Seven Doors Hotel – The Arcade

Vi har ventet på at Alexander Lindbäck og resten av Seven Doors Hotel skulle slippe dette albumet i hele 2013. Albumet har fått tittelen sin etter en avstemning på sosiale media tidligere i år og valget falt altså på å kalle opp albumet etter restauranten The Arcade i Memphis, kjent fra filmen Mystery Train. Menyen på Seven Doors Hotel sin The Arcade, holder for sesongen et meget høyt nivå og servitørene er i storform.

Bandet har virkelig bestemt seg for å lage en drivende god americana-rock inspirert plate, der de gjør akkurat som de vil og har mer eller mindre gitt pokker i tradisjonene, samtidig som musikkhistorien allikevel følger låtene og albumet tett. Albumet er spilt inn med Henrik Maarud (Amund Maarud) og Alexander Lindbäck bak spakene. Sistnevnte er også produsent av albumet. Til slutt har Henrik Maarud mikset alle låtene i Snaxvilles eget studio i Skogbygda. The Arcade gis ut på Snaxville Recordings.

Her på Dust of Daylight har vi fulgt bandet hele dette året med intervju og omtaler og premierer av begge singlene som er kommet i forkant. Vi har ventet lenge på The Arcade og nå er endelig hele albumet her. Bandet startet på innspillingen av albumet midt i september 2012 og jobbet intenst og mye i studio og med miks i lang tid før jul i fjor. Når jeg nå hører albumet, over et år etter innspillingen, er jeg glad for at jeg har måttet vente, mest fordi den beviser at den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves osv. Men også fordi dette er en novemberplate. Sett deg ned og lytt til låtene til Alexander og lyden av bandet, jeg er sikker på at du finner den gode novemberfølelsen inni deg. Om ikke annet så lurer du sikkert på hva novemberfølelsen er for noe nå? Et lite utdrag fra teksten til avslutningssporet, «225 Parsons Street», kan gi deg en pekepinn hva jeg tenker på..

Oh, those lonely winters
The long, short days are slowly killing me
Oh, the lonely winters
Still I don’t wanna move to Tennessee

Albumet åpner med låten «Go With You», en låt vi omtalte tidlig i vår da vi fikk lov å slippe den løs her på bloggen. En drivende rockelåt i kjent Tom Petty terreng setter stemningen og forventningene skrus enda litt opp. «Dead Man’s Car» er rå og upolert fra bandet, samtidig som det er en elegant melodi. Vokalen til Lindbäck er langt i fra tunet til perfeksjon, men det gjør det hele enormt mye mer levende og interessant. «Hell’s Hot» er Seven Doors Hotel sin variant av åttitallscountry av rebelsorten. Tenk Steve Earle sin «Hillbilly Highway» eller kanskje minner det om noe norsk Halden-countryrock fra tidlig 80-tall? Det er uansett en låt som fanger oppmerksomheten, kanskje aller mest fordi jeg hadde glemt hvor mye slike låter slår ut på sving-o-meteret.

Foto_Anders Svendsen 5

Bandet tar det litt ned igjen på «That Day», en låt som virker å ha klare referanser til miserable øyeblikk i en manns liv. Bandet eksperimenterer mye med lydbildet og The Arcade har allerede etter fire låter satt spor etter seg som den mest originale Seven Doors Hotel plata i karrieren til bandet. Og når hodet mitt oppfatter at bandet og Lindbäck flørter med både britisk pubrock og Grateful Dead i arrangementene og melodien på den brilliante låten, «Yesterday’s Rain», får jeg bare bekreftet opplevelsen så langt.

Bandet leker og eksperimenterer med instrumentene sine og mye annet rart som lager lyd. Sånn til sammen blir det nesten noe helt nytt innen sjangeren. Etter at albumets svakeste låt, «This Music», har gjort seg ferdig, er avslutningen en opptur av de sjeldne. Hver låt sitter som et skudd, fra «Sliding Bar» til «225 Parsons Street» som runder av ballet. Stigningen på disse fem siste låtene løfter The Arcade et godt steg opp og videre fra The Overlook, deres forrige album. Akkurat slik har karrieren til dette bandet utviklet seg hele tiden, et steg fram og opp for hver utgivelse.

«Gone Again», låten om St.Thomas som vi omtalte for en uke siden her på Dust of Daylight, og «Borderline», en perle av en rockelåt, finner vi blant den siste delen av plata. «225 Parsons Street» er allerede nevnt og ikke uten grunn, en gnistrende liten låt om en adresse med en spesiell musikalsk historie og en perfekt avrunding av Seven Doors Hotel fjerde album. Avslutningen på The Arcade er blant det beste som er kommet ut på et norsk album i 2013.

Alexander Lindbäck har alltid laget fenomenale melodier, men denne gangen er de blitt usedvanlig bra. Melodiene, sammen med produksjonen, arrangementene, eksperimenteringen og den kantede vokalen, holder denne plata interessant og spennende hele veien fra start til slutt. Liker du som meg, rock, americana og country, helst godt blandet, så finner du garantert mye musikkglede i The Arcade. Ønsk deg et eksemplar til jul, eller enda bedre, gi den i gave til noen du bryr deg om.  Fås kjøpt som fysisk produkt som vinyl med tilhørende cd. Kjøp her!

Vi anbefaler deg også å si farvel til din trygge stuekrok og gå å se dette bandet i levende live nå før jul. Ryktene sier at de er mer samspilte og hardtslående enn noen gang. Her er en foreløpig turneliste og flere datoer for 2014 kommer.

23.11. Platebutikken Big Dipper – Oslo
06.12. Munkehaugen scene – Arendal
07.12. Lundetangen Pub – Skien
13.12. Herregårdskafeén – Halden
14.12. Herr Nilsen – Oslo
19.12. Union Scene Live – Drammen

www.sevendoorshotel.com

 

 

SHARE
Forrige artikkelIntervju med James Wilson fra Sons of Bill
Neste artikkelAsbjørn Ribe & De – Ja, så er det jul
Kontakt: jan@musikkbloggen.no Southern man. Født på samme dag som Hank Williams, dog ikke samme år. Har hørt på musikk daglig siden 1981. Jobbet på 90-tallet i Flekkefjords største platebutikk. Oppdaget alt.country og bandene Whiskeytown, Uncle Tupelo og Jayhawks på denne tiden. Skriver mest om nye utgivelser innen americanasjangeren. Hører mest på Drive-By Truckers, Son Volt, Steve Earle, Townes van Zandt, Jason Isbell, Neil Young, Guy Clark, John Prine, Warren Zevon og Jason Molina.

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here