VON – Ein fot innafor

VON_EinFotInnafor

Det er ikke til å komme fra at vi Gudbrandsdøler er og blir et traust og forsiktig folkeslag. Hvis du hverken er derfra, eller har særlig bekjentskaper derfra, så kan du forsøke å liste opp dine topp 5 band med røtter i Gudbrandsdalen. Jeg vil tippe at du mest trolig ender opp med en liste på temmelig nøyaktig ingen band. Årsaken er ikke at Gudbrands gode gamle dal noen gang har skortet på talentfulle musikere, men det har liksom ikke ligget i vår natur å pushe på for å gjøre det stort på nasjonalt plan. Noen unntak har det selvsagt vært, og flere ser det heldigvis ut til å bli, der talenter som Highasakite, Marie Klåpbakken og Ekkolodd blander seg fint med gamle stayere som Hercules, Lodvar, Tina Lie og ikke minst LOMSK fra Lom – som alle viser at det går an hvis man vil.

Og så har vi da VON. Et band som har potensiale til å overta tronen til Hellbillies som landets beste countryrock-band. Som etter min mening allerede er oppe på siden av bandet fra Hallingdal, og hvis man sammenligner de to bandenes tre siste plater – så er VON også en hestelengde foran. For produksjonen til Hellbillies har vært kvalitetsmessig nedadgående i lange tider, og tronen er etter min mening tilgjengelig for det første bandet som viser interesse og jevn kvalitet.

Dette er den tredje platen fra Heidal/Otta-bandet, der de fra før av kan skilte med VON fra 2010 og Mange veigje fra 2011. Potensialet har vært der hele veien. Låtene har vært gode, tekstene har i perioder vært sterke, og bandet har hele veien blitt tightere og bedre. På Ein fot innafor så treffer de planken på alle feltene. Melodiene er til tider irriterende fengene, riffene sitter i øret, tekstene er sterke og blottet for platte beskrivelser og overfladiske funderinger – og og bandet låter som en veritabel kanonkule av komprimert spilleglede.

Veien mot Ein fot innafor har vært tung. Midt i innspillingen fikk bandet nyheten om at bassist Erik Holen hadde mistet livet i en bilulykke., og naturlig nok gjorde dette at bandet satte på bremsene og trengte tid for å håndtere sorgen over tapet av en kamerat og bandkompis. Holen hadde spilt inn alle sine bidrag på platen, og platen er dedikert til bassisten som gjør en bunnsolid innsats gjennom hele produktet.

Låtene på platen er skrevet av vokalist Geir Sletten og gitarist Ole Johnny Bekkemellem. To navn som er velkjente for alle som har fulgt musikklivet i Gudbrandsdalen de siste 20 årene. Spesielt Acoustic Band hadde tilnærmet legendestatus i dalen, og Bekkemellems innsats i «De Plagede» må også nevnes.

Og når alt det er nevnt, så må altså Bekkemellems tekster trekkes frem som platens absolutt sterkeste punkt. Der Hellbillies i seinere år har gått i ring i forsøk på å gjenfinne gammel storhet, så er Bekkemellems låter friske og rett på sak. Heidalsdialekten flyter fantastisk bra på countrymelodier, og høydepunktene står i kø.

Alle vi som har vokst opp på bygda kjenner oss godt igjen i beskrivelsene om hverdag og fest, slit og moro. Første låt på plata «Plaulaus» er et perfekt eksempel på en erketypisk Gudbrandsdøl – og som bandet selv sier i coveret, så er alle Gudbrandsdøler genuint impulsive. Bare vi får tenkt oss godt om på forhånd. Men nå er det nok! Karakteren i låten hopper i bilen, har en uke fri – hopper i bilen og bare fyrer avgårde uten noen plan. Helt uhørt, selvsagt, for en innbitt Gudbrandsdøl.

Har ei vikku ekstra fri
Utta mål og meining ti
Nå ska e berre vera kar

«Ei viku te» er en gnistrende historie om Bjørn som skal finne tilbake til normal rytme etter en sydentur som bokstavelig talt regnet bort. Bilen var parkert på Gardermoen, og har selvsagt frosset. Ferien med opplading og avslapping ble med drømmen – nå er det tilbake til snekkerjobben og hverdagsstress.

Aircondition-nåsså ha’en fått
Kort og pass vart stole åv
Travleheite over’n rår
Eille ting ikring n virkatrått
Og bil’n ha tæla der ‘n stod
Så trist ‘n kunn ha grete blod

«Eit etterlengta møte» er en fenomenal beskrivelse av å møte noen man liker litt mer enn vanlig, og hvordan det av og til kan utvikle seg til noe steikandes bra, til tross for at evnen til å snakke gjerne blir borte når slik skjer…

E va ‘kje forbredt på å møte de
E vart mållaus når du rofte «Hei!»
Snappe ette puste, kjende rødma kå ho steig
Kå kjære vene skull e si ved de
E gurgla lite, nikka veikt
Virra lett med huggu når du ikkje skar i veig

Ein fot innafor hadde ikke vært en plate skrevet og innspilt i bygdenorge uten en låt om en fest som tok litt av. «Dagen derpå» fokuserer på trang hjelm, vondt hår, svette og grove fyllenerver. Vi har alle vært der. Og jeg kjenner hjelmen trykke til bare ved å høre låten.

Det som etter min mening er den store styrken på Ein fot innafor er som nevnt tekstene. La meg generalisere et øyeblikk for å presse frem et poeng; la oss kalle konseptet «bygdarock». Det er et utall eksempler på bygdarock her i landet. Band fra bygdenorge som gjerne synger på dialekt. Hellbillies, Ni Liv, Tolv Volt, Something Odd (og etterhvert Odd Nordstoga) er gode eksempler. En lang rekke andre band jeg ikke tør nevne navnene på er dårlige eksempler. Og den fellen de fleste i den siste kategorien faller i, er at låtene stort sett handler om fyll, fest, puling og damer. Temaer som gjerne slår ann blant lokale fans – men samtidig temaer som gjør at selvsamme band ikke akkurat blir trykket til brystet hos plateanmeldere og det generelle publikum.

Men der har har altså VON en stor fordel. Tekstene har innhold, substans og dybde nok til å slå ann hos de som har begrenset interesse av å høre småfulle vokalister synge om silikonpupper, stupfylla og råkjøring. Det er flere grunner til at Hellbillies kan fylle Rockefeller gang på gang, og det er ikke bare fordi de noen av landets beste musikere – opp gjennom tiden har de også hatt tekster som er utrolig gode og som folk med varierende interesser har kunnet kjenne seg igjen i.

Sett deg ned og lytt til denne plata, dette er omtrent så bra som det kan få blitt!

Plata er dessverre ikke å få på Vinyl, men du finner den på CD hos Platekompaniet og CDon og selvsagt på Spotify.

«Planlaus»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

«Bygdadyruppdrett»:

Get the Flash Player to see the wordTube Media Player.

SHARE
Forrige artikkelJason Isbell & Amanda Shires – The Garage, London – 21.11.2013
Neste artikkelAdventskalender 2013: 1. desember – Helge Grønhaug
Jeg mener at livet er for kort til å høre på dårlig musikk. Og vil heller anbefale GOD musikk, og har som mål å anmelde musikk jeg LIKER, istedenfor å skrive slakteanmeldelser for å få ut innestengt aggresjon over egen utilstrekkelighet. Noenlunde fast plass på spillelista: Elvis, Bob Dylan, Neil Young, Reckless Kelly, The Rainmakers, American Aquarium, Sons of Bill, Lars Winnerbäck, Tom Petty, Todd Snider, Son Volt, Ryan Adams, Drive-By Truckers... Topp 3 på spillelista: Bob Dylan, Elvis, Lars Winnerbäck. Faller alltid tilbake på disse når jeg går lei av å prøve å finne diamantene i kullbingen. Noen favorittskiver: Son Volt - Trace Bob Dylan - Blood On The Tracks Neil Young - Ragged Glory Lars Winnerbäck - Södermarken Chip Robinson - Mylow Kasey Anderson - Nowhere Nights Paul Simon - Graceland Drive-By Truckers - Dirty South Ryan Adams - 48Hours The Backsliders - Throwin' Rocks At The Moon

1 COMMENT

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here