano-trudelutt, og ved første gjennomhøring tenkte jeg at dette var da svært så pent og pyntelig. Det er òg «Open the Door», som den feelgood-låten den er. Dette kan minne fryktelig (i denne sammenhengen er fryktelig et skikkelig bra ord) om Uncle Tupelo som de framstod på tampen av karrieren med «Anodyne». Med andre ord er det en slags countryaktig låt som åpner det hele, uten hatt men med revolvere. Fra andresporet braker det derimot løs, der «Half Angel Half Light» tar av fra første tone. Nå er gutta der de trives best, med tempo, hylende gitarer, fuzz, mannskor, og ikke minst; en låt singer/songwritere gjerne gir et par lunger for.

«Without a Face» er rett fram rock’n’roll i beste Dinosaur Jr-stil. Men de legger til krydder som frenetisk munnspill og mye luft her og der. Låten bølger fram på det viset som har blitt bandets varemerke (ikke rare varemerket, siden det er i denne skallen dette gjelder), men dog. «The Seeds» er nydelig garasjerock, der tankene går til fabelaktige The Seeds, forståelig nok. Rufsete, sjel og tøft!

Så skal vi inn i rock’n’roll-land igjen. «I Saw Her Face» er typisk The Men-materiale, der melodien droner seg avgårde i slentrende tempo, for så å ta seg opp her og der med en intensitet som kan skremme vannet av en stakkar. Med countrystemme styres den Drive-By Truckers-aktige låten i mål med skakk gitarsolo, monoton tromming og en tempoøkning av ypperste merke. Faen, for en låt. «High And Lonesome» roer det hele ned på elegant vis, med steelgitar og greier. The Men goes Tom Petty, tenker jeg vi sier. Pianoet skaper en høytidstemning her i kåken, og den deilige enstrengersmelodien sender meg rett tilbake til det gode, gamle 60-tallet, tiåret som produserte så mye fantastisk musikk og bra folk. Instrumentalen er nydelig, og en intro til side 2.

Side 2 henter fram punkrockerne i The Men, for de er selvsagt fortsatt med. «The Brass» er støyrock som støyrock skal være. Tre grep, frenetisk piano, småhysterisk vokal, og en låt selveste The Replacements kunne servert i 1981. Deilig støy er pinadø deilig, og skal du gire deg opp foran en fotballkamp er det bare å kjøre denne på høyt volum. Hjelper ikke dette på, så skal du bare pakke ned fotballskoene, for da er du altfor snill. «Electric» gir oss akkurat det låten lover. Det gnistrer av låten. Mer punk, mer monotont, og dette er en slags «Neil Young møter The Fall over en øl»-låt, der de etter tar seg en shot foran hvert refreng.

«I See No One» leder oss tilbake til Uncle Tupelo-landskapet, og der trives pinadø bandet. Det gjør jeg òg, særlig når jeg hører spor av tidlig Green On Red og andre band i den såkalte Paisley Underground-bølgen. Sint country til folket! Så klinker de til med en melodiøs og heftig rakker. «Bird Song» er en av mine favoritter fra albumet, mye fordi keyboardet lager en ramme som kler bandet utmerket. Inni denne ramma putter de alt jeg liker med countryrock. Et heftig munnspill, steelgitar, elgitar, ei takt selv jeg kan gå ned i kjelleren og hamre ut, og en forsiktig fortellerstemme som kan minne om Jeff Tweedy i sine unge år.

Så går det dessverre mot slutten. «Freaky» er full fart, monotont, og vi er tilbake i det punka landskapet. En av hovedgrunnene til at jeg liker bandet så godt som jeg gjør, er at Paul Westerberg lusker i kulissene her, metaforisk speaking. Produksjonen er noe St.Paul kunne stått inne for, og låtene dreier rundt samme tematikk som det Westerberg har drevet med de siste årene; litt sinne, litt hånlig distanse til resten av verden og det folket driver på med, samt skråblikk på det meste. Bandet skriver låter som fanger opp den aggresjonen som var rundt omkring for 35 år siden, og viser hele veien at de er merket av musikken som oppstod på den tiden, på begge sider av Atlanteren.

Avslutningssporet er en lang og freidig sak som varer i hele åtte minutter. Her peiser de på i beste Television-stil, legger til litt Sonic Youth-elementer, og hadde det ikke vært for at albumet kom ut før Lou Reed døde, så ville jeg ha trodd at dette var en hyllest til Velvet Underground. Skranglete og fint tar de oss gjennom dette intense virvaret av en låt, og etter noen gitarsoloer som kan ta pusten av folk, samt litt «øving i garasjen»-komp, puster jeg lettet ut. Og setter skiva på igjen..

Her går jeg for «I Saw Her Face», men kunne lett valgt hvilken som helst låt, som seg hør og bør..

Lytt på Wimp – Spotify.

 

 

Bjellasmall4. STEIN TORLEIF BJELLA – HEIM FOR Å DØY

Jeg har vært totalhekta på Bjella sin kølsvarte viserock helt siden han klasket til med «Heidersmenn» i 2009. I år kom det tredje albumet i det han har valgt å kalle en trilogi. Fellesnevneren for skivene er at de er mørke, dystre og humoristiske i innhold, pakket inn i de fineste og tandreste melodier, produsert på utsøkt vis av Kjartan Kristiansen (DumDum Boys).

Debuten var en serie av låter så sterke at hele skiva var å betrakte en parademarsj, mens oppfølgeren «Vonde Visu» var nesten like sterk, og ga Stein Torleif den mer enn fortjente spellemannsprisen i klassen visesang. Andre priser fulgte, og ikke en av dem var annet enn nøyaktig det han skulle ha. I år har han altså gitt ut avslutningen på disse visene som omhandler tungsinn, fraflytting, psykiske lidelser, kjærlighetssorg, savn og annen moro. Og ikke nok med det; elgitaren er plugget til, og i Michael Blair har han fått verdens kuleste rytmemenneske. Hverken mer eller mindre, for denne trommisen/perkusjonisten som selveste Tom Waits har benyttet heftig, er en trollmann når det kommer til all verdens rytmeinstrumenter.

«Undergang» åpner viseballet på ubegripelig stilig vis. Tekstene er selvsagt viktig for en visesanger, men de har jeg omtalt rimelig greit tidligere så det lar jeg være. Her er det nye lyder, men totalt sett er det Bjella opp og i mente. Låten humper avgårde med Blair med på laget, og Bjella selv er intens og alvorlig, noe som er naturlig nok med tema som dette. Undergangen kom selvsagt med ei dame, og dama som korer med sin englestemme kler låten usedvanlig godt. Det gjør også alt gitarkrydderet til Mr. Kristiansen.

Så følger «Melodisk Sus», en banjostyrt låt som gir meg noe ambivalente følelser. Havner jeg langt oppi dalene, eller havner jeg i sørstatene på andre siden av Atlanteren? Jeg er jammen ikke sikker, men stilfulle greier er det åkke som. Jeg liker at Bjella har fått et barskere ytre i form av heftigere instrumentering, men samtidig er den lune og underfundige fortelleren tilstede i bøtter og spann. Utviklingen er en mester verdig. På «Ubrukt Liv» møter vi en far/sønn-historie av de sjeldne. Lytt og lik, for dette er sterke saker med svart humor som virkemiddel.

«Helsing Judas» inneholder den fabelaktige strofen «eg laug sjelen fin, rosemåla verden min», ei av disse poetiske vendingene Bjella alltid serverer. Låten er av det rolige slaget, og må nesten regnes som en duett, i og med at Maria Due hjelper ham på veien. Liker du OP8 eller Mazzy Star så er dette låten for deg. For meg kommer et av høydepunktene med «Idiotisk Einvegslove», og det er ikke bare fordi denne låten ble sluppet som singel et par måneder før skiva kom. Forklaringen er rett og slett at dette er waitsisk så det holder, Blair herjer som han gjorde for Tom midt på 80-tallet, og Bjella har lagd en melodi så tøff og vakker at det er vondt. Viserock av ypperste merke, en gitarsolo så brutal, kort og presis at den er Marc Ribot verdig, en bridge som får Bjella til å ta litt i, og et kor som skaper en høytidsstemning som kler låten.

Så får vi mer klassisk Bjella i «Separate Sinn», der det synges om skrotnisser og en kar som er på søken etter dama, som ikke klarer å gi slipp, og som virker å trenge hjelp. For å si det mildt. Strykerne som kommer inn i mellompartiet er nydelig! I «Halde Maska» blir det litt historiefortelling, Ivar flytter hjem til Hokksund, vår mann «vet omtrent hvor han bur», og vil legge ut på en viktig reise. Viser og reiser, metaforiske eller reelle, går som hånd i hanske, og Bjella gjør selvsagt dette på strålende vis.

«Rottu i Hjarta» er en underfundig sak om en kar som sliter. Rotter i hjertet høres ikke bra ut, og er det heller ikke. En enkel akkustisk gitar følger med på denne nedstemte ferden, som ender veldig fint til ei forandring, selv om det ikke er «råd på å bli kvitt rottu i hjartet». «Mayhem Heime» er den mest rocka låten Bjella noensinne har gitt ut solo, med så heftig instrumentering at den lett kunne ha vært et skjult på på «Swordfishtrombones». Samtidig er det neddempet, behagelig og lekkert pakket inn, så låten bryter ikke fryktelig med det Bjella har holdt på med de siste fire årene. Allikevel, gitarsoloen som kommer etter cirka to og et halvt minutt er ikke noe vi har hørt fra den kanten tidligere. Dæven!

Med «Yndlingsengel» har Bjella skrevet årets sterkeste tekst. Det er noe med barn som dør, spesielt i trafikkulykker, som gjør noe med meg. Når Bjella får hjelp av Frk. Due, blander inn religion og Gudstro som testes, så blir det i sum i en låt som er sterk som krutt. Banjo holder til denne låten. Det blir mer enn nok, men en lekker gitar blir lagt inn som en ren maktdemonstrasjon. «Taus Manns Tale» er en lekker instrumental, som puttes inn som et bevis på at Bjella har fryktelig flinke folk med seg på skiva. En mollstemt og flott sak, som dessuten blir som en intro til avslutningssporet.

«Heim For Å Døy» slutter selvsagt lystig som faen, med en rein hyllest til gitarer. «Modningsangst» bærer bud om at Bjella er på vei mot lysere tider. Nå er det slutt på tungsinn og spekulasjoner, med gitarer å holde i. Er det noen som har sammenlignet gitarer med kvinnfolk? Skulle mene det..

Årets norske album, og spikeren i kista på trilogien som har vekket liv i min interesse for norsk visesang. DET, Mr. Bjella, er ikke dårlig!

Tror nesten jeg velger meg åpningssporet i dag.

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

 

 

daniel-norgren-buck3. DANIEL NORGREN – BUCK

Det føles som om jeg alltid har likt Daniel Norgren, men faktum er at han nettopp har blitt tretti år, og slapp sitt fjerde album i år med «Buck». Svensken, fra Borås, har fått meg tilbake på bluessporet, på samme vis som Bjella har i forhold til viser, og fortsetter sitt imponerende korstog i bluesens tjeneste med sine underfundige og til tider heftige melodier.

Underfundig er et adjektiv som må brukes om Norgren. Han kommer på en måte i tre utgaver: a) alene, sammen med sin svært godt brukte elgitar, samt sitt spesial- og hjemmelagde trommesett, som er tilpasset hans føtter, b) som a, pluss kompis og våpendrager, kontrabassist Anders Grahn, og c) som a + b, samt med fullt band bestående av Grahn på bass, Daniel Skoglund (gitar), Anders Filipsson (keyboards), og Peter Roswall (trommer). Jeg har sett a- og b-variantene live, og det har vært absurd bra. Den siste varianten ser jeg virkelig fram til å få med meg..

På album drar han ofte ymse folk inn, bl.a. sin kone Petra. I tillegg bruker han å ta sin Volvo 940 fatt, legge ut på nattlige vandringer i skogen, og ta opp de lydene han måtte komme over på sitt portable ministudio. Det er faktisk herfra navnet «Buck» oppstod, fordi lydene ble heftig benyttet på skiva, og hadde det ikke vært for bilen (som han kaller Buck) ville disse lydene forblitt ute i skauen. Vel, nok om biler og band, nuh er det Daniels knallskive som skal omtales!

«Go Play With Him» er introen med bl.a. lydene fra skauen, og er en passe skrudd samling lyder som fører oss rett inn i den lange, seige bluesen «Howling Around My Happy Home». Med intro varer denne saken i 12 minutter, der Norgren vandrer langs gitarens hals, koser med den, og serverer allverdens feite bluesakkorder. Dette gjør han til vi er kokfornøyd, og hopper rett over i et av albumets vakreste øyeblikk, «Once a Queen», denne lekre og herlige lille rakkeren av en låt. Dette er muligens den minst bluesete saken på skiva, med klare referanser til den fryktelig generelle og vide americana-sjangeren. Låten er en rotekte amerikansk låt, og så poppa som karen kan få blitt.

Så følger en ny vandring i naturen med «Driving Ghosts Out of Black Buck With a Weld». Nå er settingen langt mer dyster (og skummel), noe som seg hør og bør når «Putting My Tomorrows Behind» er neste låt ut. Dette er Norgren på sitt såreste. Mollstemt, nedstemt, ustemt og alt stemmer. En herlig låt, en låt som låner fra de fineste countryhelter, de største Delta-helter, og masse fra eget hjerte. I tillegg til å lage nydelige og tøffe låter, så komponerer Daniel sine album akkurat som jeg liker dem, med fin-fin variasjon mellom harde og myke låter, mellom full pinne og foten borte fra gasspedalen, mellom country- og blues, mellom humor og alvor.

Med «Whatever Turns You On» kjører han på igjen, og her snakker vi om den låten jeg har spilt mest i 2013. Det er faktisk bare en låt som kan matche denne, men det er en helt annen sak. Her er han så «tilgjengelig» som han kan være, en låt som trenger lett inn og blir der «inne», så «poppa» som han aldri har vært, med kompis Anders som humper opp og ned med sin kontrabass (denne Anders er en steike flott bassist!), og så intens som vi husker Norgren fra debuten for seks år siden. Steike, innerst i helskotens, for en låt!

Så får vi et gjenhør med en gammel kjenning i «Black Vultures», låten som først ble sluppet på EP-en med samme navn for et par år siden. Nå er den pimpa opp, med trekkspill, kjappere takt, nattlige skogslyder og annet snadder. Låten er fortsatt steike flott, om noen skulle være i tvil. «Music Tape» er mer sløy og drøy blues, med Daniels intense stemme, fingerplukking, og ei flott historie alle bør lytte til. En nydelig sak.

«I’m a Welder» får tankene over til Van Morrison, og det kan ikke være dumt på noe som helst vis, og The Band, definitivt ikke dumt. Såpass solid er altså Daniel Norgrens album, og da skjønner alle som aner hvem jeg er hvor klassisk dette album ble for meg umiddelbart. Fyren gjør alt med en pondus få kan utvise og stå inne for på samme vis, så intenst og med en innlevelse ufattelig få kan matche, og med en stil og eleganse som får meg til å måpe når jeg ser ham. Når jeg hører ham òg. Fra denne vakre saken går veien videre inn i skauen med «Tar». Altså lyder fra mørke natta.

«Moonshine Got Me» er en lang, seig blueslåt som starter ut med plukking og kosing på en gitar, og ender opp som en intens og heftig rocker. Da jeg så denne mastodonten av en låt framført under The End of the Road-festivalen i sommer, klarte Norgren å trollbinde et sted mellom 5 og 10.000 mennesker med en femten minutter lang versjon av sangen. For min del kunne den ha vart resten av dagen. «My Hobo Is Rambling» tar oss umiddelbart inn i kirka, med sin sakrale intro, men der blir vi ikke fryktelig lenge. Norgren får kona Petra med på en stilfull duett, og blir du ikke kosete av dette så er du en hard djevel. Denne saken gikk rimelig varm utover høsten, og tåler lett å spilles alle årstider. «Buck» runder av som den startet, med lyder fra skogen i «Don’t Touch It!».

Et mesterverk!

Lytt på Wimp – Spotify.

 

 

jason Isbell Southeastern2. JASON ISBELL – SOUTHEASTERN

Jason Isbell er wonderkiden som ble medlem av det fabelaktige countryrock-bandet Drive-By Truckers som 21-åring, og som ble en aktet del av gitarangrepet til de hardtspillende cowboyene. Da jeg så ham første gang med DBT i 2005, virket han sliten, mer enn brisen og veldig gammel, til å kun være 24 år. Men spille gitar kunne han, og drikke whiskey. Med begge hendene.

I 2007 brøt han ut av bandet, og hadde gitt ut tre fine studioalbum og to skikkelig fine livealbum, før han i år smelte til med et aldri så lite unikum av et album. Dette er merkelig av mange årsaker, og de mest åpenbare er at han virker å ha funnet ro i sjela, han har sluttet å drikke (ihvertfall tett), og han har funnet kjærligheten i livet i felespilleren Amanda Shires, som også bidrar på årets album. Vi som er hunder etter gode singer/songwritere vet at de (dessverre) trenger armod, knuste hjerter og evig slit for å virkelig levere, så her har den godeste Jason gått mot strømmen.

Amanda har dessuten giftet seg med Jason, fulgt ham på turnéen i etterkant av albumet, og ifølge de fleste troverdige «vitner», så har dette resultert i en serie av knallsterke konserter. Det er direkte tullball at jeg ikke har fått se noen av disse. Tullball.

«Cover Me Up» åpner ballet, og det tar av med en nydelig melodi tvert. Den usedvanlig fine stemmen til Isbell kler virkelig de rolige låtene, og når han tar i kan han minne om Ryan Adams på sitt aller beste. Det er ment som et skikkelig tungt superlativ. Instrumenteringen er som vanlig strøken når det kommer til Jason, med keyboards, steelgitar, elgitar, akustisk gitar, slidegitar, ei fele i ny og ned, og stort sett behagelige og neddempede trommer/bass/komp. Isbell bråker sjelden, og det er stort sett alltid den gode melodien og den sterke historia som står i sentrum.

Så speeder han tempoet en anelse opp, og legger i samme slengen turen over til söta bror i «Stockholm». Kona korer, låten svinger behagelig, trommisen og bassisten humper av gårde, og låten burde være pensum for alle som ønsker å bevege seg inn i countryrocklandskapet. «Traveling Alone» har siden første gang jeg hørte den vært en av favorittlåtene mine. En rolig sak, med ei fele som lurer i bakgrunnen, en gitar som ligger et stykke bak i lydbildet, en enkel og grei takt, og en melodi som nok ikke er av de beste som er skrevet av Isbell. Men, og det er et stort men, når Isbell synger med en sånn innlevelse som han gjør her, når han har så heftige ting på hjertet som her, da er han i et sjikt sammen med de store mestere som Townes, Cash og Guy Clark. Steike som den fyren kan synge!

«Elephant» har jeg sett andre utrope til årets låt, noe jeg forstår lett. Igjen en rolig «stubbe», og igjen er det stemmen og innlevelsen som er hovedgreia. Melodien er flott, særlig overgangene til refrengene, noe Isbell er uoffisiell verdenmester i. Låtene hans får et liv få andre makter å skape, ved at de beveger seg over hele skalaen, de varierer til tider voldsomt i intensitet, og med den der helskotens innlevelsen som kan ta pusten av en stakkar. Tekstmessig er det sterk kost hele veien, og skal du virkelig lytte til tekstene på ei skive i år så anbefaler jeg lett «Southeastern». Fryktelig lett.

På «Flying Over Water» kobles elgitaren til, og det riffes kjekt og vakkert. Countryrockern våkner til liv, og jeg kjenner igjen den Jason som var helt sjef i DBT. En kul sak, om drekking og slit på veien. «Different Ways» roer det hele ned, og dette er Jason som han har vært solo. Vakkert, pent og rolig, melodiøst, sterkt og alvorlig. Så blir han mer intens i «Live Oak», i den forstand at alvoret kommer sigende. Jason, gitaren og stemmen, kort og godt.

Så kjører han i gang med «Songs That She Sang in the Shower», det som vel må sies å være min absolutte favoritt på skiva. Hele bandet er med, melodiøst og vakkert, og Isbell på sitt beste vokalmessig. Her synger han på hele sitt register, fra de rolige lave toner, til partier der han virkelig tar i. At pianoet er følgesvenn gjennom hele låten er bare strøkent og flott. «New South Wales» er nok en rolig melodi, styrt i mål av en nylonstrenger og en steelgitar som hyler behagelig i bakgrunnen. Konemor legger til litt felekrydder, og alle er fornøyd. I hvertfall jeg.

Countryrockeren våkner virkelig til liv i «Super 8», den låten som lettest kunne vært med på et hvilket som helst DBT-album. Tight og tøft! «Yvette» roer det hele ned igjen, og jeg ender opp med å lure på hvor i faen Isbell tar det fra? Hvor kommer alle disse melodiene fra? Fyren er et råskinn av en låtskriver. Vakkert, vakkert, vakkert..

Så skal det hele rundes av, og er det tett konkurranse om å være albumets beste spor, så er «Relatively Easy» en av årsakene til det. Den lystigste melodien og teksten på skiva oppsummerer greit at fyren er hodestups forelsket, og da er det bare rett og rimelig at kona er med og korer, samt filer litt over fela si. En flott låt, som samtidig forteller oss at karen har levd et hardt og brutalt liv, noe som fungerer utmerket som en refleksjon i disse juletider.

Ferden er ved veis ende, og Isbell har servert oss sitt mesterverk. Fantastisk.

For å være snill med naboene så velger jeg meg rakkeren «Stockholm». Låten er knall, og han spilte den hos Letterman. Så det så.

Anmeldelse. Lytt på Wimp – Spotify.

 

 

oblivians_cover1. OBLIVIANS – DESPERATION

Fra Memphis, Tennessee kommer brødrene Greg, Jack og Eric Oblivian, og de har lagd et comebackalbum det lukter svidd av. Skiva var den første siden «Play 9 Songs With Mr. Quintron» som kom i 1997, og er i tillegg det beste gjengen noensinne har gjort. I disse tider med band som slipper album etter lang tids fravær, kun for å skvise ut «a few more dollars», så var jeg skikkelig nervøs ved første gjennomlytting en fin-fin mai-dag tidligere i år. Det var bortkastet nervøsitet, og den forsvant naturligvis som det berømte dugget for sola i løpet av sekunder.

Gutta er egentlig ikke fra Memphis (bortsett fra Greg, da), men fra Mississippi og Hawaii, og de er egentlig ikke brødre heller, sånn bortsett fra i sjela. Greg heter Cartwright, og er verdens fineste rocker. Punktum. Hans Reigning Sound er verden tøffeste rockeband. Punktum. Jack heter i virkeligheten Yarber, og er tidvis verdens nest-tøffeste rocker, med band som The End, Johnny Vomit & the Fry Heaves og The Compulsive Gamblers på cv’en. Eric er egentig mr. Friedl, en Honolulu-skrue som i dag eier og driver Goner Records, og har spilt med alt som kan krype og gå av rufsete rockere. Og mange flere.

OK, gutta er rutinerte, de har jobbet på hver sin kant i mer enn femten år, og de har alle et DNA som består av pur rock’n’roll. Det beviser de til gangs med «Desperation», et album som er fullpakket av lekker garasjerock, som sparker balle så hyler etter dem, som roer ned på lekreste vis, som manøvrerer seg gjennom fjorten låter som de rock’n’roll-losene de er, og som rett og slett bare måtte bli årets album.

Her kjører de på med «I’ll Be Gone» som om tiden har stått stille. Det er like intenst som på 90-tallet, det er et driv som disse tre herrer har hatt som kjennemerke siden tidenes morgen, de serverer gitarsoloer, og det hamres på trommeskinn. Åpningssporet får meg i rock’n’roll-modus hver eneste gang jeg setter på skiva, og gjør akkurat det den skal.

Liker du Cramps (hvem gjør ikke det, liksom?) så er det bare å kjøre på med «Mama Guitar», en rufsete låt fra garasjen som høres ut som den tolvårige utgaven av karene. «Em» er en annen skikkelig rakker som får meg tilbake i tid, nærmere bestemt 1980. Punka, rett fram og med Greg på vokal. Greg er en av få vokalister som kan synge alt og få det til å høres kult ut. Gi fyren en Bieber-låt, og den blir knall!

Men det er så mye mer enn bare garasjepunk her. «Pinball King» er rett fram rockabilly, med en spiseskje fuzz og to desiliter punk. «Run For Cover» er årets Motörhead-låt, og det til tross for at Lemmy & Co har gitt ut et djevelsk bra album i år. Her tråkker de på metall-boksene, Jack & Greg.

Eller hva med den hysteriske «Loving Cup», en låt så dampende og heftig at de må ha jobbet hardt og lenge for å dra den opp av sumpene? Eller den superfine «Little War Child», en 60s pop-sak som er lekrere enn lekker, og med tidsriktig koring. En frekk liten solo er den siste ingrediensen som sikrer statusen som feiende flott låt i denne skallen.

Som om ikke det er nok så har de børstet støv av en gammel partykiller av en låt, discolåten (!) «Call the Police». De plukker den fra hverandre, instrument for instrument, og monterer den sammen på sin måte. Låten swinger som Fanden, men på en helt annen måte. Og selvfølgelig bedre måte. «Woke Up In a Police Car» er låten et av dagens unge, sinte band burde ha gitt ut, og ikke disse halvgamlingene. Men Oblivians har nå heldigvis lagd låten, og de sinte, unge banda har ikke gjort det, som forventet. Ramones comes alive, tenker jeg når jeg hører denne sinnataggen.

Her er det flere spor fra skiva, spilt live i radiostudio, og det er live Oblivians virkelig er i sitt ess. Nyt!

 

Da var jeg i mål, og her mangler det fryktelig mange bunnsolide album. Sånn blir det når de derre musikerne gir ut så innihelvetes mye bra musikk i løpet av et år. Mange kunne vært med, mange burde vært med, og mange skulle faktisk ha vært med. Men sånn er det med musikk for meg; dette var de albumene som ramlet inn i skallen umiddelbart, og med en skalle som begynner å bli skral når det gjelder systematisering og husk, så glemmes mye.

Anmeldelse. Lytt på Spotify.

SHARE
Forrige artikkelBlackie and The Rodeo Kings – South
Neste artikkelFredagsvideo: Halden Electric – Always You
44 år gammel tromsøværing, nå bosatt i Torsken på Senja. Utdannet lærer, men med lang fartstid (da snakker vi stort sett jobbing) innen rus og psykiatri. Er hakket over ihuga Liverpoolsupporter, har vært gift i femten år, og har tre barn. Favorittartister: Fryktelig mange, men skal jeg holde meg til den kjente og kjære Topp 5, så ville det i dag blitt noe sånn som: Tom Waits, The Replacements, Townes Van Zandt, Reigning Sound, The Kinks. Fem favorittskiver (blant sånn circa hundrevis): Tom Waits – Rain Dogs Gene Clark – No Other Townes Van Zandt – My Mother the Mountain The Stooges – Funhouse The Cynics – Rock ‘N Roll

1 COMMENT

  1. Wow!!! Hører du på musikk til alle døgnets tider? Du må i hvert fall ha mulighet til å lytte mye i arbeidstiden, eller du har et særs lite søvnbehov så mye som du rekker å sjekke ut. Du skal jo også ha plass til fotball og kanskje kjerring og unger i hverdagen og. Men for en liste da mann! Her er det godbiter i fleng, og med den smaken du har, er det jo bare å gi seg i kast med de ukjente artistene med en gang. Herlig jobb du har gjort. Det har vel fort gått med en times tid til dette…..

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here